En legetime

Å gå til legen er noe jeg utsetter i det lengste. Det er ikke fordi jeg har legeskrekk, eller fordi det er dyrt, eller tungvindt, eller langt å reise. Det er bare det at jeg utsetter ting i det lengste hele tiden. I går måtte jeg imidlertid kaste inn håndkleet og bestille en time, med det resultat at jeg forlot lesesalen klokka ti i morges, midt i innspurten til høstsemesterets siste mappeinnlevering.

(Jada, jeg vet at det er januar).

Legen viste seg å være en blid og stilig kvinne av utenlandsk opprinnelse. Jeg nevner dette fordi det faktisk, for én gangs skyld, er relevant for historien. Hun spurte hva hun kunne gjøre for meg, jeg forklarte henne hvor den figurative skoen trykket, hun stilte noen spørsmål, jeg svarte, hun trykket på meg her og der og jeg ristet på hodet, og hun konkluderte med at jeg ikke kom til å dø. Det trodde jeg ikke heller.

Så spurte hun hva jeg studerte.

– Arabisk.

– Hapraisk? Du må forklare meg hva hapraisk er.

Arabisk.

– Å, arabiyy! Ahlan wa-sahlan!

Ahleen!

– Jeg snakker ikke arabisk, jeg er fra Iran, men jeg kan lese arabisk. Vi lærte å lese Koranen på skolen.

Så fulgte ti minutter hvor vi snakket om Iran og Syria og folk i Iran og folk i Syria og regimet i Iran og revolusjonen og en mann hun kjente som heldigvis er død nå, det er slemt å si det, men jeg sier det om ham, heldigvis er han død, han jobbet for SAVAK under shahen og blablablabla hvilket endte med en bilulykke og en masse penger spredd utover veien.

– Men tilbake til deg! Jeg tror ikke det er noe alvorlig, men jeg bestiller en Ustix for å utelukke nyreproblemer, selv om du ikke har hatt noen andre symptomer på det.

Her vendte hun seg mot dataen og journalen min, tastet litt mens jeg så på veggen og satt og tenkte på noe annet. Plutselig utbrøt hun:

– Men har du hepatitt du?!

– Hæ? Nei, det håper jeg da ikke?

Da hadde hun funnet et blodprøvesvar positivt for et eller annet hepatittvirus samt noen bokstaver her og der.

– Det er sikkert bare på grunn av Twinrix-vaksinen jeg tok før jeg dro til Syria i fjor, sa jeg.

Legen (ok, hun var turnuslege) syntes likevel hun måtte ringe og konsultere minst et par andre leger, hvilket hun også gjorde. Mens hun ventet på svar, snakket vi om hvor lett det er for utlendinger å få psykiske problemer i det norske samfunnet hvor ingen får bekreftet seg selv. Etter nye ti minutter med prating og konsultasjon, kom hun frem til at jeg a) enten har hatt og gjennomlevd en eller annen form for hepatitt, eller b) det er et resultat av vaksinene jeg har tatt. Jeg kan ikke huske å ha hatt hepatittsymptomer noen gang, men jeg kan huske veldig klart å ha tatt Twinrix, så jeg holder en knapp på det siste.

Med det anså vi oss ferdige, og hun sendte meg ut med et lykke til og en plastkopp jeg kunne tisse i. Hepatittfri, og sannsynligvis nyresykdomfri, ruslet jeg tilbake til lesesalen for å fri meg fra høstsemesterets siste lenker også. Men ikke før jeg hadde bestilt en ny legetime neste uke, for å ta opp de tingene jeg ikke rakk å ta opp i dag. Samt Iran. Så klart.

Advertisements

Share your thoughts

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s