Arabist på villspor

Mandag 16. juli befant jeg meg på et fly i retning østover. Type rett øst, ikke sørøst som

Her kunne man jo ha bodd. Med hundre tjenere.

jeg vanligvis reiser mot. I et anfall av (relativt) vanvidd hadde jeg nemlig kjøpt flybilletter til St. Petersburg, hvor min beste venninne tilbringer sommeren (innimellom treningsoppholdene på Trollspeilet). Vi tok flyet sammen, så jeg slapp å møte Russlands absurditeter helt alene ved landing. Takket være min venninnes språk- og lokalkunnskap var det relativt lett å finne bussen inn til sentrum. Derimot var det ikke like lett å forstå seg på den. På noen busser må man betale når man går på, på andre når man går av. Hvordan vet man hvilke som er hva? Det gjør man ikke før man har prøvd.

Egentlig var ikke St. Petersburg så verst merkelig. Det føltes liksom ikke helt som

Ok, gylne kupler er jo litt utenlandsk iallfall.

utlandet; jeg er jo vant til at ting blir veldig annerledes når jeg er ute av landet. I Midtøsten er alt så påtagelig forskjellig, og jeg skiller meg ut med én gang. I St. Petersburg var klimaet det samme, lyset det samme, og skiltene var ikke rare før jeg så nøye på dem. (Imidlertid så jeg flere Ladaer på ti minutter enn jeg hadde gjort til sammen på min tid i Norge, men det er en annen sak). Og selv om vi aldri kunne måle oss med de elegante, syltynne kvinnene som spaserte opp og ned Nevskij Prospekt på 15 cm høye hæler, så vi russiske nok ut til at folk spurte oss om veien nå og da. De som prøvde å spørre meg om noe, fikk et desperat blikk før jeg snudde meg og dro venninna mi i armen slik at hun kunne redde situasjonen.

(I Syria blir jeg aldri spurt om veien, hvordan skal en europeer vite hvor noe ligger? Uansett er det ikke så farlig, for halvparten av dem du spør i Syria aner ikke svaret de heller, de bare finner på noe fordi det er bedre enn ikke å svare).

Peter den store skuer utover det som skal bli St. Petersburg mens han knuser en slange som representerer Sverige.

Vi bodde i leiligheten min venninne låner av noen venner. Den ligger i samme gate som FSB-bygningen og det amerikanske konsulatet. Et rolig nabolag, med andre ord. De som eier leiligheten, bruker den mest til kursvirksomhet. Derfor hadde vi god plass, dansesal og vår egen lille basilisk. Basilisken bodde i rørene på badet og lagde klagelyder med jevne mellomrom, og så ønsket den oss alltid velkommen hjem når vi hadde vært ute. Ellers så vi egentlig ikke stort av leiligheten, for vi var nesten alltid ute i byen.

St. Petersburg er en stor by rent arealmessig, iallfall for en stakkars nordmann. Den er dessuten, som resten av Russland frem til Ural, pannekakeflat. (Blinyflat, om du vil). Det er dessuten langt mellom metrostoppene, og siden gatene og fortauene er brede, ble det til at vi spaserte mesteparten av tiden. Det førte til slitne føtter og ben som klaget over monotonien. (Men da jeg la ut på joggetur her hjemme etter daglige 15+ km på flat stein/asfalt, skjønte jeg plutselig hvorfor distanserytterne skritter hestene sine hele vinteren når det er for kaldt og hardt til å ri fort. Beina bare gikk og gikk og ble aldri slitne).

Heldigvis er St. Petersburg (Piter blant venner) full av oaser hvor man kan stanse og

Flatt. Her med kinaløve og restaurantskip, og Peter-Paulus-festningen i bakgrunnen.

hvile og bryte den monotone gåingen. (Man kan jo også gå spissrotgang mellom fancy, russiske paraplyer om man ønsker). Noe av det beste med å være i utlandet, er jo at man kan spise utenlandsk mat. Nå burde jeg egentlig blitt kjent med det russiske kjøkkenet, men som regel endte vi opp på georgiske restauranter, eller vi spiste lunsj (og lunsjdessert) på Sjokoladnitsa eller ble satt på plass av servitrisene på italienske restauranter. Noen ganger gikk vi med et mål i sikte, andre ganger bare gikk vi og så hvor vi havnet. (Og noen ganger gikk vi med et mål i sikte, men endte opp med å bare gå og gå).

Stjernekuplene på en av kirkene vi fant (men ikke kom inn i, fordi den var stengt).

Et sted vi stadig vendte tilbake til, var Kazan-katedralen, som ligger ved hovedgata Nevskij Prospekt. Her ble vi betatt av de vakre ortodokse messene, som fremføres sunget av presten(e) og et kor. Første gang vi gikk i kirken, gjorde vi det kanskje galt. (Eller så burde vi ikke droppet robotdragene på Peter-Paulus-festningen til fordel for en brøkdel av Peter den stores samling av kuriositeter – det vil si deformerte fostre på glass). For da vi etterpå gikk til Sjokoladnitsa for å varme oss med kakao, kom det en tjuvradd og stjal veska mi, med pass og immigrasjonskort og det hele. (Penger og kort også, men akkurat reisedokumentene dine er ting du gjerne vil ha med deg når du skal ut av Russland også). Og da vi kom hjem, var det noe galt med rørene på kjøkkenet. Og det regnet, og regnet, og regnet.

Dagen etter gikk vi til det norske konsulatet, hvor resepsjonisten var vennligheten selv

Paraplyen! Her var vi mellom to kirker, men den ene var stengt.

og gjorde alt hun kunne for å hjelpe meg. Jeg kan ikke huske å ha blitt så godt bemøtt på noen norsk utenriksstasjon før. Senere gikk vi nok en gang i kirken (etter at min venninne hadde kjøpt verdens fineste paraply til meg, av verdens mest motvillige paraplyselgerdame) for å tenne lys og høre på den syngende presten med sin fantastiske stemme. Og etterpå, mens vi var på kirkejakt et annet sted i byen, ringte konsulen og fortalte at vesken min var funnet. Kanskje det var en test av troen vår? (I så fall har nok Gud mer på lager, for vi gikk som sagt mest for å høre denne presten synge. Hm).

En uke er ikke så lang tid, men vi rakk iallfall å gå mye, se mange vakre hus og kirker, klatre på en hel haug med statuer (slik skikken tilsier) og spise mye god mat. Vi var innom alt fra georgisk geitostbrød og aubergine i valnøttsaus til nigiri-bonanza (egentlig kanskje nudelsalat-bonanza) på Eurasia under happy hour. Jeg greide å unngå å se innsiden av Vinterpalasset, og vi kom oss aldri ut til Peterhof og Argamak hvor man kan ri akhal-tekehester i vakker bjørkeskog, men det betyr jo bare at jeg må komme tilbake en annen gang!

Tattoo Tuesday

Ingen respekt å melde her.

Det er november, sibirkulda kommer krypende og siver inn gjennom sprekkene i vinduene våre, det blir mørkt klokka fire og eksamen står for døra. Vi trenger litt god, gammeldags skadefryd. Derfor bringer jeg dere denne tatoveringen, hentet fra en svensk underholdningsnyhetsside. Dette er ryggen til Soraya. Hun har tatovert en setning på arabisk langsmed ryggraden. Her er bildeteksten som fulgte med: Sorayas rygg med den arabiska texten som på spanska betyder ”Vayas donde vayos hazte respetar” (Vart du än går, sätt dig själv i respekt). Jeg kan ikke si noe om spansken, men jeg kan si noe om det å ta en setning som (formodentlig) høres fin ut på spansk, få den oversatt til arabisk, og så tatovere det på ryggen sin. Det er teit. Skikkelig teit, faktisk. Jeg siterer bildeteksten igjen: “den arabiske teksten som på spansk betyr […]”. Den arabiske teksten, som betyr følgende på spansk, når du oversetter den tilbake til spansk igjen. Burde hun ikke heller spørre seg hva den betyr på arabisk? Det er jo tross alt en arabisk tekst hun har valgt å risse inn på ryggen sin i permanent blekk.

Hele tatoveringen er ikke synlig, men det jeg ser, er nok til å bekrefte mistankene mine om at dette er en veldig bokstavelig oversatt tekst. Det står: إذهب أينما ذهبت, idhab aynamā dhahabt, “gå hvor enn du går”. Så er det sikkert en del under kjolen som befaler deg å sette deg i respekt. Bokstavelig oversatt fra spansken, og særdeles lite idiomatisk på arabisk. I tillegg er skriften både klønete og stygg. Soraya, du kan gå hvor du vil, men tatoveringen din får ikke noen respekt fra meg.

Rodeløkka midlertidige kattehjem

Det er meg, det. For å gjøre en lang historie kort: jeg passer på to kattunger for noen

Pusekatt #1

bekjente. De skal hentes til nye hjem om en uke, men kan ikke lenger bo i sitt gamle, så derfor er de hos meg til de kan reise videre.

Dermed har jeg plukket unna og stuet vekk potteplanter, bøker, gavebånd, pyntefigurer, telys og andre ting som kan skade eller ta skade av en liten kattepus, for ikke å snakke om to. Medboeren min har flyttet kampfisken Mohammad inn på rommet sitt, for som han sa: Det ville ikke tatt seg så fint ut på Facebook om Mohammad ble spist av en katt. I ramadan.

Kattene kan dermed herje rundt som de vil, og det gjør de selvsagt også. Akkurat nå ligger de imidlertid til lading slik at de kan være opplagte til i natt, når jeg skal prøve å sove.

Pusekatt #2

Foto: Renate Skeie.

Moderne hesteordliste for forfattere, oversettere og andre med penn

Folk som ikke driver med hest, har gjerne lite oversikt over hesterelatert terminologi. Det er selvsagt greit, men noen ganger skrives og snakkes det om hest likevel. Da kan det være greit å unngå de verste blemmene. Det største problemet later til å være at mange bruker ord som er gått ut på dato i moderne norsk.

  • Vi starter med å bøye verbet å ri. Å ri, rir, red, har ridd. Ferdig. Selv om

    Jeg rir på ritt i ørkenen. Eller ja, på en hest da.

    Bokmålsordboka sier at du kan si å ride, så er det ingen som faktisk rir som bruker det. Skriver du et gammelmodig språk passer det selvsagt bedre inn.

  • I samme gate: Redskapet vi legger på hestens rygg når vi skal ri, heter sal. Ikke sadel.
  • Bissel er også et ord som har gått av med pensjon. Det kan bety både bitt, som er det vi putter i hestens munn, og hodelag, som er alle reimene rundt hestens hode som holdet bittet på plass.
  • Tøyler og tømmer er forvirrende for lekfolk. Begge brukes om reimer eller tau

    Rød hoppe i trav.

    som går fra hestens bitt (eventuelt nesereim/hodelag) til rytterens/kuskens hånd. Tøyler er det vi bruker når vi rir, tømmer brukes når vi kjører. Tømmer er gjerne minst 8 meter lange, så det er ingen hit å ri med dem. (Tro meg).

  • Grime er noe vi putter på hestens hode når vi skal leie den, binde den eller noen

    Gråskimlet hest med grime og leietau.

    ganger når vi skal slippe den ut i hagen. Det er ikke noe man pleier å ri med. I grimen festet vi i gamle dager grimeskaft, i dag kaller vi det oftest leietau.

  • Hest er det dagligdagse navnet på arten Equus ferus caballus. Hesten kommer i mange størrelser, fra miniatyrhester på rundt 70 cm i mankehøyde, til giganter på over 2 meter. En ponni er en hest som er 148 cm i mankehøyde eller lavere. Men den er fremdeles en hest.
  • Hannhester kalles hingster. Hunnhester kalles hopper. Kastrerte hanndyr

    Grå (ikke hvit) hingst.

    kalles vallaker. I gamle dager kalte man hopper som hadde fått føll for merrer, men i dag er det få som ville finne på å kalle hesten sin for det siden det har fått en negativ klang. Hestens avkom kalles føll helt til de er 6-8 måneder og blir tatt fra moren, da kaller vi dem åringer.

    Rød vallak i skritt.

  • De fleste hester har tre gangarter. Den første og sakteste av dem heter skritt.

    Brun hingst i galopp. Med hodelag, bitt, tøyler og sal.

    Når vi rir i denne gangarten (eller hesten går i den), sier vi at vi/den skritter. Mellomgangarten kalles trav/å trave, og den raskeste galopp/å galoppere.

  • På engelsk skiller man mellom canter (kort galopp) og gallop (full galopp). Det er i grunnen samme gangart, bare ulike tempi.
  • Når hesten har vondt i et ben og ikke tar støtte på det, er den halt. Det heter lame på engelsk, men det betyr ikke at hesten er lam.
  • Den som kommer og slår på hesten sko, heter som regel hovslager. I gamle dager var det vanlig at hester ble varmskodd, det vil si at skoen ble varmet opp og formet etter hoven før den ble satt på. Personen som utfører slikt arbeid kalles hovsmed eller bare smed. De

    Ser dette ut som kuføtter?

    som kaldskor, slik de fleste gjør i dag, er strengt tatt ikke smeder, men hovslagere. (Men mange sier smed for det, eller bare skoer).

  • Hestesko spikres ikke på med spikre, men med niter. Når de først sitter der, derimot, snakker vi om sømmer. (Sømhull, sømstikk osv).
  • Hestens eksteriør er et kapittel for seg, men det viktigste å få med seg er nok at hester har hover, ikke klover – klover er kløyvde, hover er hele. (Dette gjelder spesielt for alle artister og illustratører som tegner hester med kuføtter. Slutt med det!)
  • Litt om hestefarger: En hest med rødbrun farge over hele kroppen og røde bein samt rød eller lys man og hale er rød eller fuks. Har den derimot svarte bein og svart man og hale, er den brun. Ekte hvite hester er ekstremt sjeldne, og de fleste hester som har helt hvit pels er egentlig avblekede gråskimler.

Sånn, da er det fritt frem for å skrive, oversette eller hva som helst. Så slipper vi forhåpentligvis å lese om sadler, bisler og folk som rir med tømmer på sine hvite hester i fremtiden.

Hvorfor du ikke bør skaffe deg en tatovering på arabisk

(Eller for den del på et hvilket som helst annet språk du ikke kan).

Det hender at jeg får forespørsler om å oversette noe til arabisk for noen som vil tatovere et eller annet. Og noen ganger kommer jeg over mer eller mindre vellykkede tatoveringer på arabisk. (Det hender jeg aktivt leter dem opp for å le av de mislykkede). Det er ganske mange grunner til at man bør tenke seg om før man velger å tatovere seg på et språk man ikke mestrer eller i det hele tatt kan noe om.

1. Du kan ikke dobbeltsjekke at alt er riktig før du tatoverer deg. Arabisk skrives fra høyre til venstre, og dette medfører en viss risiko for pinlige format-tabber. Ikke alle tekstredigeringsprogrammer behandler arabisk skrift riktig mellom programmer eller plattformer. Resultatet blir gjerne at bokstavene (arabisk har bokstaver faktisk, og ikke “tegn”) ikke kobles sammen slik de skal, og noen ganger blir de stående i speilvendt rekkefølge i tillegg. Her er noen eksempler:

Hvis du ikke kan arabisk, ser du kanskje ikke noe galt her.

Tatoveringen på bildet til venstre skal bety, ifølge eieren, “Serenity, strength, courage”. Det som står er “nonsens, nonsens, nonsens”. Det første ordet skal være صفاء , ṣafā’, som betyr noe sånt som serenity. Det andre skal være شجاعة , šujā3a, som betyr mot. Det tredje kan ikke være noe annet enn مقاومة , muqāwamah, som strengt tatt betyr motstand. Det er ialfall den vanligste konnotasjonen. Denne damen må altså gå rundt med en haug arabiske bokstaver i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge tatovert på ryggen. Skjønt det kan jo hende hun er lykkelig uvitende om det.

Uortodokst navn!

Til høyre her er det noen som har tatovert inn et navn. Hvorfor de nå vil ha et ikke-arabisk navn transkribert til arabisk vet jeg ikke, men uansett ble ikke utfallet så heldig. Det skal stå Mafalda (مفلدا), men bokstavene står bakvendt og for seg selv. Resultatet: A d l f m. (Korte vokaler skrives som regel ikke ut på arabisk). Men sommerfuglene er fine, da.

Stakkars pappa.

Til høyre her ser vi enda en mislykket tatovering. Bokstavene henger riktignok sammen og går i riktig retning, men selv det er ikke nok. Fyren på bildet tok denne tatoveringen for å hedre sin far (ved å forsøke å transkribere navnet hans med et alfabet han ikke kan). Faren hans heter John. Han har tatovert “Khoon”. (Hadde den første bokstaven vært riktig, ville det jo stått جون som er måten man transkriberer navnet John på i arabiske tekster. Men nei).

Håper den greske teksten er riktig.

Dette er et sitat som betyr mye for personen som bærer det. Det er oversatt. Hva det er, aner jeg ikke, for jeg orker ikke prøve å tyde det nå. Noe med å se døden i ansiktet og le, tror jeg. Hvis jeg hadde klart å ende opp med så mye tekst skrevet så veldig feil på kroppen min, ville jeg ikke ledd noen opp i ansiktet, tror jeg. Ikke skjønner jeg hvorfor folk vil tatovere korte noveller på kroppen heller, men samtidig ville nok den arabiske oversettelsen, dersom den var skrevet riktig, tatt mindre plass enn originalen (som jeg antar er på engelsk). Arabisk kan jo være veldig kompakt. Hvis bare.

Personen har en tatovering på gresk nedover ryggraden også. Til tross for de gresk-arabiske seminarene jeg går på, kan jeg ikke noe gresk. Men jeg håper veldig at teksten er korrekt.

2. Det er vanskelig å oversette ting utenfor kontekst, på tvers av kulturer. Hvis favorittsitatet ditt er på norsk, engelsk eller fransk, så behold det på norsk, engelsk eller fransk. Jeg ble en gang bedt om å oversette en linje fra en engelsk sang, brukt i en engelskspråklig film, til arabisk. Det meste kan jo oversettes ganske direkte, men da forsvinner ofte konnotasjonene som gjør sitatet/uttrykket spesielt for deg.

“If you don’t believe, you won’t succeed, if you don’t apply, you won’t achieve.”

Case in point: Dette er et engelsk sitat, oversatt til arabisk, omtrent ord for ord. (Dessuten baklengs og usammenhengende, for å gjøre det enda verre). Det skulle/burde stått: إذا كنت لا تعتقد أنت لن تنجح، إذا كنت لا تطبق أنت لن تستتيع تحقيقه \ لن تحققه

(Siste ord er faktisk taḥqiqahu i tatoveringen, men det burde jo vært verbet og ikke maṣdaren). Altså, damen har tatt et sitat på engelsk, fått det oversatt veldig bokstavelig til arabisk (det virker veldig stivt og unaturlig), med en stygg feil på slutten, og i tillegg står alt feil vei. Dessuten viser hun ansiktet på bildet, slik at folk kan kjenne henne igjen og le av henne dersom de ser henne på gata. Miskīnah.

Tell me more, tell me more!

Her har vi et grensetilfelle. Bokstavelig talt står det “However, the god (God) is my judge”. Jeg mistenker at meningen er “Only God is my judge” eller “Only God can judge me”. For meg virker setningen inkomplett og litt merkelig.  Men kanskje det er et sitat som kommer fra et eller annet sted? (Jeg prøvde å søke i en arabisk bibel, men fant ikke setningen der). Oppklaringer tas imot med takk!

Sikkert ikke, men den har da et kjønn.

Denne er litt søt, og tanken med oversettelsen er god. “Love has no end”, sier eieren, og det er det som står. Men jeg, og alle araberne jeg og min vaklende selvtillit spurte i mangel på ordbok, er rimelig sikker på at ḥubb (kjærlighet) er et hankjønnsord, og at det derfor helst burde stå الحب لا نهاية له – al-ḥubb, lā nihāyah lahu. Dessuten er teksten tydelig skrevet på data og printet ut, hvilket fører oss til neste punkt på lista.

3. De fleste arabiske tatoveringer er rett og slett ganske stygge. Jeg er klar over

Denne fonten er iallfall annerledes og frisk.

at smak er individuelt, men jeg ser jo at de fleste som velger å skrive noe på sitt eget morsmål på kroppen, ønsker en spesiell skrifttype og ikke bare en vanlig font som Times eller Arial. Ofte vil de ha noe unikt, gjerne håndskrift og kalligrafi. Så hvorfor lempe på kravene bare fordi du skal tatovere noe på et annet språk eller alfabet? Er det noe arabisken forbindes med, så er det vel kalligrafi. Men jeg har ennå til gode å se en arabisk tatovering i klassisk kalligrafistil. Synd. (Edit: nå fant jeg en, gitt.)

En dobbel fornærmelse.

Alternativet er gjerne, som vi ser her, en stusslig og skranten håndskrevet versjon, gjerne produsert av en som studerer arabisk (i motsetning til en med arabisk som morsmål) slik at det ser ekstra klønete ut. Denne tatoveringen av en voldsomt stygg hest, som ikke har noen likhetstrekk med araberhesten, følges av det arabiske ordet الأصيل – al-aṣīl. Aṣīl betyr ren, ekte (pure), og sikter til noe eller noens opphav. Araberne snakker om al-khayl al-3arabiyya al-aṣīla, den renrasede araberhesten. Denne tatoveringen viser et stygt skrevet ord og en veldig, veldig stygg hest. (Jeg har tegnet hester i snart 20 år. Jeg vet veldig godt hvordan man tegner pene hester, og det er ikke slik iallfall). Det er rett og slett dobbelt fornærmende, siden araberhesten dyrkes for sin intelligens, trofasthet, utholdenhet og fremfor alt skjønnhet.

Forresten – det er ikke kalligrafi bare fordi det er håndskrevet.

4. Det arabiske alfabetet er dårlig egnet til transkripsjon og transliterering av navn og ord fra mange andre språk. Noen navn kan man “oversette” til arabisk, idet de har en arabisk ekvivalent. Særlig bibelske navn fungerer på denne måten, men så er det jo en del navn som ikke kommer fra Bibelen. Og da må de transkriberes eller translitereres (eventuelt en mellomting). Ved transkripsjon bruker man de arabiske bokstavene til å representere lydene i ordet slik de uttales på originalspråket. Ved transliterasjon får hver karakter (hvert grafem) i originalordet sin arabiske ekvivalent, slik at man vet helt sikkert hvordan det staves opprinnelig. Det er iallfall tanken, men det virker ikke så bra på arabisk, for det arabiske språket mangler en del lyder som er vanlige i europeiske språk. (De veier opp for det ved å ha en haug som sliter i stykker stemmebåndene til intetanende europeiske språkstudenter). Til venstre her er navnet Molly transliterert til arabisk. Vi skjønner at det skal bety Molly, men strengt tatt står det “mūlī” eller “mooly”. Hvorfor vil man egentlig skrive et navn med et alfabet som tilhører et helt annet språk?

Likevel er det bedre enn å hete Aryan Nation.

Her er det en dame som har tatovert sine barns navn på armen, med arabiske bokstaver.  Riktignok ser vi ikke hele, men ut fra det som er synlig, må vi slutte oss til at barna hennes heter Tiarna (til høyre i bildet) og Asiiah (eventuelt Asiyah, til venstre). Det var rare navn selv på engelsk. De blir ikke mindre rare på arabisk.

Hvis man vil tatovere noe på sitt eget språk som man ikke ønsker at alle andre skal kunne lese, så finnes det en masse fine skriftspråk som kan brukes. Omniglot har en fin oversikt over ulike con-scripts som er dekorative og kryptiske. (Min favoritt er Dalorm). Og for all del, hvis det er “te amo” du mener, skriv “te amo” da vel. Ikke “tī amū“.

Nybegynnerfeil!

5. Arabisk er vanskelig. Det er ikke tull. Arabisk grammatikk er innviklet og meget omfattende, og selv utdannede arabere gjør feil. Da sier det seg selv at det er lett for en utenforstående å ende opp med grammatiske feil på kroppen. (Det klarer jo folk fint med sitt eget morsmål også, så det er vel ikke så rart). Over her ser vi et sitat som er oversatt til arabisk. Det betyr noe sånt som at den som ikke forstår, derfor kommer til å forstå etter en lang forklaring. Det er iallfall det jeg tror det skal bety, for det er ikke helt det som står. Dersom jeg har tolket det rett, burde det stått من لا يفهم نظرة سيفهم بعد شرح طويل – men jeg ser ikke helt det fortryllende i den setningen heller.

S/M på arabisk?

Det kan jo hende at det er jeg som misforstår noe her, eller at jeg har gått glipp av noe grunnleggende, men jeg synes da tydelig det står: “The mistress of she who doesn’t kill me, makes me stronger”? Jeg kan vanskelig tolke den første delen som noe annet enn en genitivskonstruksjon. Selv ville jeg skrevet, om jeg skulle oversette “What doesn’t kill me, makes me stronger”, ما لا يقتلني يجعلني أقوى – men som sagt, jeg aner ikke hva som ligger bak her. (Men er det et punktum som ligger før det første ordet, tro?) Edit: Jeg fant en som tenker som meg. Nå ble jeg nesten litt usikker siden det er en tatovering. Nesten.

Her er noen flere for den som vil se og le. Eller gråte. (Hva i alle dager står det her?)

Hvis jeg var en iraker, ville jeg vurdert å kaste noe etter denne karen. Kanskje en sko.

6. Noen ganger er det rett og slett upassende. Okei, mange av disse tatoveringene ville sikkert vært upassende på andre språk også. Men se på den første her, som sier “Operation Iraqi Freedom October 2006 – December 2007” på arabisk. Det var sikkert sterkt for ham å være i krigen, og han har sikkert gode grunner for å tatovere et eller annet på armen, men ingen arabere jeg kjenner ville reagert positivt på denne tatoveringen.

Den neste er jo en klassiker. Hva er vel mer sjarmerende enn en stolt patriot som

American infidel.

tatoverer det noe ladede ordet kāfir på armen, i rødt, hvitt og blått? “Fuck the terrorists…” Den var det skikkelig fraspark i. Og eieren viser samtidig sine sanne farger. Men det er jo fint for ham, han risikerer neppe å få noen arabiske venner etter dette. Her er en variant over dette temaet, bare uten farger, mellomrom og mening. Her er en på persisk, som ser ut som om noen har skrevet den med tusj. Jeg skulle også gjerne visst hvorfor noen føler at de trenger å tatovere ordet for krig på kroppen sin, uansett hvilket språk det er snakk om.

Oppsummering: Språk er ikke bare verktøy for kommunikasjon, de er som levende organismer som er rotfestet i ulike kulturer og tradisjoner og således helt unike, hvert i sitt slag. Det er derfor oversettelse er så vanskelig, og det er derfor vi ikke oversetter poesi, vi gjendikter. Og så er det en god grunn til at du bør tenke deg om både en og åtte ganger før du velger å tatovere noe på et språk du ikke kan. Det er veldig mye som kan gå galt.

(Hvis du gjør det og det går galt, kan du iallfall sende meg et bilde).

Bonus! Nesten like irriterende, er tatoveringer skrevet med fonter som skal ligne på et annet skriftsystem enn det det egentlig er. Hva i all verdens land og riker står det her?

Bonus 2! Dette er ikke arabisk. Med mindre det faktisk står “arabisk” da. Ikke vet jeg.

Statusoppdatering

Det er halvannen uke igjen til semesterstart, og jeg har begynt oppvarmingen ved å være på Blindern uten å foreta meg noe som helst matnyttig. (Omtrent). Mandag var jeg innom for å si hei til Ragnhild Kuløy, som hele tiden har vært behjelpelig og hyggelig og utsatt innleveringsfrister som en helt. (Jeg nevner navnet hennes fordi hun var det mest populære søket gjennom tidene på syriabloggen min, og når det regner på presten, får kanskje klokkerens blogg noen treff også).

Samfunnsvitenskapelig fakultet, fanget gjennom skulpturen på HF-plassen.

Det var jo litt matnyttig likevel kanskje, for da husket hun å behandle papirene mine fra Syria slik at jeg muligens får studielån i år også. Jeg håper jo det. Ellers er det fremdeles stille på Blindern, selv om det begynner å komme mer folk. Neste uke starter jo alle semesterstartsaktivitetene som fadderordningen og slikt, så da blir det liv. Min plan er å benke meg på Orientalsk kafé og se hva de nye studentene som kommer er laget av. Hvis det blir noen kafé da. (I fjor var jeg med på å drive den sammen med ei venninne, og det gikk så bra at det helt sikkert har inspirert mange til å ville ta over i år).

I dag fikk jeg endelig semesterregistrert meg også, så da kan jo semesterkortet bare

Humanistisk fakultet! Utsikten er fin fra øverste etasje.

komme når det føler for det. Jeg oppdaget nemlig, etter å ha kjøpt elektronisk månedskort for Oslo og Akershus, med studentrabatt, at jeg ikke har noe semesterkort for vår 2010. Hvor det er, aner jeg ikke. Det burde kommet til Valdres, men det gjorde det ikke, ifølge min mor. Jeg aner ikke hvor strenge kontrollørene i Oslo er på sånne ting, men jeg frykter det verste. Det var derfor jeg gikk både til og fra Blindern på mandag.

Sommer i Norge

Siden jeg kom hjem i begynnelsen av juli har jeg knapt vært hjemme i Oslo. Jeg har lagt ut på turné for å treffe familie og venner, som ubeleilig nok har spredt seg over hele Østlandet. (Eller kanskje er det ikke så ubeleilig allikevel – jeg har likevel ikke stort å finne på i byen om sommeren). Nåja, her kommer iallfall noen bilder fra sommeren.

Første stopp var Årnes, der broren min bor med samboeren sin og deres to hunder.

Å vaske et hus er bare barnemat for broren min.

Deretter gikk turen til Valdres, hvor moren min bor. Hun jobber frivillig for teateroppsetningen Sol av Isfolket, som oppføres på Valdres folkemuseum hver sommer.

Isfolket på PR-tur på Skiferplassen i Fagernes sentrum.

Valdres folkemuseum: Strandefjorden mot Lobygda.

Gamle skilt på museet.

Hesjing på museet.

Detalj av panel fra en gammel stue.

Isfolkethesten! Hun spiller både merra som skal til hingsten og hesten til Heming Fogdedreper.

Jeg har alltid trodd det er en døl, men mamma sier det er en rase som begynner på h. Haflinger?(!)

Siden en mellomlanding i et grått og regntungt Oslo:

Sommer i Rodeløkken kolonihager.

Deretter gikk turen til Halden, hvor det også regnet.

Trehusbebyggelse i Halden.

Dessuten fikk min far slått inn ei rute på bilen sin. Det resulterte i tapet av en mobil, 4000 i egenandel og en veldig gretten far.

Aldri så galt... :)

Pus lar seg såvidt overtale til å stå modell.

Sist helg satte jeg meg på Timekspressen til Tønsberg for å treffe venninna mi, som passet hus og katter for naboene sine.

Her er de søte. Dette bildet er ikke representativt.

Det ble noen turer med hunden også.

Og litt eksotisk grillmat! Ikke så eksotisk for meg kanskje.

Men godt var det!

Og birmaene er jo søte så lenge de ikke mjauer.