رمضان كريم

كل عام وانتم بخير

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ramaḍān karīm. Mitt hjerte er med Syria i dag. Det er ikke så mye annet å si.

United Arab Emirates, March 2011

 

50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

جمعة النصر

11. februar 2011 (11/02/2011 for de som liker konspirasjonsteorier) er en historisk dag. Vi har sett det egyptiske folks vilje tvinge Hosni Mubarak til å gå av som president og overlate makten til hærens øverste komité. Etter 18 dager med fredelige demonstrasjoner fra folkets side, hvor Mubarak gjentatte ganger viste utrolig liten vilje til å imøtekomme demonstrantenes krav, innså han endelig at slaget var tapt. Kanskje ble han i realiteten avsatt av hæren, som til sist må ha innsett at valget sto mellom å kvitte seg med Mubarak eller å slå ned opprøret med makt – det siste ville de nok ikke klart å slippe unna med heller. Uansett, folket har fått innfridd det første av sine krav: Mubarak er gått. Dette er selvfølgelig ikke nok. Som Obama endelig fikk somlet seg til å si da USA endelig fant ut hvilken holdning de burde innta til hendelsene: Dette er ikke en slutt, men en begynnelse. Det er nå det begynner – ikke bare i Egypt, men i hele Midtøsten.

Eksempel på hvordan Mubarak oppførte seg.

Eksperter og synsere kommer til å stå i kø for å forklare hvorfor Algerie, Syria, Jordan, Jemen ikke er som Egypt, slik en del av dem gjorde for å forklare hvorfor Egypt ikke er som Tunisia. Det er selvsagt aldri feil for en akademiker å være avventende, for all del. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett hva det endelige utfallet i Egypt blir, så er det sikkert at mangeårige diktatorer i de andre arabiske landene neppe sover like godt om natten som de gjorde før nyttår. Vi kommer sannsynligvis til å se endringer i flere land ettersom eneherskere som sitter ved hjelp av makt og uten legitimitet i folkets øyne, nok vil være snare til å innføre reformer og endringer for å forebygge lignende folkeopprør i eget land. Kanskje bare overflatiske endringer, kanskje reformer av større dybde og betydning.

Men det viktigste som har skjedd til nå, er at det har blitt tydelig for alle at folkets stemme kan, og vil, bli hørt. Det er derfor arabiske diktatorer burde skjelve i buksene nå. (Denne noe følelsesladde videoen oppsummerer det faktisk ganske bra på slutten). Derfor vil sannsynligvis ikke egypterne gi seg før de er fornøyde med endringene som hæren velger å implementere i den kommende tiden. Igjen sitter en hel armé av synsere og sofaegyptologer klare til å advare mot de mange farer som truer Egypt i denne kritiske situasjonen. Bare vent. Stemmene som til nå har skreket høyt om Muslimbrødrene og trukket paralleller mellom dem og revolusjonen i Iran i 1979, kommer ikke til å stilne i løpet av natten. Men la dem hyle. Noen av dem er kanskje oppriktig engstelige, på egne vegne eller på vegne av Israel eller til og med egypterne, men de fleste har en klar agenda. Tiden og det egyptiske folket vil vise at de tar feil. Nå gjenstår det å se hvilken retning Egypt kommer til å velge i tiden fremover. Det er i hærens egen interesse å tilfredsstille folkets krav, så optimismen er ikke ubegrunnet.

Det går jo ikke an å være bare seriøs, så i tillegg til litt syrisk humor får dere her en video av Omar Suleiman som snakker om the “Brother Muslimhood”. :D

For mange blir det en søvnløs natt i natt. Det egyptiske folk vil feire, og deres brødre og søstre i andre arabiske land feirer med dem. Og på maktens tinder i de samme landene kommer diktatorer og kleptokrater til å sove med ett øye åpent – de kan ikke lenger hvile så trygt i sine palasser.

Spørsmål fra leserne

Alle gode bloggere med respekt for seg selv gir leserne sjansen til å stille spørsmål, som siden besvares i en egen bloggpost. Siden jeg har cirka to lesere som gir lyd fra seg på

Haifa Wehbe, høyere enn forfatteren.

bloggen, ville det blitt litt magert med spørsmål dersom jeg skulle fulgt standardprosedyre og bedt om spørsmål i et innlegg. Derfor har jeg samlet sammen noen fra søkeordene, samt andre relevante spørsmål, slik at jeg iallfall kan ha et svarinnlegg. Så her er svarene fra spørrerunden, folkens!

Hvor høy er Haifa Wehbe? Morsomt at du spør! Det er jo mitt område, for å si det sånn. Haifa er 175 cm høy og veier 61 kg. Til alle tider. Her tar jeg forbehold om at du kan ha ment “hvor HOT er Haifa Wehbe?”, og svaret på det kommer under her.

Hvor hot er Haifa Wehbe? Det avgjør vi én gang for alle gjennom avstemningen øverst til høyre på siden her. (Åpen i én måned).

Hvordan tegne hester? Det er veldig enkelt. Du trenger noe å tegne med, gjerne en

Sånn kan det se ut.

blyant eller en penn hvis du ikke klusser for mye, og noe å tegne på, gjerne et papirark. Arket må ligge på en flat og jevn overflate, hvis ikke er det fort gjort å stikke hull i papiret, forutsatt at du tegner på papir så klart. Så holder du tegneredskapet i din dominante hånd, med mindre du vil ha en ekstra utfordring, eller har skadet den hånden, og så fører du redskapet til papiret og tegner. Jeg pleier å begynne med hodet/halsen, enten jeg skisser opp hesten først eller ikke. Lett som en plett!

[Hjelp! Man har helt plutselig havnet i] Damaskus[.] Hva gjør man? Jeg vil råde deg til å kontakte ambassaden dersom du plutselig befinner deg i Damaskus uten at du har planlagt det. (Egentlig bør du alltid ta kontakt med ambassaden, uansett hvorfor du er der). Du kan dra dit mellom 9 og 14, da tar du bare en taxi til “Dar al-moallimeen”. Du kommer til å bli sluppet av rett ved siden av ambassaden, det norske flagget er synlig utenfor. Ja, så lenge ingen brenner ned ambassaden da. Etterpå bør du vurdere å spise et sted, da kan jeg anbefale Shamiat. Kos deg!

[Er det] trygt [i] Damaskus? Jada, ingen fare, så lenge du ikke tilhører den politiske opposisjonen eller ferdes i trafikken. Det siste er egentlig farligere enn det første, men samtidig mye vanskeligere å unngå.

Tror det er vanligere å få tatoveringer etter at man er arrestert.

[Kan man bli] arrestert på grunn av [en] tatovering? Tja, du skal aldri si aldri, men hvis du refererer til den linken som figurerte på Facebook en periode, så var ikke det en ordentlig historie. Den er på samme lag som faren, dattera og webkameraet. Hvis noen av dere har trykket på den linken, så er det iallfall ikke min feil. Kom ikke og si at jeg ikke advarte dere. Men ærlig talt, det er lov å tenke selv også.

Hva kan man gjøre i Damaskus? Dette har jeg egentlig svart på før, men hvis jeg var i Damaskus nå, ville jeg gjort følgende ting: 1) Reist og besøkt så mange staller som mulig. 2) Prøvd å få tak i en hest å ri i neste distanseritt. 3) Spist masse deilig mat på alle slags restauranter. 4) Kjøpt en arabisk kaffekoker, for det er ikke så lett å få tak i her i Oslo. 5) Snakket masse arabisk og blitt kjent med herlige nye mennesker, for det gjør du fort i Damaskus.

[Er] blankpolerte gulv glatte? Det kan du banne på at de er! Gå forsiktig så du ikke faller.

Hvordan skal jeg adoptere fra Syria? Det er veldig mange store familier i Syria, men

Eksempel på noe som kan adopteres fra Syria.

likevel er det veldig få som kunne tenke seg å adoptere bort noen familiemedlemmer. Til tross for at mange syrere jeg kjenner har 10-12 søsken liksom. Så jeg vet ikke helt, men kanskje du kan starte med å adoptere noe som folk gjerne gir bort? Kanskje en katt? Det er massevis av forvillede katter i Syria, så de er lette å adoptere og ta med seg. Det er ingen adopsjonsprosess engang, du kan bare fange en, så er den din. Lett som en plett! Ellers er det kanskje lettere å få barn med en syrisk person, iallfall hvis du er kvinne. Det ville jeg vurdert om jeg absolutt måtte hatt syriske barn.

Lett som en plett.

[Er] arabisk vanskelig? Nei da, overhodet ikke. Det er russlandslobbyen som forsøker å få deg til å tro at arabisk er vanskelig, mens russisk er lett. Men ikke fall for dem! Hva har Russland og russisk? Vodka, kål og komplisert grammatikk. Og Bjørn Nistad. Ikke glem Bjørn Nistad.

[Fins det] tatoveringer som betyr noe? Ja da. Mange tatoveringer betyr underholdning for meg på andres bekostning. Det skal man ikke undervurdere.

[Fins det] syriske kvinne[r] i Norge [og hvordan kommer jeg eventuelt i kontakt med dem]? Det gjør det, vet du, men jeg vet ikke hvordan akkurat du kan komme i kontakt med dem. Jeg tror ikke de jeg kjenner setter pris på at jeg gir bort telefonnummeret deres til folk ingen av oss kjenner. Du får gjøre som noen jeg kjenner: gå rundt på Tøyen og Grønland og spørre folk med arabisk utseende om de kjenner noen fra Syria. Det funka for dem.

[Når man lager] pizza[, må man] “krydre kjøttdeig[en]”? Det er helt klart en

Eventuelt kan du veie opp for manglende smak ved å lage Yoda av grønnsaker.

fordel. Ellers vil pizzaen bli veldig tam i smaken. Min far serverte en gang taco med ukrydret kjøttdeig, og det var ingen hit. Så du bør definitivt krydre kjøttdeigen til pizza også. Egentlig bør du vel lage en slags pizzasaus kanskje. Men hvis du ikke vil det, og heller foretrekker pizzaen din tørr og rar, så kan du starte med å krydre kjøttet med salt og pepper, og så smaker du deg frem til noe du liker med hva du enn måtte ha i krydderhylla. Så veldig vanskelig er det jo ikke. Hint: Tomater i en eller annen form er fint å ha på pizzaen.

[Ligger] Damaskus i Syria? Ja. Det gjør den. Ingen tvil om det.

[Hvor finner jeg] kurdiske klær? I Norge vet jeg ikke, men hvis du er i Syria, vet jeg om en kjempeflink og hyggelig kurdisk skredder. Ta kontakt, så får du nummeret hans. Hilser du ham og kona fra meg, så får du sikkert en god pris.

[Kan du ta med] klær fra Kina,[ ]Linn? Dette er jeg ikke egentlig i stand til å svare på. Du bør spørre Linn.

Det var alt for denne gang! Håper dere er fornøyd med svarene dere fikk, tatt i betraktning at de fleste spørsmålene antageligvis ikke var ment som spørsmål. Jeg åpner nå for spørsmål til neste spørrerunde. Hvis dere er flinke til å spørre, kommer sikkert neste svarinnlegg i juli neste år. Dersom det kommer flere enn ti spørsmål, skal jeg vurdere å lage en videoblogg der jeg svarer på spørsmålene. Det tenker jeg dere gjerne vil se.

Kjære du…

Pene ting i Haifa, Israel.

…som kom til bloggen min ved å søke på “haifa hot hot hot hot”: Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg. Jeg kan jo velge å la tvilen komme deg til gode og anta at du lurer på om klimaet i Haifa, Israel er veldig varmt. Men for det første er det ikke hot hot hot hot i Haifa, selv ikke om sommeren: gjennomsnittstemperaturen i juli er 27°C; i august 28°C¹. Det er ikke spesielt varmt til Midtøsten å være, selv om disse dataene ikke sier noe om luftfuktigheten. For det andre ville det jo

Haifa Wehbe klarer aldri helt å kle seg etter været.

være lurere å søke på “haifa israel weather“.

Altså må jeg anta at du mener Haifa Wehbe, som jo kanskje kvalifiserer som hot. Muligens til og med hot hot. Men hot x3, eller x4? Nei.

Dessuten har du et skittent, skittent sinn. Slik som Haifa Wehbe. Skam deg!

Bonus: Denne damen viser deg hvordan du kan sminke deg som Haifa.

¹ Wikipedia: Haifa – Climate, data samlet fra Israel Meteorological Service.

Free Ali Abdulemam

Den bahrainske bloggeren og menneskerettsforsvareren Ali Abdulemam ble for kort tid siden arrestert av bahrainske myndigheter, under påskudd av en pågående etterforskning av et terroristnettverk i landet. Den må de lenger inn i Golfen med.

De som er interesserte kan følge saken på denne bloggen.

Women don’t have to wear pantyhoses in hot weather.

Istedenfor å lese, slik jeg vet jeg burde, eller nyte det fine været, slik moren min mener jeg burde, sitter jeg og undersøker muligheter for et utenlandssemester på masternivå. Det naturlige førstevalget er Det amerikanske universitetet i Kairo, og jeg lar meg imponere

Så ille kan det vel ikke være på et sted som ser ut sånn?

over alle de gode rådene som er å finne på hjemmesidene deres. Her følger et knippe fra den internasjonale studenthåndboken til AUC:

Når du skal finne et sted å bo i Kairo: Ask yourself – am I an urban warrior or as suburban dweller (mostly)? Am I street savvy?

Make sure the elevator operates reliably unless you enjoy taking the stairs (ask the neighbors).

Når du skal kle deg: Women don’t have to wear pantyhose in hot weather.

Om å holde seg frisk i Kairo: Living in Cairo is physically challenging. It is not a place one should travel to to ‘get away from it all.’

If you have a history of mental health instability, Cairo is not an appropriate

Mulig medvirkende til kultursjokk i Midtøsten.

destination for you.

Om ramadan: [N]ightlife in Cairo is particularly robust during Ramadan.

Om de fire stadiene en ny student gjennomgår etter ankomst i Kairo: Whether the student withdraws or displays hostility, his or her pain shows in fits of anger over seemingly minor frustrations, displays of excessive fear and mistrust of Americans, frequent absenteeism, lack of interest, lack of concentration, lack of motivation, and at worst, complete withdrawal.

Fantastisk mye informasjon altså, og det mener jeg helt ærlig. Se selv i studenthåndboken!