Arabist på villspor

Mandag 16. juli befant jeg meg på et fly i retning østover. Type rett øst, ikke sørøst som

Her kunne man jo ha bodd. Med hundre tjenere.

jeg vanligvis reiser mot. I et anfall av (relativt) vanvidd hadde jeg nemlig kjøpt flybilletter til St. Petersburg, hvor min beste venninne tilbringer sommeren (innimellom treningsoppholdene på Trollspeilet). Vi tok flyet sammen, så jeg slapp å møte Russlands absurditeter helt alene ved landing. Takket være min venninnes språk- og lokalkunnskap var det relativt lett å finne bussen inn til sentrum. Derimot var det ikke like lett å forstå seg på den. På noen busser må man betale når man går på, på andre når man går av. Hvordan vet man hvilke som er hva? Det gjør man ikke før man har prøvd.

Egentlig var ikke St. Petersburg så verst merkelig. Det føltes liksom ikke helt som

Ok, gylne kupler er jo litt utenlandsk iallfall.

utlandet; jeg er jo vant til at ting blir veldig annerledes når jeg er ute av landet. I Midtøsten er alt så påtagelig forskjellig, og jeg skiller meg ut med én gang. I St. Petersburg var klimaet det samme, lyset det samme, og skiltene var ikke rare før jeg så nøye på dem. (Imidlertid så jeg flere Ladaer på ti minutter enn jeg hadde gjort til sammen på min tid i Norge, men det er en annen sak). Og selv om vi aldri kunne måle oss med de elegante, syltynne kvinnene som spaserte opp og ned Nevskij Prospekt på 15 cm høye hæler, så vi russiske nok ut til at folk spurte oss om veien nå og da. De som prøvde å spørre meg om noe, fikk et desperat blikk før jeg snudde meg og dro venninna mi i armen slik at hun kunne redde situasjonen.

(I Syria blir jeg aldri spurt om veien, hvordan skal en europeer vite hvor noe ligger? Uansett er det ikke så farlig, for halvparten av dem du spør i Syria aner ikke svaret de heller, de bare finner på noe fordi det er bedre enn ikke å svare).

Peter den store skuer utover det som skal bli St. Petersburg mens han knuser en slange som representerer Sverige.

Vi bodde i leiligheten min venninne låner av noen venner. Den ligger i samme gate som FSB-bygningen og det amerikanske konsulatet. Et rolig nabolag, med andre ord. De som eier leiligheten, bruker den mest til kursvirksomhet. Derfor hadde vi god plass, dansesal og vår egen lille basilisk. Basilisken bodde i rørene på badet og lagde klagelyder med jevne mellomrom, og så ønsket den oss alltid velkommen hjem når vi hadde vært ute. Ellers så vi egentlig ikke stort av leiligheten, for vi var nesten alltid ute i byen.

St. Petersburg er en stor by rent arealmessig, iallfall for en stakkars nordmann. Den er dessuten, som resten av Russland frem til Ural, pannekakeflat. (Blinyflat, om du vil). Det er dessuten langt mellom metrostoppene, og siden gatene og fortauene er brede, ble det til at vi spaserte mesteparten av tiden. Det førte til slitne føtter og ben som klaget over monotonien. (Men da jeg la ut på joggetur her hjemme etter daglige 15+ km på flat stein/asfalt, skjønte jeg plutselig hvorfor distanserytterne skritter hestene sine hele vinteren når det er for kaldt og hardt til å ri fort. Beina bare gikk og gikk og ble aldri slitne).

Heldigvis er St. Petersburg (Piter blant venner) full av oaser hvor man kan stanse og

Flatt. Her med kinaløve og restaurantskip, og Peter-Paulus-festningen i bakgrunnen.

hvile og bryte den monotone gåingen. (Man kan jo også gå spissrotgang mellom fancy, russiske paraplyer om man ønsker). Noe av det beste med å være i utlandet, er jo at man kan spise utenlandsk mat. Nå burde jeg egentlig blitt kjent med det russiske kjøkkenet, men som regel endte vi opp på georgiske restauranter, eller vi spiste lunsj (og lunsjdessert) på Sjokoladnitsa eller ble satt på plass av servitrisene på italienske restauranter. Noen ganger gikk vi med et mål i sikte, andre ganger bare gikk vi og så hvor vi havnet. (Og noen ganger gikk vi med et mål i sikte, men endte opp med å bare gå og gå).

Stjernekuplene på en av kirkene vi fant (men ikke kom inn i, fordi den var stengt).

Et sted vi stadig vendte tilbake til, var Kazan-katedralen, som ligger ved hovedgata Nevskij Prospekt. Her ble vi betatt av de vakre ortodokse messene, som fremføres sunget av presten(e) og et kor. Første gang vi gikk i kirken, gjorde vi det kanskje galt. (Eller så burde vi ikke droppet robotdragene på Peter-Paulus-festningen til fordel for en brøkdel av Peter den stores samling av kuriositeter – det vil si deformerte fostre på glass). For da vi etterpå gikk til Sjokoladnitsa for å varme oss med kakao, kom det en tjuvradd og stjal veska mi, med pass og immigrasjonskort og det hele. (Penger og kort også, men akkurat reisedokumentene dine er ting du gjerne vil ha med deg når du skal ut av Russland også). Og da vi kom hjem, var det noe galt med rørene på kjøkkenet. Og det regnet, og regnet, og regnet.

Dagen etter gikk vi til det norske konsulatet, hvor resepsjonisten var vennligheten selv

Paraplyen! Her var vi mellom to kirker, men den ene var stengt.

og gjorde alt hun kunne for å hjelpe meg. Jeg kan ikke huske å ha blitt så godt bemøtt på noen norsk utenriksstasjon før. Senere gikk vi nok en gang i kirken (etter at min venninne hadde kjøpt verdens fineste paraply til meg, av verdens mest motvillige paraplyselgerdame) for å tenne lys og høre på den syngende presten med sin fantastiske stemme. Og etterpå, mens vi var på kirkejakt et annet sted i byen, ringte konsulen og fortalte at vesken min var funnet. Kanskje det var en test av troen vår? (I så fall har nok Gud mer på lager, for vi gikk som sagt mest for å høre denne presten synge. Hm).

En uke er ikke så lang tid, men vi rakk iallfall å gå mye, se mange vakre hus og kirker, klatre på en hel haug med statuer (slik skikken tilsier) og spise mye god mat. Vi var innom alt fra georgisk geitostbrød og aubergine i valnøttsaus til nigiri-bonanza (egentlig kanskje nudelsalat-bonanza) på Eurasia under happy hour. Jeg greide å unngå å se innsiden av Vinterpalasset, og vi kom oss aldri ut til Peterhof og Argamak hvor man kan ri akhal-tekehester i vakker bjørkeskog, men det betyr jo bare at jeg må komme tilbake en annen gang!