Weekend Wehr (because Wednesday is so far away).

It is easy to go astray while looking up words in a dictionary, or it is for me, at any rate. This is partly why reading very advanced texts (or texts on very unfamiliar topics) takes me a while. No matter how hard I try to focus on the word I actually need to look up, I will usually end up going “Ooh” and “Ah!” over other useful, funny or peculiar words and/or roots. I have tried to sit down and browse random pages when not looking up words just to see if I will stumble across something interesting, but it just does not work that way.

These peculiar words, however, almost always turn out to be quite rare. Some of them have a very specific meaning and are found only in a certain religious context, or they are of the kind that is only found in the Koran, or perhaps they just happened to occur, merely by chance, in some corpus used by the author. Not so with today’s word.

عدو الشمس (ʿadū aš-šams): albino. Literally enemy of the sun.For the longest time, I struggled to make sense of this. Should it not be the other way around, that the sun is the enemy of the albino? In time, however, I have come to realise that enmity is probably reciprocal by nature. And if not, well, nobody ever claimed that Arabic makes a lot of sense.

I did read “Men in the sun”, so ...

Now, I like to run every featured word through Google and see what turns up. This time, it turns out that the expression is in daily use. The search gave more than 8 million hits, and I’m not talking about those useless hits I usually get when I enter a couple of Arabic words. No, it seems to be the lay term for a person (or other organism) with albinism. Arabic Wikipedia tells me that the term mahaq (مهق) is used for albinism, and ʾamhaq/mahqāʾ for a man or woman (or male/female animal) with albinism. In my first year of Arabic, I was taught that this pattern is used for colours and defects. Perhaps ʿadū aš-šams isn’t a bad choice after all.

Bonus: I came across this, er, enchanting short story entitled ʿAdū aš-šams. Charming.

Advertisements

Wednesday Wehr

Lo and behold, Wednesday Wehr is back, sort of. I’m going to dedicate today’s post to a word that I really need to just get out of the way. It’s that one word which astonishes every new Arabic student and which has caused many a surprised outcry and sudden laughter to break the silence in countless libraries across the world. You’ve guessed it, today’s word is:

تهتلر II (tahatlara): to behave like, or imitate, Hitler. The root, if you look it up, is هتلر, which of course is a quadriliteral root based on the name Hitler. Such quadriliteral verbs based on foreign names or verbs are not uncommon. Other examples found in Wehr

Who cares about Hitler? Here's a kitler instead. You know, takatlara - to act like a kitler. Or katlara - to turn your kitten into a kitler.

include بلشف balšafa, to Bolshevize, and اقلم aqlama, to acclimate, acclimatize, adapt, adjust. This form is very much productive today. However, let us try to find out whether tahatlara is in fact in use anywhere.

Google the word and you’ll just have to skip the top hits, they are all rather like this blogpost; i.e. written by Arabic students who find the very concept of having this word hilarious. Skip past the repetitions of a strange poem that implores the reader to “act like Hitler as you like, and be a better doctor than your doctor”, and you will see that yes, apparently, the word is actually used in Modern Arabic, albeit by a very few. (On the other hand, how often can you possibly need to use this word?).

My favourite example is from a piece in Ad-Dustour, date unknown, by Khairi Mansour. The author remembers a time in Moscow when, after a particularly fiery speech was given by Saddam Hussein, former ambassador to Egypt Vasiliev predicted that the Zionists would start comparing Hussein to Hitler, after “the name of the German Führer had changed into a technical term in the political Zionist dictionary”. What is particularly interesting, from a linguistic point of view, is a line in the next paragraph where the word is used in its transitive first form; a form which is not listed in Wehr but is definitely both logical and plausible. Mansour writes: “Only a few years had passed when Vasiliev’s prediction came true and Zionism was able to turn Saddam Hussein into Hitler”. (Arabic: واستطاعت الصهيونية ان تهتلر صدام حسين).

All right, it’s not the most interesting thing to happen in Arabic linguistics since the pidginization theory, but it does confirm that tahatlara is not merely an archaic word known only to the giggling novice student of Arabic. I, for one, find this oddly comforting.

Wednesday Wehr

Dictionaries are more than just books. Not only are they an indispensable tool for language students and scholars alike, they are also treasure chests. You may not be aware of it, but many dictionaries contain rare gems; odd, peculiar, out-of-date or nearly forgotten¹ words that were nonetheless in use at some point² – after all, they were collected and put in there in the first place. These words can be puzzling, amusing or downright disturbing, but they are all noteworthy.

I googled "chameleon + jew" and I got Sacha Baron Cohen. Figures. Since he's handsome, he stays.

The preferred dictionary for most learners of the Arabic language, that Bible of Orientalists; the Hans Wehr Dictionary of Modern Written Arabic³, is full of such words. It is still in near-daily use with me, and as such, I’ve come across many of its treasures over the years. I want to share them with you, so every Wednesday I will present one of my findings here, with explanations and comments. Enjoy!

جمل اليهود (jamal al-yahūd): chameleon. Literally: camel of the Jews. This is listed under jamal (camel), and while it strikes me as, well, odd, I’m sure there is a perfectly reasonable etymological explanation. Somewhere. Wikipedia suggests that the Arabic word for chameleon is حرباء ḥirbāʾ, which is also listed in Wehr with the same meaning. An image search yields some interesting results. See for yourselves. I don’t know how “camel of the jews” came to mean chameleon, but I sure would love to hear the story of it.

¹ Except that the Arabic language doesn’t forget, because it is apparently an elephant.

² Except maybe half the entries in Arakin’s Norwegian-Russian dictionary. He must have made them up.

³ I’m using the fourth edition from Spoken Languages Services, Inc. I’m given to understand that the Librairie du Liban edition might differ slightly from this one.

Arabisk er vanskelig for hjernen

(via Wasim Zahid)

Israelske forskere har, ifølge BBC, kommet frem til at arabisk skrift er vanskeligere å lese

Det finnes verre ting enn arabisk skrift, her representert ved ge'ez.

enn annen skrift, på grunn av bokstavenes utseende. Normalt bruker vi begge hjernehalvdeler for å gjenkjenne bokstaver og tegn, sier de, men mange arabiske bokstaver er så like at høyre hjernehalvdel får problemer med å identifisere dem korrekt. Dette er fordi høyre hjernehalvdel lettere plukker opp globale forskjeller, altså former som skiller seg ganske vidt fra hverandre, enn lokale forskjeller, som i dette tilfellet vil si diakritiske tegn som skiller bokstaver som ب og ت og så videre. Hele artikkelen finnes her.

Jeg er riktignok ingen forsker, men jeg kan godt skrive under på at arabisk er vanskelig, ikke bare for hjernen. Arabisk er også vanskelig for strupen, hvilket alle som har prøvd å lære seg å uttale /ع/ vet. Dessuten er det vanskelig for tungen, eller faktisk hele munnen, i alle fall når du skal uttale تغيير. Eller alle ord på marokkansk dialekt, for de modigste blant oss.

Men fortvil ikke, om det nå skulle være noen nye eller fremtidige arabiskstudenter som leser dette, for det er mulig å mestre arabisk. Det krever bare litt tid og innsats. Og så kan vi til sist trøste oss med at våre arabisk-lesende hjerner sannsynligvis er litt bedre enn alle andres.

Moderne hesteordliste for forfattere, oversettere og andre med penn

Folk som ikke driver med hest, har gjerne lite oversikt over hesterelatert terminologi. Det er selvsagt greit, men noen ganger skrives og snakkes det om hest likevel. Da kan det være greit å unngå de verste blemmene. Det største problemet later til å være at mange bruker ord som er gått ut på dato i moderne norsk.

  • Vi starter med å bøye verbet å ri. Å ri, rir, red, har ridd. Ferdig. Selv om

    Jeg rir på ritt i ørkenen. Eller ja, på en hest da.

    Bokmålsordboka sier at du kan si å ride, så er det ingen som faktisk rir som bruker det. Skriver du et gammelmodig språk passer det selvsagt bedre inn.

  • I samme gate: Redskapet vi legger på hestens rygg når vi skal ri, heter sal. Ikke sadel.
  • Bissel er også et ord som har gått av med pensjon. Det kan bety både bitt, som er det vi putter i hestens munn, og hodelag, som er alle reimene rundt hestens hode som holdet bittet på plass.
  • Tøyler og tømmer er forvirrende for lekfolk. Begge brukes om reimer eller tau

    Rød hoppe i trav.

    som går fra hestens bitt (eventuelt nesereim/hodelag) til rytterens/kuskens hånd. Tøyler er det vi bruker når vi rir, tømmer brukes når vi kjører. Tømmer er gjerne minst 8 meter lange, så det er ingen hit å ri med dem. (Tro meg).

  • Grime er noe vi putter på hestens hode når vi skal leie den, binde den eller noen

    Gråskimlet hest med grime og leietau.

    ganger når vi skal slippe den ut i hagen. Det er ikke noe man pleier å ri med. I grimen festet vi i gamle dager grimeskaft, i dag kaller vi det oftest leietau.

  • Hest er det dagligdagse navnet på arten Equus ferus caballus. Hesten kommer i mange størrelser, fra miniatyrhester på rundt 70 cm i mankehøyde, til giganter på over 2 meter. En ponni er en hest som er 148 cm i mankehøyde eller lavere. Men den er fremdeles en hest.
  • Hannhester kalles hingster. Hunnhester kalles hopper. Kastrerte hanndyr

    Grå (ikke hvit) hingst.

    kalles vallaker. I gamle dager kalte man hopper som hadde fått føll for merrer, men i dag er det få som ville finne på å kalle hesten sin for det siden det har fått en negativ klang. Hestens avkom kalles føll helt til de er 6-8 måneder og blir tatt fra moren, da kaller vi dem åringer.

    Rød vallak i skritt.

  • De fleste hester har tre gangarter. Den første og sakteste av dem heter skritt.

    Brun hingst i galopp. Med hodelag, bitt, tøyler og sal.

    Når vi rir i denne gangarten (eller hesten går i den), sier vi at vi/den skritter. Mellomgangarten kalles trav/å trave, og den raskeste galopp/å galoppere.

  • På engelsk skiller man mellom canter (kort galopp) og gallop (full galopp). Det er i grunnen samme gangart, bare ulike tempi.
  • Når hesten har vondt i et ben og ikke tar støtte på det, er den halt. Det heter lame på engelsk, men det betyr ikke at hesten er lam.
  • Den som kommer og slår på hesten sko, heter som regel hovslager. I gamle dager var det vanlig at hester ble varmskodd, det vil si at skoen ble varmet opp og formet etter hoven før den ble satt på. Personen som utfører slikt arbeid kalles hovsmed eller bare smed. De

    Ser dette ut som kuføtter?

    som kaldskor, slik de fleste gjør i dag, er strengt tatt ikke smeder, men hovslagere. (Men mange sier smed for det, eller bare skoer).

  • Hestesko spikres ikke på med spikre, men med niter. Når de først sitter der, derimot, snakker vi om sømmer. (Sømhull, sømstikk osv).
  • Hestens eksteriør er et kapittel for seg, men det viktigste å få med seg er nok at hester har hover, ikke klover – klover er kløyvde, hover er hele. (Dette gjelder spesielt for alle artister og illustratører som tegner hester med kuføtter. Slutt med det!)
  • Litt om hestefarger: En hest med rødbrun farge over hele kroppen og røde bein samt rød eller lys man og hale er rød eller fuks. Har den derimot svarte bein og svart man og hale, er den brun. Ekte hvite hester er ekstremt sjeldne, og de fleste hester som har helt hvit pels er egentlig avblekede gråskimler.

Sånn, da er det fritt frem for å skrive, oversette eller hva som helst. Så slipper vi forhåpentligvis å lese om sadler, bisler og folk som rir med tømmer på sine hvite hester i fremtiden.