جمعة النصر

11. februar 2011 (11/02/2011 for de som liker konspirasjonsteorier) er en historisk dag. Vi har sett det egyptiske folks vilje tvinge Hosni Mubarak til å gå av som president og overlate makten til hærens øverste komité. Etter 18 dager med fredelige demonstrasjoner fra folkets side, hvor Mubarak gjentatte ganger viste utrolig liten vilje til å imøtekomme demonstrantenes krav, innså han endelig at slaget var tapt. Kanskje ble han i realiteten avsatt av hæren, som til sist må ha innsett at valget sto mellom å kvitte seg med Mubarak eller å slå ned opprøret med makt – det siste ville de nok ikke klart å slippe unna med heller. Uansett, folket har fått innfridd det første av sine krav: Mubarak er gått. Dette er selvfølgelig ikke nok. Som Obama endelig fikk somlet seg til å si da USA endelig fant ut hvilken holdning de burde innta til hendelsene: Dette er ikke en slutt, men en begynnelse. Det er nå det begynner – ikke bare i Egypt, men i hele Midtøsten.

Eksempel på hvordan Mubarak oppførte seg.

Eksperter og synsere kommer til å stå i kø for å forklare hvorfor Algerie, Syria, Jordan, Jemen ikke er som Egypt, slik en del av dem gjorde for å forklare hvorfor Egypt ikke er som Tunisia. Det er selvsagt aldri feil for en akademiker å være avventende, for all del. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett hva det endelige utfallet i Egypt blir, så er det sikkert at mangeårige diktatorer i de andre arabiske landene neppe sover like godt om natten som de gjorde før nyttår. Vi kommer sannsynligvis til å se endringer i flere land ettersom eneherskere som sitter ved hjelp av makt og uten legitimitet i folkets øyne, nok vil være snare til å innføre reformer og endringer for å forebygge lignende folkeopprør i eget land. Kanskje bare overflatiske endringer, kanskje reformer av større dybde og betydning.

Men det viktigste som har skjedd til nå, er at det har blitt tydelig for alle at folkets stemme kan, og vil, bli hørt. Det er derfor arabiske diktatorer burde skjelve i buksene nå. (Denne noe følelsesladde videoen oppsummerer det faktisk ganske bra på slutten). Derfor vil sannsynligvis ikke egypterne gi seg før de er fornøyde med endringene som hæren velger å implementere i den kommende tiden. Igjen sitter en hel armé av synsere og sofaegyptologer klare til å advare mot de mange farer som truer Egypt i denne kritiske situasjonen. Bare vent. Stemmene som til nå har skreket høyt om Muslimbrødrene og trukket paralleller mellom dem og revolusjonen i Iran i 1979, kommer ikke til å stilne i løpet av natten. Men la dem hyle. Noen av dem er kanskje oppriktig engstelige, på egne vegne eller på vegne av Israel eller til og med egypterne, men de fleste har en klar agenda. Tiden og det egyptiske folket vil vise at de tar feil. Nå gjenstår det å se hvilken retning Egypt kommer til å velge i tiden fremover. Det er i hærens egen interesse å tilfredsstille folkets krav, så optimismen er ikke ubegrunnet.

Det går jo ikke an å være bare seriøs, så i tillegg til litt syrisk humor får dere her en video av Omar Suleiman som snakker om the “Brother Muslimhood”. :D

For mange blir det en søvnløs natt i natt. Det egyptiske folk vil feire, og deres brødre og søstre i andre arabiske land feirer med dem. Og på maktens tinder i de samme landene kommer diktatorer og kleptokrater til å sove med ett øye åpent – de kan ikke lenger hvile så trygt i sine palasser.

Advertisements

Women don’t have to wear pantyhoses in hot weather.

Istedenfor å lese, slik jeg vet jeg burde, eller nyte det fine været, slik moren min mener jeg burde, sitter jeg og undersøker muligheter for et utenlandssemester på masternivå. Det naturlige førstevalget er Det amerikanske universitetet i Kairo, og jeg lar meg imponere

Så ille kan det vel ikke være på et sted som ser ut sånn?

over alle de gode rådene som er å finne på hjemmesidene deres. Her følger et knippe fra den internasjonale studenthåndboken til AUC:

Når du skal finne et sted å bo i Kairo: Ask yourself – am I an urban warrior or as suburban dweller (mostly)? Am I street savvy?

Make sure the elevator operates reliably unless you enjoy taking the stairs (ask the neighbors).

Når du skal kle deg: Women don’t have to wear pantyhose in hot weather.

Om å holde seg frisk i Kairo: Living in Cairo is physically challenging. It is not a place one should travel to to ‘get away from it all.’

If you have a history of mental health instability, Cairo is not an appropriate

Mulig medvirkende til kultursjokk i Midtøsten.

destination for you.

Om ramadan: [N]ightlife in Cairo is particularly robust during Ramadan.

Om de fire stadiene en ny student gjennomgår etter ankomst i Kairo: Whether the student withdraws or displays hostility, his or her pain shows in fits of anger over seemingly minor frustrations, displays of excessive fear and mistrust of Americans, frequent absenteeism, lack of interest, lack of concentration, lack of motivation, and at worst, complete withdrawal.

Fantastisk mye informasjon altså, og det mener jeg helt ærlig. Se selv i studenthåndboken!