Naming your Arabian horse

Mare and foal at Dubai Arabian Horse stud, March 2011.

Mare and foal at Dubai Arabian Horse stud, March 2011.

Many owners and breeders of Arabian horses wish to give their horses Arabic names. This is a nice thought, and I applaud those who wish to carry on the Arabic naming tradition. However, it is not necessarily easy to pick an appropriate name for your animal when you do not speak the language. Even when you do, you may not be familiar with how the Arabs name their own horses in the Middle East. I often see the results of well-meaning owners who try to pick out a nice name in Arabic for their foal. They usually make me wince. I therefore write this blog in an attempt to help the amateur breeder avoid the most common mistakes when naming their horses.

1. What is an appropriate name?
Or rather, what is not. Not all names are appropriate for a horse. I am not saying that people should copy the Arab horse breeders in every aspect, but it could be useful to have an idea of what sort of names horses are given in the Arab world, and what names should not be used on a horse. I have to admit straight away that I have not had the chance to do as much research as I would have liked to on Arabic horse names. My experience stems from my stays in Syria, where I came to know many horse people and their horses; from what little I have gleaned on the subject while reading old texts in Classical Arabic; and of course from my knowledge of the Arabic language, Arabic culture and history and from common sense.
First of all, do not be tempted to choose a name from this list. These are the 99 names/epithets of God found in the Qur’an. It should go without saying, but I say it anyway: These are not appropriate names for a horse. Some of them could work, if you remove the definite article, like for instance Malik (meaning king), or Nūr (meaning light). But just to be safe, keep clear.

Tayr al-Diyari (tayr means ‘bird’). Lattakia race track, April 2010.

Tayr al-Diyari (tayr means ‘bird’). Lattakia race track, April 2010.

Second, try to avoid using people’s names. Ali, Hasan, Khadija, Aisha… you will not find horses named in this manner in the Arabic speaking world. However, some names seem to work on humans and horses alike, such as names that are really words for animals. Haytham (lion), Fahad (panther) et cetera are examples of this. Names of flowers and trees and things found in nature seem to be OK, as are names of ancient and/or literary heroes like Antar, Qahtan, Rustam et cetera.
Third, I have to bring this up, because I keep getting requests, especially from younger women and girls, to translate words into Arabic that are just useless as far as names go. You are obviously free to name your horse whatever you want, but if you do want a name in Arabic, please take some time to consider the Arabic traditions before you get all carried away. Horses simply aren’t called things like ‘‘Unique Emerald’’, ‘‘Sparkling Diamond’’ or ‘‘Shining Red Mysterious Traveller in the Night’’ in Arabic. (In fact, I am quite sure that there is no one word for ‘mysterious traveller in the night’ in the Arabic language). An Arabian horse generally has one given name. That’s it. Many horses have a sort of surname, that is usually the stud name, which can take this form: Burkan al-Zaeem. Burkan (volcano) is the name of the horse, al-Zaeem is the name of the stud where he was born. The second part can also be the name of the breeder or the owner, or it can be something that describes the horse, like al-Sagheer; the small. A general rule here is: keep it simple, stay away from people’s names and anything religious, and try to avoid adding adjectives. One name is usually enough.

Mahboubat Riyadh, 90 km ride, Damascus, July 2010.

Mahboubat Riyadh, 90 km ride, Damascus, July 2010.

2. Mind your grammar

The Arabic language is rich in grammar. However, you need not become the new Sībawayhi in order to find a good name for your horse. You mostly just need to be aware that the Arabic language is gendered. That means that nouns are either masculine or feminine, and that adjectives are declined in accordance with the gender of the noun. Grammatical gender does not always correspond with natural gender. However, this also means that many names can work for both colts and fillies if you just conjugate them properly. An example is Mahboub, meaning ‘beloved’, which is a colt’s name. Change it to Mahbouba and you can use it on a filly.

Nasab: In Arabic naming tradition, the nasab is a patronymic. Most people are already familiar with this concept. For a male you write ibn and the father’s name, for a female the word is bint. I would just like to clarify one thing: ibn and bint in and of themselves mean only ‘son’ or ‘daughter’ respectively (bint is sometimes in the sense of ‘girl’). However, in a construction together with a given name, they mean ‘son of’ and ‘daughter of’. People in the Arab world do not normally use their patronymics much today, except in formal settings. However, they are quite widely used for horses, which is just fine. A horse may be named ‘‘Ibn/Bint Fulān’’ (fulān here meaning any name, please do not actually use that word in a horse’s name), or it may be given a ‘proper’ name as well: ‘‘Fulān ibn Fulān’’. Concerning the spelling of ibn, you may have noticed that it is sometimes spelled bin. This is because of how it is pronounced in Arabic when there is a word in front of it. It is pronounced /ibn/ whenever it begins a sentence, and /bin/ whenever it follows another utterance. In writing, you should spell it ibn, because you cannot really go wrong with that spelling, and also because it is less likely to be confused with bint that way.

Jawahid al-Sham, filly. Auction at Damascus International Horse fair, October 2009.

Jawahid al-Sham, filly. Auction at Damascus International Horse fair, October 2009.

Kunya: A kunya is a sort of nickname widely used in the Arab world. It normally consists of abu or umm plus the name of that person’s firstborn child (or firstborn son); abu meaning father and umm meaning mother. The parents of Ahmad would thus be known as Abu Ahmad and Umm Ahmad. It is usually polite to address someone, and especially women, by  their kunya rather than by their given name (ism). Even those who do not yet have children can have a kunya, given lovingly by friends and family. The second part of the kunya in those cases can be a diminutive (pet form) of their given name, or their father’s name, or it could come from a special attachment to an individual or a thing, like Abu Bakr: bakr means a young camel. Kunyas could be good names for horses, although it is of course difficult to give a name based on an offspring that does not yet exist. I have seen horses with kunya names, more or less successful so, but theoretically they could work.

Badr, a racing stallion. Damascus, spring 2010.

Badr, a racing stallion. Damascus, spring 2010.

A note on colours: You will know that colour names in Arabic are spelt very differently according to gender. The masculine names are quite straightforward, while the feminine ones can be difficult both to spell and pronounce for non-speakers. I have yet to see or hear of a horse named after its colour from the Middle East. I am not saying it does not happen, it very well might. In any case, do be careful when looking up colour names in Arabic if you want to include such a word in your horse’s name. Names of horse colours do not always match colour names in general. The colour chestnut/sorrel is called ashqar/shaqraa in Arabic. Bay horses are called ahmar/hamraa – this word otherwise means red in daily language. A black horse is technically known as adham/dahmaa, whereas the most common word for black (aswad/sawdaa) also sometimes occurs. A grey horse is called azraq/zarqaa, a word that means blue in general life. There are several words for grey nuances, but everyone knows it is silly to name a grey horse after its colour on a certain day – six months later it will have changed the colour anyway! There is a word for brown or dark bay; kumayt, but in Syria most of those horses were just called ahmar anyway. I personally do not think these horse colours make good names. They are very generic and sound a bit silly. However, if a chestnut or a bay is a fiery red colour, perhaps an epithet like ‘al-Ahmar’ could go well with a given name? Other colour names (not used on horses, at least not today) include ashhab/shahbaa (grey), abyad/baydaa (white), bunnī/bunnīya (brown), akhdar/khadraa (green), asfar/safraa (yellow), wardī/wardīya (pink) dhahabī/dhahabīya (golden),  fiddī/fiddīya (silver). But again, Arabian horses are rarely given names including both a noun and an adjective.

Malik al-Layl. Auction, Damascus International Horse fair, October 2009.

Malik al-Layl. Auction, Damascus International Horse fair, October 2009.

If you do wish to give your horse a name including an adjective, please do remember that adjectives in Arabic come after the noun they modify. I have seen a few embarrassing examples of names that simply make no sense at all, grammatically speaking. Should you want to name your horse Golden King (please do not), it is not enough to put two words together. Dhahabī means golden, Malik means king, ‘Dhahabī Malik’ is nonsense. It should be ‘al-Malik al-Dhahabī’, if anything. In my opinion, this is still not a good name, but at least it is grammatically correct.

Genitive constructions! These are a much better option if you want a double name. There are endless possibilities if you know how to use them. In Arabic, a genitive construction like this is called an iḍāfa. It consists of two nouns, the first one without the definite article and the second with it (or at least made definite somehow), but the entire construction is considered definite. The second noun can be a proper noun. Here are some examples: ‘Malik al-Layl’ (king of the night), ‘Wardat al-Sham’ (rose (f.) of Damascus), ‘Ghazal al-Sharq’ (gazelle (m.) of the East) and so on. Many double names in the Arab world resemble these (and are indeed genitive constructions, of course), but the last name is usually that of the stud farm and should be read in this way: ‘Kareemat al-Badr’, Kareema from Badr stud, although badr also means full moon.

Almaa al-Jamiil. 3 year old filly, Damascus International Arabian Horse Show, May 2010.

Almaa al-Jamiil. 3 year old filly, Damascus International Arabian Horse Show, May 2010.

3. Transcription (spelling).  Romanising Arabic words, i.e. writing them in Latin letters, can easily cause confusion, frustration and headaches! Have a look at the Wikipedia entry. In this blog post (regarding the names at least), I have used a simplified transcription system. This is what I would recommend, because lay people tend to be confused by excessive diacritics, and because the breed organisations in all likelihood do not accept them. There really is no reason why non-speakers should know the difference between ṣād and sīn, ḥāʾ and hāʾ, and so on. I will suggest a simple system for romanisation, in which some Arabic consonant sounds share the same Latin character, and a few can be omitted completely. Arabic only has three vowel sounds; a, i and u, though they exist both as short and long vowels. Now, how you want to

Raad al-Daraani. Damascus, April 2010.

Raad al-Daraani. Damascus, April 2010.

transcribe/romanise a name may depend on where you live and what language you speak. Native English speakers will normally be able to pronounce for instance ‘al-Jazeera’ quite correctly when it is transcribed like that. In my native Norway, the <j> and the <ee> sometimes confuse people into pronouncing it /al-ya-SEH-ra/.  (Don’t do that). Teaching you how to pronounce Arabic letters would make this blogpost too long (it is already borderline), but have a look at Omniglot and this Wikipedia section. The latter has many sound useful sound clips. Here is a simplified transcription one might use for naming purposes.

Unfortunately, I cannot provide a list of names at this point. I have no time for researching this topic and collecting names right now, but hopefully one day in the future I will. For now, I hope this post has given you a few pointers and made you aware of what to avoid when picking a name. My advice is that you keep it simple, ask an Arabic speaker for advice if in doubt, and be sure to pick a name that suits your horse and that you really like. Happy naming!

Advertisements

«Jeg er en mann.»

Utsagnet i overskriften stemmer dårlig med virkeligheten, men det var det første jeg lærte å si på arabisk. Det var en ganske unyttig første setning å lære seg på et nytt språk; for min del fordi jeg ikke er en mann, og for de fleste menns del fordi det tross alt er ganske åpenbart at de er menn. Men det gjorde meg ingenting! Det var en hel setning,

Ikke en mann, selv om jeg noen ganger kler meg som en. (Jeg er den som er minst mann på bildet).

selv om den på arabisk kun bestod av to ord (ana rajul), og jeg kunne ganske snart si den med overbevisning.

Det var i 2004 jeg først begynte å tenke på å studere arabisk. Jeg husker ikke lenger alle detaljene rundt det, men det foregikk omtrent som dette: Sommeren 2004 fikk jeg tilsendt en sang av en venn. Sangen var El Arbi av Khaled. Mens jeg hørte på den, slo det meg at det ville vært gøy å kunne arabisk. (Dette var før jeg visste noe om nordafrikansk arabisk). Jeg hadde imidlertid alt kommet inn på bachelorprogrammet i islandsk for utlendinger på Universitetet i Reykjavík, så jeg pakket sakene mine og flyttet til Island. Der trivdes jeg meget godt, og jeg lærte veldig mye av å studere der. Men da jeg begynte å tenke over jobbutsiktene hjemme i Norge, besluttet jeg å flytte hjem og søke meg til Universitetet i Oslo isteden. (Etter å ha bodd i Kristiansand, Nordfjordeid og Reykjavík følte jeg for å bo litt nærmere familien igjen, derfor falt Bergen bort. Beklager, Bergen!).

Jeg kom imidlertid ikke inn på studieprogrammet mitt med én gang, derfor ble jeg værende et ekstra år i Valdres. Der fikk jeg jobb på et asylmottak, som var den mest relevante arbeidsplassen jeg kunne komme på i regionen.  På jobben fortalte jeg alle som spurte at jeg ville studere arabisk. Kollegaene mine syntes jeg var tøff og forsikret meg

Det var ikke så lett å skille de emfatiske konsonantene fra de andre i begynnelsen. Denne er imidlertid lett, for du ser at den er laget av studenter.

om at det var et smart valg. Alle de arabiske beboerne nikket betydningsfullt og begynte å forklare meg hvor vanskelig arabisk er. «Arabisk er veldig vanskelig språk», sa de. «Etter fem år du kanskje snakker OK.» Den oppriktige pessimismen la imidlertid ingen demper på entusiasmen min. En av beboerne, en eldre mann fra Irak, besluttet å hjelpe meg litt på veien. Ukentlig hadde jeg timer med ham hvor han forsøkte å lære meg alfabetet. Det var en litt langsom prosess, for utover arabisk snakket han veldig få andre språk; litt gebrokken tysk og enda skralere engelsk var alt vi hadde å gå på. Men det gikk faktisk greit. Jeg slet litt i begynnelsen med å skjønne forskjellen på h og ḥ, s og ṣ, t og ṭ og så videre. Men jeg lærte meg alfabetet sånn noenlunde, og å stave navn og ord som læreren min dikterte.

I tillegg fikk jeg låne et eldgammelt og merkelig språkkurs som sjefen hadde liggende på kontoret. Det besto av en liten bok, noen kassetter, og et hefte med en arabisk-norsk komparativ grammatikk skrevet av Gunvor Mejdell som jeg samme høst kom til å studere under ved universitetet. (Det som sitter igjen fra det heftet er forøvrig at araberne sier «24 bok» (og altså ikke «bøker»), og at arabisk retorikk er veldig krøllete). Men denne vesle boken inneholdt iallfall enkle setninger og en forklaring på hvordan man skriver arabiske bokstaver. Og den første setningen av dem alle var altså «Jeg er en mann». Det var ikke stort, og det var iallfall ikke nyttig (jeg kunne jo ikke gjerne praktisere den på de arabisktalende beboerne på jobben), men det var en begynnelse.

Boken lærte meg aldri å si «jeg er en kvinne». (For de som lurer: ana imra’a.) Jeg tror ikke ordet for kvinne sto der som glose engang. Etter mannefrasen kom det noen sider om stoler og slektninger, før boken ga seg hen til temaet hatter og fortsatte med det i et tialls sider. Jeg lærte vel ikke så mye mer enn det heller, iallfall ikke av ting som festet seg (unntatt ordet for stol, kursiyy!), men i det store og det hele spilte det jo heller ingen rolle. Samme høst begynte jeg på ARA1110 på Blindern, og siden da har jeg lært å si at jeg er både det ene og det andre. Jeg har også lært å kalle andre folk ting, og erfart (i praksis) hva man helst ikke bør kalle folk. (Ikke spør taxisjåføren retorisk «majnoun enta?!»selv om han krever 600 lira for å kjøre deg fra Pullman-stasjonen til Bab Touma under eid al-

Dette memet fantes ikke da jeg begynte å studere. Men hvis det hadde gjort det, var det jeg som burde hatt dette kruset og ikke broren min.

fitr, han blir faktisk sinna på ordentlig).

Araberne hadde litt rett, de også. Det må kanskje sies. Arabisk er vanskelig å lære seg for oss som snakker et ubeslektet språk. Det er det flere grunner til, og de fortjener nok en helt egen bloggpost så mange som de er, men arabisk er iallfall veldig annerledes enn de andre språkene jeg har studert. (Mitt 2004-selv tenkte også, mens hun hørte på Khaled, at det ville vært gøy med en utfordring). Jeg har lagt ned utallige studietimer og vært oppgitt, frustrert, sint og til og med litt redd. Det hender fremdeles at jeg blir frustrert over en tekst, fordi jeg forstår alle ordene hver for seg, men ikke hva de betyr sammen. (Det hender oftere enn man skulle tro).

Når folk spør meg hvorfor jeg begynte å studere arabisk, hender det at jeg spøker med at jeg fikk et innfall en dag, og at jeg nå har brukt så mye tid og energi på det at jeg ikke har noe annet valg lenger. Det er faktisk

Man kan f.eks. reise hit, til verdens vakreste by, Damaskus.

ikke så veldig langt fra sannheten. Men det betyr ikke at jeg mistrives med fagfeltet mitt eller angrer på valget jeg tok litt på lykke og fromme. Faget er stort og variert, og jeg kan fordype meg i hva jeg vil, enten det er moderne sosiolingvistikk eller manuskripter fra middelalderen. Jeg har nå tilgang til enorme mengder faglitteratur, skjønnlitteratur, poesi og populærkultur, og jeg har muligheten til å reise fra Marokko til Jemen og bli kjent med kultur og mennesker*. Noen mann blir jeg aldri (og godt er det), men jeg har iallfall vokst som menneske gjennom studiene.

* Jeg kan iallfall gjøre meg forstått, om ikke annet. De snakker altså veldig rart i Nord-Afrika.

Arabist på villspor

Mandag 16. juli befant jeg meg på et fly i retning østover. Type rett øst, ikke sørøst som

Her kunne man jo ha bodd. Med hundre tjenere.

jeg vanligvis reiser mot. I et anfall av (relativt) vanvidd hadde jeg nemlig kjøpt flybilletter til St. Petersburg, hvor min beste venninne tilbringer sommeren (innimellom treningsoppholdene på Trollspeilet). Vi tok flyet sammen, så jeg slapp å møte Russlands absurditeter helt alene ved landing. Takket være min venninnes språk- og lokalkunnskap var det relativt lett å finne bussen inn til sentrum. Derimot var det ikke like lett å forstå seg på den. På noen busser må man betale når man går på, på andre når man går av. Hvordan vet man hvilke som er hva? Det gjør man ikke før man har prøvd.

Egentlig var ikke St. Petersburg så verst merkelig. Det føltes liksom ikke helt som

Ok, gylne kupler er jo litt utenlandsk iallfall.

utlandet; jeg er jo vant til at ting blir veldig annerledes når jeg er ute av landet. I Midtøsten er alt så påtagelig forskjellig, og jeg skiller meg ut med én gang. I St. Petersburg var klimaet det samme, lyset det samme, og skiltene var ikke rare før jeg så nøye på dem. (Imidlertid så jeg flere Ladaer på ti minutter enn jeg hadde gjort til sammen på min tid i Norge, men det er en annen sak). Og selv om vi aldri kunne måle oss med de elegante, syltynne kvinnene som spaserte opp og ned Nevskij Prospekt på 15 cm høye hæler, så vi russiske nok ut til at folk spurte oss om veien nå og da. De som prøvde å spørre meg om noe, fikk et desperat blikk før jeg snudde meg og dro venninna mi i armen slik at hun kunne redde situasjonen.

(I Syria blir jeg aldri spurt om veien, hvordan skal en europeer vite hvor noe ligger? Uansett er det ikke så farlig, for halvparten av dem du spør i Syria aner ikke svaret de heller, de bare finner på noe fordi det er bedre enn ikke å svare).

Peter den store skuer utover det som skal bli St. Petersburg mens han knuser en slange som representerer Sverige.

Vi bodde i leiligheten min venninne låner av noen venner. Den ligger i samme gate som FSB-bygningen og det amerikanske konsulatet. Et rolig nabolag, med andre ord. De som eier leiligheten, bruker den mest til kursvirksomhet. Derfor hadde vi god plass, dansesal og vår egen lille basilisk. Basilisken bodde i rørene på badet og lagde klagelyder med jevne mellomrom, og så ønsket den oss alltid velkommen hjem når vi hadde vært ute. Ellers så vi egentlig ikke stort av leiligheten, for vi var nesten alltid ute i byen.

St. Petersburg er en stor by rent arealmessig, iallfall for en stakkars nordmann. Den er dessuten, som resten av Russland frem til Ural, pannekakeflat. (Blinyflat, om du vil). Det er dessuten langt mellom metrostoppene, og siden gatene og fortauene er brede, ble det til at vi spaserte mesteparten av tiden. Det førte til slitne føtter og ben som klaget over monotonien. (Men da jeg la ut på joggetur her hjemme etter daglige 15+ km på flat stein/asfalt, skjønte jeg plutselig hvorfor distanserytterne skritter hestene sine hele vinteren når det er for kaldt og hardt til å ri fort. Beina bare gikk og gikk og ble aldri slitne).

Heldigvis er St. Petersburg (Piter blant venner) full av oaser hvor man kan stanse og

Flatt. Her med kinaløve og restaurantskip, og Peter-Paulus-festningen i bakgrunnen.

hvile og bryte den monotone gåingen. (Man kan jo også gå spissrotgang mellom fancy, russiske paraplyer om man ønsker). Noe av det beste med å være i utlandet, er jo at man kan spise utenlandsk mat. Nå burde jeg egentlig blitt kjent med det russiske kjøkkenet, men som regel endte vi opp på georgiske restauranter, eller vi spiste lunsj (og lunsjdessert) på Sjokoladnitsa eller ble satt på plass av servitrisene på italienske restauranter. Noen ganger gikk vi med et mål i sikte, andre ganger bare gikk vi og så hvor vi havnet. (Og noen ganger gikk vi med et mål i sikte, men endte opp med å bare gå og gå).

Stjernekuplene på en av kirkene vi fant (men ikke kom inn i, fordi den var stengt).

Et sted vi stadig vendte tilbake til, var Kazan-katedralen, som ligger ved hovedgata Nevskij Prospekt. Her ble vi betatt av de vakre ortodokse messene, som fremføres sunget av presten(e) og et kor. Første gang vi gikk i kirken, gjorde vi det kanskje galt. (Eller så burde vi ikke droppet robotdragene på Peter-Paulus-festningen til fordel for en brøkdel av Peter den stores samling av kuriositeter – det vil si deformerte fostre på glass). For da vi etterpå gikk til Sjokoladnitsa for å varme oss med kakao, kom det en tjuvradd og stjal veska mi, med pass og immigrasjonskort og det hele. (Penger og kort også, men akkurat reisedokumentene dine er ting du gjerne vil ha med deg når du skal ut av Russland også). Og da vi kom hjem, var det noe galt med rørene på kjøkkenet. Og det regnet, og regnet, og regnet.

Dagen etter gikk vi til det norske konsulatet, hvor resepsjonisten var vennligheten selv

Paraplyen! Her var vi mellom to kirker, men den ene var stengt.

og gjorde alt hun kunne for å hjelpe meg. Jeg kan ikke huske å ha blitt så godt bemøtt på noen norsk utenriksstasjon før. Senere gikk vi nok en gang i kirken (etter at min venninne hadde kjøpt verdens fineste paraply til meg, av verdens mest motvillige paraplyselgerdame) for å tenne lys og høre på den syngende presten med sin fantastiske stemme. Og etterpå, mens vi var på kirkejakt et annet sted i byen, ringte konsulen og fortalte at vesken min var funnet. Kanskje det var en test av troen vår? (I så fall har nok Gud mer på lager, for vi gikk som sagt mest for å høre denne presten synge. Hm).

En uke er ikke så lang tid, men vi rakk iallfall å gå mye, se mange vakre hus og kirker, klatre på en hel haug med statuer (slik skikken tilsier) og spise mye god mat. Vi var innom alt fra georgisk geitostbrød og aubergine i valnøttsaus til nigiri-bonanza (egentlig kanskje nudelsalat-bonanza) på Eurasia under happy hour. Jeg greide å unngå å se innsiden av Vinterpalasset, og vi kom oss aldri ut til Peterhof og Argamak hvor man kan ri akhal-tekehester i vakker bjørkeskog, men det betyr jo bare at jeg må komme tilbake en annen gang!

Weekend Wehr (because Wednesday is so far away).

It is easy to go astray while looking up words in a dictionary, or it is for me, at any rate. This is partly why reading very advanced texts (or texts on very unfamiliar topics) takes me a while. No matter how hard I try to focus on the word I actually need to look up, I will usually end up going “Ooh” and “Ah!” over other useful, funny or peculiar words and/or roots. I have tried to sit down and browse random pages when not looking up words just to see if I will stumble across something interesting, but it just does not work that way.

These peculiar words, however, almost always turn out to be quite rare. Some of them have a very specific meaning and are found only in a certain religious context, or they are of the kind that is only found in the Koran, or perhaps they just happened to occur, merely by chance, in some corpus used by the author. Not so with today’s word.

عدو الشمس (ʿadū aš-šams): albino. Literally enemy of the sun.For the longest time, I struggled to make sense of this. Should it not be the other way around, that the sun is the enemy of the albino? In time, however, I have come to realise that enmity is probably reciprocal by nature. And if not, well, nobody ever claimed that Arabic makes a lot of sense.

I did read “Men in the sun”, so ...

Now, I like to run every featured word through Google and see what turns up. This time, it turns out that the expression is in daily use. The search gave more than 8 million hits, and I’m not talking about those useless hits I usually get when I enter a couple of Arabic words. No, it seems to be the lay term for a person (or other organism) with albinism. Arabic Wikipedia tells me that the term mahaq (مهق) is used for albinism, and ʾamhaq/mahqāʾ for a man or woman (or male/female animal) with albinism. In my first year of Arabic, I was taught that this pattern is used for colours and defects. Perhaps ʿadū aš-šams isn’t a bad choice after all.

Bonus: I came across this, er, enchanting short story entitled ʿAdū aš-šams. Charming.

Gøy på landet

Bloggen er ikke død, den er bare ikke alltid høyeste prioritet. Siden siste innlegg har Gaddafi forsvunnet fra nyhetsbildet og jeg har flyttet hjem til Valdres på ubestemt tid av personlige årsaker. Nå sjonglerer jeg masteroppgavejobbing med hjemlige sysler, vikarjobbing på barneskolen, trening og ridning. For tiden består skolearbeidet av å lese teoribøker og finkjemme egyptiske partiprogrammer og å lete etter uttalelser fra de utallige nye og gamle politiske partiene i Egypt. Motivasjonen er ikke alltid helt på topp, men etter et godt halvår med nøling og ubesluttsomhet har jeg etter et par spontane dager på Blindern funnet igjen mye av arbeidslysten.

Neste helg blir det nok en Oslo-tur, for da arrangeres den andre Arabiske filmdager på Cinemateket. Undertegnede blir å finne der, både på en del av filmene og panelene (og selvsagt på festen lørdag kveld), og forhåpentligvis bak et bord med bøsser fra Redd barna til inntekt for syriske flyktningbarn. Arabiskstudenter og -lærere ved UiB og UiO har nemlig gått sammen om en innsamlingsaksjon til dette formålet, og hvis FFS går med på det vil det bli mulig å donere penger under AFD. Forøvrig vil jeg anbefale Arabiske filmdager til alle som er interesserte i Midtøsten og/eller den arabiske verden og/eller politikk og/eller film og/eller kvinners rolle i Midtøsten. Årets program har nemlig et sterkt fokus på arabiske kvinner (og hvor lite ensartede de er som gruppe). Boksere, magedansere, forkynnere, basketspillere – du finner dem alle på AFD!

Journalister og fremmedspråk…

Nå som han er død, trodde jeg at den libyske eksdiktatoren ville vandre pent og stille inn i historiebøkene og, i likhet med det osmanske riket, bare sporadisk skape debatt blant spesielt interesserte om sitt navn, mest som en avsporing. (Jeg skriver osmansk fordi, helt ærlig, har du noen sinne støtt på en fyr som heter عثمان og som romaniserer det Ottoman?) Men nei, en knapp uke etter Gaddafis død har Aftenposten.no en sak om navnet hans, formodentlig på grunn av en rekke sinte e-poster som krever enten enighet rundt transkripsjonen i norske medier eller iallfall en annen transkripsjon enn den Aftenposten bruker.

Det er i og for seg greit, så klart, men da er det jo underlig at journalisten kontakter en språkekspert som ikke kan arabisk. Det er sikkert veldig greit og lett for en Aftenposten-journalist å kontakte Per Egil Hegge, men når han uttaler at «[d]en første lyden i navnet Gadafi […] er en harkelyd som er vanlig på arabisk, men som ikke eksisterer på [sic] europeiske språk» og at arabisk ikke skjelner mellom korte og lange vokaler, da spørs det om det ikke ville vært bedre å ringe eller sende en e-post til noen som faktisk har kjennskap til språket. (Arabisk undervises både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I Oslo har vi én professor i arabisk, én i semittiske språk, to førsteamanuensiser i arabisk og en haug med øvrige vitenskapelige ansatte som er kvalifisert til å uttale seg. Bergen har minst én professor og helt sikkert mange flere øvrige med arabiskkompetanse. Var alle på konferanse denne dagen?)

For å klargjøre dette med én gang: Arabisk skiller selvsagt mellom korte og lange vokaler, både i uttale og i skrift. Heldigvis, ellers ville det vært komplett umulig å lese. Og den første lyden i eksdiktatorens er… ja, hva er den? Som en observant leser påpeker i kommentarene, skyldes mylderet av transkripsjonsmuligheter de store forskjellene i fonologiske trekk mellom standardarabisk og ulike dialekter. (Dét, og det triste faktum at det ikke finnes én internasjonal standard for romanisering av arabisk).

Jeg har tatt for meg dette før, og skal ikke gjenta meg selv. Men jeg håper journalister kan bli litt bedre til å konsultere (og lytte ordentlig til!) fagfolk med relevant kompetanse, så langt det lar seg gjøre. Og vær så snill, kan vi være enige om at eskimomyten er en myte nå?

Edit: Se der, det gikk jo an å få tak i noen allikevel.

En melding til advokat Geir Lippestad

Kjære Geir Lippestad,

Jeg vil bare takke deg for at du har tatt på deg oppgaven med å forsvare Anders Behring Breivik. Å forsvare ham – personen, ikke gjerningene – er å forsvare rettsstaten, demokratiet og vår lille nasjon. Det er en veldig viktig jobb du gjør, selv om den nødvendigvis er tung. Om denne mannen ikke skulle stille likt med alle andre foran loven, og bli frarøvet sine rettigheter, ville det vært et steg i feil retning for samfunnet vårt. Lytt derfor ikke til de som skriker ukvemsord i affekt eller på noen måte lar sin sorg og sitt sinne gå utover deg. Å forsvare gjerningsmannen er å forsvare rettsstaten som beskytter og forplikter oss alle sammen. Tusen takk for at du gjør det.

Al-Qaida: Kjært barn har mange navn

Dagbladet melder via nyhetsbyrået AP at Osama bin Laden ønsket å skifte navn på terrornettverket al-Qaida. Problemet skal ha vært at gruppens fulle navn, al-Qaida al-Jihad var blitt forkortet til al-Qaida, slik at det mistet alle religiøse elementer. Bin Laden skal ha tenkt seg to alternativer, nemlig  Taifat al-Tawhed Wal-Jihad eller Jama’at I’Adat al-Khilafat al-Rashida.

«Bruk hele navnet, eller snakk til hånda!»

Som vanlig har jeg bare lyst til å pirke litt i disse navnene. Jeg vil først som sist avvise påstanden om at det fulle navnet til terrornettverket skal være eller ha vært al-Qaida al-Jihad. Det stemmer selvfølgelig ikke, fordi denne konstruksjonen betyr “basen er jihaden” på arabisk. Det fulle navnet som refereres til i artikkelen er Qaidat al-Jihad, “basen for jihad”; et navn som skal ha blitt skapt i april 2002  etter sammenslåingen av egyptiske Islamsk jihad og de gruppene bin Laden hadde kontroll over. Dermed er dette navnet heller ikke det opprinnelige navnet (som bare var al-Qaida slik vi kjenner det); navneskiftet kom jo til og med etter at hele verden plutselig ble klar over nettverket.

Apropos nettverk så har jeg aldri sett eller hørt al-Qaida omtalt som noe annet enn munaẓẓamat al-qāʿida (al-irhābī) eller altså (terror-)nettverket al-Qaida i arabiske medier. Ikke dermed sagt at det ikke forekommer, men bin Laden hadde nok grunn til å føle seg frustrert over navnet.

Når jeg først er inne på al-Qaida, vil jeg passe på å minne om hvordan det uttales. Vi

skriver vanligvis al-Qaida på norsk, og det er en transkripsjon jeg synes passer godt for allmenn bruk. Vi som sitter på våre høye, akademiske hester skriver al-qāʿida, fordi ordet inneholder en lang vokal og en stemt faryngal frikativ¹. Den første konsonanten er forresten en emfatisk /k/ (), men ingen blir sint hvis du uttaler den som en vanlig /k/. Mennesker som ikke har herdet strupene sine med arabisk eller tilsvarende språk, bør ganske enkelt uttale det al-KAA-ida, rett frem slik en ville lest disse stavelsene på norsk. Hovedsaken er at trykket ligger på første stavelse etter den bestemte artikkelen al, og at <ai> ikke uttales som en diftong. Noen sier al-ka-II-da, som er et helt annet ord og betyr “kvinnelig følgesvenn” eller “kone”. Nå er det sikkert noen som kommer til å uttale det slik med vilje fordi de tror at bin Laden ville snudd seg i sin våte grav, hadde han hørt

det.

«Tawḥīd. Taw-HEEEED!»

Bin Laden hadde rett i at al-Qaida er et litt stusslig navn, med tanke på nettverkets mål og ambisjoner. Arabiske organisasjoner, partier og til og med stater har jo gjerne ganske lange navn som sier veldig mye. (Bare se hva Libya under Gaddafi egentlig heter). Da virker de andre to forslagene mer vanlige. Jeg har faktisk ikke så mye å utsette på dem, annet enn at jeg ville transkribert dem slik dersom jeg skulle skrevet for en norsk avis: Ta’ifat al-Tawhid wal-Jihad og Jama’at I’adat al-Khilafa al-Rashida. Altså, siden den som skrev det i utgangspunktet har markert ʿayn i jamāʿa, hvorfor ikke også i ʾiʿāda? For ja, AP, den første bokstaven er en stor i og ikke en liten l slik det kan se ut i enkelte fonter, og dermed er det merkelig å skrive en stor a midt i ordet. Tenk hvis man kunne betale journalistene for å gjøre research istedenfor å publisere sammendrag av artikler fra nyhetsbyråene. Jaja. Al-khilāfa al-rāshida henviser forresten ikke til et hvilket som helst kalifat, selvsagt, men kalifatet til al-rāshidūn; de fire rettmessige kalifer som etterfulgte profeten Muhammad i 632 og utover. (Vanligvis refererer arabere til al-khulafāʾ al-rāšidūn eller bare al-khilāfa.)

Ulempen med navnene er at de er lange og tar mye plass, og derfor får de heller ingen akademisk transkripsjon her (med mindre noen spør). Men jeg kan gi en uttaleguide: 1) TAA-ifat at-taw-HIID wal-dji-HAAD, og 2) dja-MAA-‘at i-‘AA-dat al-khi-LAA-fa ar-RAA-shi-da. Doble vokaler er lange, så klart. Det spørs om navnene hadde fått gjennomslag uansett om bin Laden hadde blitt kastet på sjøen eller ei; sannsynligvis ville folk bare kalt al-Qaida terrornettverket tidligere kjent som al-Qaida.

¹ Jeg har ingen lingvistisk bakgrunn og aner ikke om det er dette det heter på norsk. Men det ligner på det det heter på svensk, så det får være godt nok.

Wednesday Wehr

Lo and behold, Wednesday Wehr is back, sort of. I’m going to dedicate today’s post to a word that I really need to just get out of the way. It’s that one word which astonishes every new Arabic student and which has caused many a surprised outcry and sudden laughter to break the silence in countless libraries across the world. You’ve guessed it, today’s word is:

تهتلر II (tahatlara): to behave like, or imitate, Hitler. The root, if you look it up, is هتلر, which of course is a quadriliteral root based on the name Hitler. Such quadriliteral verbs based on foreign names or verbs are not uncommon. Other examples found in Wehr

Who cares about Hitler? Here's a kitler instead. You know, takatlara - to act like a kitler. Or katlara - to turn your kitten into a kitler.

include بلشف balšafa, to Bolshevize, and اقلم aqlama, to acclimate, acclimatize, adapt, adjust. This form is very much productive today. However, let us try to find out whether tahatlara is in fact in use anywhere.

Google the word and you’ll just have to skip the top hits, they are all rather like this blogpost; i.e. written by Arabic students who find the very concept of having this word hilarious. Skip past the repetitions of a strange poem that implores the reader to “act like Hitler as you like, and be a better doctor than your doctor”, and you will see that yes, apparently, the word is actually used in Modern Arabic, albeit by a very few. (On the other hand, how often can you possibly need to use this word?).

My favourite example is from a piece in Ad-Dustour, date unknown, by Khairi Mansour. The author remembers a time in Moscow when, after a particularly fiery speech was given by Saddam Hussein, former ambassador to Egypt Vasiliev predicted that the Zionists would start comparing Hussein to Hitler, after “the name of the German Führer had changed into a technical term in the political Zionist dictionary”. What is particularly interesting, from a linguistic point of view, is a line in the next paragraph where the word is used in its transitive first form; a form which is not listed in Wehr but is definitely both logical and plausible. Mansour writes: “Only a few years had passed when Vasiliev’s prediction came true and Zionism was able to turn Saddam Hussein into Hitler”. (Arabic: واستطاعت الصهيونية ان تهتلر صدام حسين).

All right, it’s not the most interesting thing to happen in Arabic linguistics since the pidginization theory, but it does confirm that tahatlara is not merely an archaic word known only to the giggling novice student of Arabic. I, for one, find this oddly comforting.

En liten klagesang

Det er ikke så ofte jeg klager om slike ting, iallfall ikke offentlig. Jeg har ikke sansen for å spy eder og galle over alt som går meg imot, hver gang det skjer. Jeg pleier ikke engang å klage når banen eller trikken er forsinket, selv om trikken strengt tatt blir forsinket hver eneste gang det faller snø i Oslo. Det går bra, for trikken går jo så ofte likevel.

Men i dag, like før jeg skulle dra på jobb, kom jeg på at jeg måtte fornye månedskortet mitt. Det kan jeg gjøre på t-banestasjonen, tenkte jeg. Utstyrt med Flexus-kort og bankkort gikk jeg dit med raske steg og en naiv optimisme. Automaten hadde nemlig ikke tenkt å samarbeide. Hver gang jeg forsøkte, kom jeg så langt som til skjermen som spør om man ønsker kvittering eller ikke (selvfølgelig vil jeg ha kvittering). Uansett hva jeg valgte av alternativer der, fikk jeg beskjed om at transaksjonen var avbrutt. Fra maskinens side. Jeg fikk aldri satt inn bankkortet mitt engang.

Okei, tenkte jeg. Jeg måtte rekke banen som gikk om et halvt minutt dersom jeg skulle ha sjanse til å komme tidsnok på jobb. Som den moderne borger jeg er, har jeg aldri med meg kontanter, så jeg fikk ikke kjøpt billett fra den andre typen billettautomat. (Hvor forvirrende det må være for utenbysfra at vi har to ulike typer billettautomater stående?) Mitt enfoldige selv trodde at jeg kunne stole på kortet mitt og Flexus-automaten. (Jada. Min egen feil). Uansett har jeg med mitt stramme studentbudsjett ikke spesielt lyst til å betale for en enkeltbillett når jeg allikevel må kjøpe månedskort hver måned.

Så jeg tok banen. Uten gyldig billett. Nei, det er ikke lov. Men jeg har heller ikke dårlig samvittighet. De tre stoppene ned til Jernbanetorget sto jeg og tenkte ut hva jeg skulle si dersom det var kontroll på veien. Det slapp jeg å teste ut i praksis, men da jeg gikk av i sentrum gikk jeg iallfall rett bort til den betjente boden (eller knutepunktet eller hva for slags fancy navn det egentlig har). Der ville jeg iallfall møte et varmt, levende og forståelsesfullt menneske som kunne hjelpe meg, tenkte jeg.

Men akk. Damen bak bordet var nok både varm og levende, for all del. Imidlertid er det ikke så enkelt å få fylt på et studentmånedskort. Jeg vil jo helst dra nytte av denne rabatten mens jeg kan, så jeg passet på å fortelle den hyggelige damen at jeg er student. Selvsagt hadde jeg mitt gyldige studentbevis klart.

– Det er vel lagt inn i kortet at du er student?, sa damen.

– Ikke vet jeg, svarte jeg. Damen la kortet på kortleseren, og konkluderte med at det var det ikke.

Ikke vet jeg hvorfor kortet mitt ikke var noe studentkort, siden jeg oppga at jeg var student da jeg byttet til Flexus-kort i fjor sommer. Det førte til at damen måtte inn og gjøre noe i systemet på datamaskinen. Dette var et problem, fordi det måtte gjøres i en bestemt rekkefølge. Denne rekkefølgen kunne damen ikke for sitt liv klare å huske.

– Hvis jeg tar det i feil rekkefølge, henger hele systemet seg, sa damen.

– Jeg forstår, sa jeg.

Hun så faktisk oppriktig engstelig ut der hun satt ubesluttsom foran skjermen. Et hengende datasystem er ikke noe å spøke med.

– Fins det ikke noen instruksjoner? spurte jeg.

– Nei, sa damen fortvilet. – Hvis det henger seg, forsvinner alt og jeg får ikke ut noen kvittering på hva jeg har solgt.

Okei. Klokken tikket, damen fortvilte, og bak meg sto en mann og telte penger på en litt utålmodig måte.

– Kan du ikke gå ut og prøve automaten?, spurte damen.

Kan og kan. Jeg kunne ikke i stad, det var jo derfor jeg kom. Men den stakkars, fortvilte damen og den pengetellende mannen levnet meg i grunnen lite valg. Så jeg gikk ut for å prøve lykken i automatene. Jeg trengte faktisk bare å prøve to før jeg fant en som var villig til å samarbeide med meg. Det ble nytt månedskort til slutt, med kvittering som bevis. Det er en luksus, har jeg skjønt.

Jeg rakk jobben, fikk fornyet kortet, og slapp å få bot. Og som sagt, jeg liker ikke å klage på kollektivtilbudet. Stort sett er jeg faktisk fornøyd. Det plager meg heller ikke å validere kortet før jeg går på banen så lenge jeg slipper å gå omveier for å gjøre det. Men kjære, søte, snille Ruter: Hvis dere vil at folk skal kjøpe billetter – og det vil dere nok – kan dere ikke iallfall sørge for at det lar seg gjøre uten urimelige anstrengelser? Dette er langt fra den største bekymringen i mitt liv, selvfølgelig. Men det hadde likevel vært deilig å slippe den.

What’s “FAIL” in Arabic?

A more familiar Arabic fail.

Alas, I do not know. However, I think I just stumbled across my soulmate who posted this brilliant, schadenfreudetastic piece on Loonwatch.com.

The site itself looks interesting, too, but I haven’t had the chance to check it out yet. I was just reading my Arabic text, minding my own business, when suddenly Google whisked me off and took me someplace only vaguely relevant for my current task. Why does this always happen to me?

Kjære alle Dagbladet-kommentatorer

Jeg gidder ikke betale for å registrere meg blant en bøling bestående for det meste av konspirasjonsteoretikere, fremmedfiendtlige, høyreradikale og allment rare folk – håper ingen føler seg støtt av dette, for noen av dere som kommenterer er jo tilsynelatende oppegående folk. Men når dere driver og svamler om Gaddafi og arabisk, så synes jeg ikke det bør få stå ubesvart. I hele år har jeg irritert meg over at jeg finner feilstavinger, feilsiteringer og generelle faktafeil i norske nettavisartikler om araberlandene og hendelsene der. (Kjære VG: Med 720 000 innbyggere er Homs langt fra den største byen i Syria). Journalistene har jeg nesten gitt opp, skjønt jeg aner at de fleste feilene skyldes manglende korrrektur. (Jeg jobber forøvrig gjerne som korrekturleser dersom noen vil ansette meg. Ikke bare mestrer jeg begge de norske målformene samt engelsk, jeg kan også både transkribere og korrekturlese arabisk).

Nå ja. Til saken: Nok en gang skaper herr Gaddafi kaos med sitt etternavn. Dagbladet unnskylder sin ulogiske transkripsjon med at de prøver å skrive arabiske navn på en måte som gjør at nordmenn lett kan uttale det. (Seriøst? Hvorfor skriver dere dh da? Tror dere virkelig at nordmenn kommer til å uttale det som den stemte interdentalen det er på arabisk?). Ikke hjelper det at folk kommer med sine egne teorier i kommentarfeltet heller.

Brukeren Per Persson skriver:

Mohammad al-Khadaffi, Moammar Gadafi etc. har ingen transkribering slik at det passer alle. Mange tror at arabisk er et språk slik som fransk, det er både riktig og feil. mange fra Irak tror de snakker arabisk, og det gjør de også, mange i marokko tror også at de snakker arabisk, og det gjør de også. Likevel klarer ikke irakeren å forstå marokkanerens arabisk. Men hvis de skrev det ned da? ja, l-krn

(koranen) er jo skrevet på arabisk, men det hjelper neppe, ettersom man i arabisk ikke bare utelater vokalene (som i arameisk, hebraisk og andre skriftsystem), men det finnes ingen rettskrivning, takk og pris.

Derfor skriver marokkaneren uforståelig arabisk for irakeren.

Koranen lærer mange på rams, likevel setter de det ikke i forbindelse med det de skriver til hverdags.

Når dette er sagt, så vil en øst-libyer har lite problemer med å forstå en egypter (hvis de begge kan arabisk).

Nei. Vet du hva. Uansett hvordan du velger å skrive etternavnet hans, så heter han i alle fall ikke Muḥammad. Koranens navn på arabisk er القرآن, som regel med epitetet الكريم etterpå. Altså al-qurʾān al-karīm, her transkribert i pauseform uten hensyn til kasus. Ofte er hele Koranen, inkludert tittelsiden, fullvokalisert, så om du translitererte ville du fått det jeg skrev her (eventuelt al-qurʾānu l-karīm). Ikke “l-krn”, fordi den mangler en rotkonsonant (hamzaen).

Man utelater IKKE alle vokalene når man skriver arabisk. Det stemmer at i de fleste tilfeller skriver man ikke ut de fleste korte vokalene, annet enn for å markere ellers ambivalente tilfeller. (Ofte markerer man for eksempel verb i passiv med en kort vokal som skiller dem fra aktive verb). Lange vokaler skrives derimot alltid ut i moderne arabisk. Koranen er imidlertid som jeg sa fullvokalisert. Det var den jo ikke fra begynnelsen, for da den ble skrevet ned var det arabiske skriftspråket ennå ikke formfullendt. Men i dag er det iallfall liten tvil om hvordan man skal lese Koranen.

Det stemmer at arabisk kan ses på som flere enn ett språk. Men det som skiller seg så radikalt fra land til land er ikke det skrevne språket, standardarabisken, men talemålene. En marokkaner vil nok ofte ha problemer med å kommunisere med en iraker om hver av dem tviholder på sin egen dialekt. Som regel vil to arabere fra vidt forskjellige dialektområder finne en middelvei gjennom såkalt leveling, det å bytte ut lokale dialektformer med former fra en mer allment gjenkjennelig prestisjedialekt, som regel fra et urbant sentrum, eller gjennom å tilnærme seg standardarabisken dersom begge to har en viss kjennskap til den. Skrive gjør de fleste i formelle og semiformelle sammenhenger på standardarabisk, og her vil ikke marokkanerens skrift skille seg noe særlig fra irakerens, selv om lokale variasjoner forekommer også i standardarabisken.

I andre sammenhenger brukes gjerne talemål i skrift, forsåvidt, eksempelvis i sosiale medier eller uformell skriftlig korrespondanse mellom familie og venner. Men om marokkaneren skulle skrive et formelt brev til irakeren, eller om han i det hele tatt var klar over at han skrev til en iraker, kan du vedde på at han ville gjort seg flid med å skrive så nær standardarabisk som han var i stand til.

For selvfølgelig finnes det rettskriving på arabisk. Hvorfor skulle det ikke finnes? I et språk som arabisk, som baserer seg på et system med konsonantrøtter og mønstre, kan en feilstaving endre et ords betydning fullstendig. Arabisk har både en omfattende grammatikk og en veldig klar rettstaving, i all hovedsak basert nettopp på Koranen. Det kan finnes enkelte små forskjeller fra land til land siden arabisken mangler et pan-arabisk organ eller råd for samkjøring av blant annet språklige spørsmål. For eksempel fikk jeg en gang påpakning fra en lærer ved Universitetet i Damaskus for at jeg brukte en alif madda (آ) da jeg bøyde verbet qaraʾa (قرأ) i imperfekt hankjønn dualis (يقرآن). Hun mente jeg måtte skrive det med hamza + alif (يقرءان), for madda kunne man jo ikke skrive i verb, sa læreren, bare i nomen. Da jeg prøvde å si at dette var det jeg hadde lært i Oslo, avfeide hun det med at det var “Egyptisk grammatikk”, altså den grammatikken de lærer bort i Egypt (ikke egyptisk talemål selvfølgelig). Jeg har forøvrig til gode å finne andre arabiskkyndige som er enige med henne.

Hva gjelder transkripsjon av navnet til Libyas hardt pressede leder, har jeg jo alt skrevet om det her. Jeg kommer ikke til å gjenta meg. Men til personen som gjentatte ganger spør: Det må da finnes en enkel vestlig oversettelse uten å måtte forholde seg til arabisk?, har jeg følgende å si: Nei. Vi oversetter selvfølgelig ikke navn. Derfor må vi nesten forholde oss til arabisk.

Blogg fra transitthallen

Egentlig er det kanskje bare avgangshallen, men jeg er iallfall i transitt, og jeg sitter her på The Greenport på Atatürk-flyplassen i Istanbul, og venter på min ufattelig sene flight til Dubai. Det begynner å tynnes i rekkene her ettersom kvelden skrider fremover, men jeg har delvis selskap i en søt libaneser ved siden av meg. Når han ikke skyper med familien sin da.

I løpet av dagen har jeg oppdaget nøkkelen til flyplasslykke: slike små bagasjetraller man kan legge håndbagasjen på når man er forbi sikkerhetssjekken. Jeg hadde aldri tenkt over dem før i dag, da jeg la merke til at det var så mange av dem på Gardermoen. Så jeg tok en, lesset kamera og laptopveske over på den, og trillet videre. For en følelse! Å kunne rusle glad og lett bortover uten å få vondt i nakke, skuldre og rygg, hvorfor har jeg ikke kommet på dette før?

Så da jeg landet i Istanbul og tuslet inn i avgangshallen, satte jeg meg ned og hvilte litt før jeg kom på at jeg jo måtte skaffe meg en nett, liten tralle. Jeg gikk for å lete, og gikk, og gikk. Hele veien gjennom hallen gikk jeg, fra lounge-området til Food Court, men ingen ledige traller i sikte. Katastrofe! Nedstemt slepte jeg meg tilbake til plassen min, forberedt på å sitte stille i fem timer for å slippe skulderverk. Men der, ved gaten til en annen Dubai-flight, sto det en forlatt tralle helt alene. Så jeg skyndte meg bort, brøytet meg gjennom en flokk arabiske menn og kastet meg over den. Lykke! Nå står den på andre siden av bordet mitt og venter på meg. Vi får ta en liten tur til før jeg finner gaten min.

50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

جمعة النصر

11. februar 2011 (11/02/2011 for de som liker konspirasjonsteorier) er en historisk dag. Vi har sett det egyptiske folks vilje tvinge Hosni Mubarak til å gå av som president og overlate makten til hærens øverste komité. Etter 18 dager med fredelige demonstrasjoner fra folkets side, hvor Mubarak gjentatte ganger viste utrolig liten vilje til å imøtekomme demonstrantenes krav, innså han endelig at slaget var tapt. Kanskje ble han i realiteten avsatt av hæren, som til sist må ha innsett at valget sto mellom å kvitte seg med Mubarak eller å slå ned opprøret med makt – det siste ville de nok ikke klart å slippe unna med heller. Uansett, folket har fått innfridd det første av sine krav: Mubarak er gått. Dette er selvfølgelig ikke nok. Som Obama endelig fikk somlet seg til å si da USA endelig fant ut hvilken holdning de burde innta til hendelsene: Dette er ikke en slutt, men en begynnelse. Det er nå det begynner – ikke bare i Egypt, men i hele Midtøsten.

Eksempel på hvordan Mubarak oppførte seg.

Eksperter og synsere kommer til å stå i kø for å forklare hvorfor Algerie, Syria, Jordan, Jemen ikke er som Egypt, slik en del av dem gjorde for å forklare hvorfor Egypt ikke er som Tunisia. Det er selvsagt aldri feil for en akademiker å være avventende, for all del. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett hva det endelige utfallet i Egypt blir, så er det sikkert at mangeårige diktatorer i de andre arabiske landene neppe sover like godt om natten som de gjorde før nyttår. Vi kommer sannsynligvis til å se endringer i flere land ettersom eneherskere som sitter ved hjelp av makt og uten legitimitet i folkets øyne, nok vil være snare til å innføre reformer og endringer for å forebygge lignende folkeopprør i eget land. Kanskje bare overflatiske endringer, kanskje reformer av større dybde og betydning.

Men det viktigste som har skjedd til nå, er at det har blitt tydelig for alle at folkets stemme kan, og vil, bli hørt. Det er derfor arabiske diktatorer burde skjelve i buksene nå. (Denne noe følelsesladde videoen oppsummerer det faktisk ganske bra på slutten). Derfor vil sannsynligvis ikke egypterne gi seg før de er fornøyde med endringene som hæren velger å implementere i den kommende tiden. Igjen sitter en hel armé av synsere og sofaegyptologer klare til å advare mot de mange farer som truer Egypt i denne kritiske situasjonen. Bare vent. Stemmene som til nå har skreket høyt om Muslimbrødrene og trukket paralleller mellom dem og revolusjonen i Iran i 1979, kommer ikke til å stilne i løpet av natten. Men la dem hyle. Noen av dem er kanskje oppriktig engstelige, på egne vegne eller på vegne av Israel eller til og med egypterne, men de fleste har en klar agenda. Tiden og det egyptiske folket vil vise at de tar feil. Nå gjenstår det å se hvilken retning Egypt kommer til å velge i tiden fremover. Det er i hærens egen interesse å tilfredsstille folkets krav, så optimismen er ikke ubegrunnet.

Det går jo ikke an å være bare seriøs, så i tillegg til litt syrisk humor får dere her en video av Omar Suleiman som snakker om the “Brother Muslimhood”. :D

For mange blir det en søvnløs natt i natt. Det egyptiske folk vil feire, og deres brødre og søstre i andre arabiske land feirer med dem. Og på maktens tinder i de samme landene kommer diktatorer og kleptokrater til å sove med ett øye åpent – de kan ikke lenger hvile så trygt i sine palasser.

Nytt på Arabisten

Få med deg denne filmen, for eksempel.

Nå har jeg laget en side hvor jeg samler diverse noenlunde faglig relevante arrangementer som finner sted i Oslo. Listen oppdateres kontinuerlig og kriteriene er noe utvidet, det handler altså ikke kun om Midtøsten og Nord-Afrika, men også andre deler av Afrika samt Sentral-Asia, for eksempel. Egentlig dreier det seg om ting jeg personlig kunne tenke meg å få med meg, men jeg prøver å samle med meg så mye som mulig i tilfelle det vekker interesse hos noen. Så ta en titt på kalenderen og ta en tur ut! Kom også gjerne med tips om arrangementer jeg ikke har fått med meg.

En legetime

Å gå til legen er noe jeg utsetter i det lengste. Det er ikke fordi jeg har legeskrekk, eller fordi det er dyrt, eller tungvindt, eller langt å reise. Det er bare det at jeg utsetter ting i det lengste hele tiden. I går måtte jeg imidlertid kaste inn håndkleet og bestille en time, med det resultat at jeg forlot lesesalen klokka ti i morges, midt i innspurten til høstsemesterets siste mappeinnlevering.

(Jada, jeg vet at det er januar).

Legen viste seg å være en blid og stilig kvinne av utenlandsk opprinnelse. Jeg nevner dette fordi det faktisk, for én gangs skyld, er relevant for historien. Hun spurte hva hun kunne gjøre for meg, jeg forklarte henne hvor den figurative skoen trykket, hun stilte noen spørsmål, jeg svarte, hun trykket på meg her og der og jeg ristet på hodet, og hun konkluderte med at jeg ikke kom til å dø. Det trodde jeg ikke heller.

Så spurte hun hva jeg studerte.

– Arabisk.

– Hapraisk? Du må forklare meg hva hapraisk er.

Arabisk.

– Å, arabiyy! Ahlan wa-sahlan!

Ahleen!

– Jeg snakker ikke arabisk, jeg er fra Iran, men jeg kan lese arabisk. Vi lærte å lese Koranen på skolen.

Så fulgte ti minutter hvor vi snakket om Iran og Syria og folk i Iran og folk i Syria og regimet i Iran og revolusjonen og en mann hun kjente som heldigvis er død nå, det er slemt å si det, men jeg sier det om ham, heldigvis er han død, han jobbet for SAVAK under shahen og blablablabla hvilket endte med en bilulykke og en masse penger spredd utover veien.

– Men tilbake til deg! Jeg tror ikke det er noe alvorlig, men jeg bestiller en Ustix for å utelukke nyreproblemer, selv om du ikke har hatt noen andre symptomer på det.

Her vendte hun seg mot dataen og journalen min, tastet litt mens jeg så på veggen og satt og tenkte på noe annet. Plutselig utbrøt hun:

– Men har du hepatitt du?!

– Hæ? Nei, det håper jeg da ikke?

Da hadde hun funnet et blodprøvesvar positivt for et eller annet hepatittvirus samt noen bokstaver her og der.

– Det er sikkert bare på grunn av Twinrix-vaksinen jeg tok før jeg dro til Syria i fjor, sa jeg.

Legen (ok, hun var turnuslege) syntes likevel hun måtte ringe og konsultere minst et par andre leger, hvilket hun også gjorde. Mens hun ventet på svar, snakket vi om hvor lett det er for utlendinger å få psykiske problemer i det norske samfunnet hvor ingen får bekreftet seg selv. Etter nye ti minutter med prating og konsultasjon, kom hun frem til at jeg a) enten har hatt og gjennomlevd en eller annen form for hepatitt, eller b) det er et resultat av vaksinene jeg har tatt. Jeg kan ikke huske å ha hatt hepatittsymptomer noen gang, men jeg kan huske veldig klart å ha tatt Twinrix, så jeg holder en knapp på det siste.

Med det anså vi oss ferdige, og hun sendte meg ut med et lykke til og en plastkopp jeg kunne tisse i. Hepatittfri, og sannsynligvis nyresykdomfri, ruslet jeg tilbake til lesesalen for å fri meg fra høstsemesterets siste lenker også. Men ikke før jeg hadde bestilt en ny legetime neste uke, for å ta opp de tingene jeg ikke rakk å ta opp i dag. Samt Iran. Så klart.

iPhone Apps For The Playful Arabist

Thought I’d share some of my favourite iPhone apps with you. They are all very useful, albeit for very different purposes. Here they are, in no particular order:

  • Hadeeth Pro – (موسوعة الحديث النبوي الشريف) – a nifty little app containing “the nine major Hadeeth collections […] in Arabic”, including Sahih al-Bukhari with cross referencing and Sahih Muslim. Provides easy access to the most prominent collections and is easy to search – a very tempting alternative to crouching over Wensinck’s Concordance trying to settle for the best word to look up. Comes at a price, but it is worth it.
  • Pocket Frogs – A cute and addictive pet frog breeding and collecting game! There’s not much more to it than that, but the frogs are so cute that you won’t grow sick of them easily. Also, you can connect with friends and other players online, send frogs as gifts etc etc. I mainly just play it to kill time on the underground.
  • Week – A small app that simply tells you what week it is. I never know what week it is, and it is far more efficient to consult an app than to call my elementary school teacher mother every time I wonder what week it is.
  • Bubble Free – So I like bubble wrap. Who doesn’t? There are several free apps like this – I’ve only tried this one because I’m lazy. (And how many bubble wrap games does one really need?)
  • Cat Physics – A fairly simple, but nifty little game. With felines.
  • World Countries – An educational app that gives you all kinds of useful facts and trivia about all the world’s countries. In addition to being handy, it also comes with a load of highly entertaining and challenging quizzes! There is a free version, but it comes with less stuff of course.

As for Arabic language and culture apps, I have yet to test many of them. I’ll try to do so progressively over Christmas and come back to them later.

Note that nobody is paying me to recommend these apps. Anyone who wants to do so is welcome to contact me. I won’t be holding my breath.

Tattoo Tuesday

Ingen respekt å melde her.

Det er november, sibirkulda kommer krypende og siver inn gjennom sprekkene i vinduene våre, det blir mørkt klokka fire og eksamen står for døra. Vi trenger litt god, gammeldags skadefryd. Derfor bringer jeg dere denne tatoveringen, hentet fra en svensk underholdningsnyhetsside. Dette er ryggen til Soraya. Hun har tatovert en setning på arabisk langsmed ryggraden. Her er bildeteksten som fulgte med: Sorayas rygg med den arabiska texten som på spanska betyder ”Vayas donde vayos hazte respetar” (Vart du än går, sätt dig själv i respekt). Jeg kan ikke si noe om spansken, men jeg kan si noe om det å ta en setning som (formodentlig) høres fin ut på spansk, få den oversatt til arabisk, og så tatovere det på ryggen sin. Det er teit. Skikkelig teit, faktisk. Jeg siterer bildeteksten igjen: “den arabiske teksten som på spansk betyr […]”. Den arabiske teksten, som betyr følgende på spansk, når du oversetter den tilbake til spansk igjen. Burde hun ikke heller spørre seg hva den betyr på arabisk? Det er jo tross alt en arabisk tekst hun har valgt å risse inn på ryggen sin i permanent blekk.

Hele tatoveringen er ikke synlig, men det jeg ser, er nok til å bekrefte mistankene mine om at dette er en veldig bokstavelig oversatt tekst. Det står: إذهب أينما ذهبت, idhab aynamā dhahabt, “gå hvor enn du går”. Så er det sikkert en del under kjolen som befaler deg å sette deg i respekt. Bokstavelig oversatt fra spansken, og særdeles lite idiomatisk på arabisk. I tillegg er skriften både klønete og stygg. Soraya, du kan gå hvor du vil, men tatoveringen din får ikke noen respekt fra meg.

Kjære idioter.

Glem dette. Nå kan du selv designe din egen helt unike tatovering!

Dere skal få det som dere vil. Dere nekter jo å slutte å tro på at det finnes et kinesisk alfabet, så jeg gir meg. Dere har avslørt meg. Selvfølgelig finnes det et kinesisk alfabet. Dere finner det her. Se selv. Nå er det en smal sak å stave navnet ditt, eller navnet på kjæresten, ungen eller hunden din, på kinesisk, slik at du kan gå rett til tatoveringsstudioet og få det inskribert på kroppen til evig tid.

For eksempel ser navnet mitt slik ut skrevet med det kinesiske alfabetet: 开杰伊艾儿艾丝提艾. Wow. Superenkelt. Og mye finere enn å skrive det på norsk, eller et alfabet som faktisk fins har noen som helst tilknytning til navnet mitt og kulturen min. Det skulle jo tatt seg ut da. Så hva venter dere på? Nå trenger dere jo ikke engang å spørre noen som later som om de kan kinesisk (jeg kan ingenting, for eksempel), det er bare å skrive hva du vil selv. Rett frem! Send meg gjerne bilder av deres nye, fine kinesiske tatoveringer.

Jeg venter i spenning.

Oppdatering: jeg har fått vite, direkte fra Kina, at navnet mitt på kinesisk betyr Åpen-heroisk person-hun/han-tistel-sønn-tistel-silke-løfte-tistel. Det er så vakkert at jeg vurderer å endre det norske navnet mitt til det. Pluss-minus en tistel.

Oppdatering II: Det er visst ikke tistler i navnet mitt, men burot. Derfor har jeg fått et nytt kinesisk navn: 骤骀, zhòutái. Det betyr galopperende mindreverdig hest, sånn cirka. Jeg skal straks tatovere det på skulderen.

Velg film og vinn kinobilletter

Det går mot semesteravslutning for MØNA Filmklubb, og denne gangen har vi laget en liten vri på siste filmvisning. Publikum får anledning til å stemme på sin favoritt blant tre tidligere viste filmer. Vinnerfilmen blir vist torsdag 25. november. Avstemningen pågår frem til tre timer før visningen starter. Alle som avgir stemme er med i trekningen om to kinobilletter. (Ikke vi som sitter i styret, da. Vi klarer oss med gleden over utallige vellykkede filmvisninger).

De tre nominerte filmene er Caramel, Paradise Now og Persepolis – alle sammen gode filmer som tåler å ses både en og to ganger.

Besøk MØNA Filmklubbs hjemmesider eller avgi stemme på Facebook.

I øvrige, ikke-filmklubb-relaterte nyheter, så er det vel egentlig lite å melde. Bloggen lider under arabistens kroniske tidsbrist. Forfatteren har begynt å fable om å reise til Midtøsten til våren, riktignok bare på ferie. Men det er bedre enn ingenting. Mer om det til våren! Wednesday Wehr er tilbake neste uke, for fullt! Kanskje kommer det noen seriøse innlegg også, med mindre debattklimaet i Norge plutselig friskner til. Jeg tviler vel på det. Sidene med søkeord er oppdatert både her og på Damaskus-bloggen. Det kommer en del rare søk. Jeg vet ikke hvorfor.