Journalister og fremmedspråk…

Nå som han er død, trodde jeg at den libyske eksdiktatoren ville vandre pent og stille inn i historiebøkene og, i likhet med det osmanske riket, bare sporadisk skape debatt blant spesielt interesserte om sitt navn, mest som en avsporing. (Jeg skriver osmansk fordi, helt ærlig, har du noen sinne støtt på en fyr som heter عثمان og som romaniserer det Ottoman?) Men nei, en knapp uke etter Gaddafis død har Aftenposten.no en sak om navnet hans, formodentlig på grunn av en rekke sinte e-poster som krever enten enighet rundt transkripsjonen i norske medier eller iallfall en annen transkripsjon enn den Aftenposten bruker.

Det er i og for seg greit, så klart, men da er det jo underlig at journalisten kontakter en språkekspert som ikke kan arabisk. Det er sikkert veldig greit og lett for en Aftenposten-journalist å kontakte Per Egil Hegge, men når han uttaler at «[d]en første lyden i navnet Gadafi […] er en harkelyd som er vanlig på arabisk, men som ikke eksisterer på [sic] europeiske språk» og at arabisk ikke skjelner mellom korte og lange vokaler, da spørs det om det ikke ville vært bedre å ringe eller sende en e-post til noen som faktisk har kjennskap til språket. (Arabisk undervises både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I Oslo har vi én professor i arabisk, én i semittiske språk, to førsteamanuensiser i arabisk og en haug med øvrige vitenskapelige ansatte som er kvalifisert til å uttale seg. Bergen har minst én professor og helt sikkert mange flere øvrige med arabiskkompetanse. Var alle på konferanse denne dagen?)

For å klargjøre dette med én gang: Arabisk skiller selvsagt mellom korte og lange vokaler, både i uttale og i skrift. Heldigvis, ellers ville det vært komplett umulig å lese. Og den første lyden i eksdiktatorens er… ja, hva er den? Som en observant leser påpeker i kommentarene, skyldes mylderet av transkripsjonsmuligheter de store forskjellene i fonologiske trekk mellom standardarabisk og ulike dialekter. (Dét, og det triste faktum at det ikke finnes én internasjonal standard for romanisering av arabisk).

Jeg har tatt for meg dette før, og skal ikke gjenta meg selv. Men jeg håper journalister kan bli litt bedre til å konsultere (og lytte ordentlig til!) fagfolk med relevant kompetanse, så langt det lar seg gjøre. Og vær så snill, kan vi være enige om at eskimomyten er en myte nå?

Edit: Se der, det gikk jo an å få tak i noen allikevel.

Kjære alle Dagbladet-kommentatorer

Jeg gidder ikke betale for å registrere meg blant en bøling bestående for det meste av konspirasjonsteoretikere, fremmedfiendtlige, høyreradikale og allment rare folk – håper ingen føler seg støtt av dette, for noen av dere som kommenterer er jo tilsynelatende oppegående folk. Men når dere driver og svamler om Gaddafi og arabisk, så synes jeg ikke det bør få stå ubesvart. I hele år har jeg irritert meg over at jeg finner feilstavinger, feilsiteringer og generelle faktafeil i norske nettavisartikler om araberlandene og hendelsene der. (Kjære VG: Med 720 000 innbyggere er Homs langt fra den største byen i Syria). Journalistene har jeg nesten gitt opp, skjønt jeg aner at de fleste feilene skyldes manglende korrrektur. (Jeg jobber forøvrig gjerne som korrekturleser dersom noen vil ansette meg. Ikke bare mestrer jeg begge de norske målformene samt engelsk, jeg kan også både transkribere og korrekturlese arabisk).

Nå ja. Til saken: Nok en gang skaper herr Gaddafi kaos med sitt etternavn. Dagbladet unnskylder sin ulogiske transkripsjon med at de prøver å skrive arabiske navn på en måte som gjør at nordmenn lett kan uttale det. (Seriøst? Hvorfor skriver dere dh da? Tror dere virkelig at nordmenn kommer til å uttale det som den stemte interdentalen det er på arabisk?). Ikke hjelper det at folk kommer med sine egne teorier i kommentarfeltet heller.

Brukeren Per Persson skriver:

Mohammad al-Khadaffi, Moammar Gadafi etc. har ingen transkribering slik at det passer alle. Mange tror at arabisk er et språk slik som fransk, det er både riktig og feil. mange fra Irak tror de snakker arabisk, og det gjør de også, mange i marokko tror også at de snakker arabisk, og det gjør de også. Likevel klarer ikke irakeren å forstå marokkanerens arabisk. Men hvis de skrev det ned da? ja, l-krn

(koranen) er jo skrevet på arabisk, men det hjelper neppe, ettersom man i arabisk ikke bare utelater vokalene (som i arameisk, hebraisk og andre skriftsystem), men det finnes ingen rettskrivning, takk og pris.

Derfor skriver marokkaneren uforståelig arabisk for irakeren.

Koranen lærer mange på rams, likevel setter de det ikke i forbindelse med det de skriver til hverdags.

Når dette er sagt, så vil en øst-libyer har lite problemer med å forstå en egypter (hvis de begge kan arabisk).

Nei. Vet du hva. Uansett hvordan du velger å skrive etternavnet hans, så heter han i alle fall ikke Muḥammad. Koranens navn på arabisk er القرآن, som regel med epitetet الكريم etterpå. Altså al-qurʾān al-karīm, her transkribert i pauseform uten hensyn til kasus. Ofte er hele Koranen, inkludert tittelsiden, fullvokalisert, så om du translitererte ville du fått det jeg skrev her (eventuelt al-qurʾānu l-karīm). Ikke “l-krn”, fordi den mangler en rotkonsonant (hamzaen).

Man utelater IKKE alle vokalene når man skriver arabisk. Det stemmer at i de fleste tilfeller skriver man ikke ut de fleste korte vokalene, annet enn for å markere ellers ambivalente tilfeller. (Ofte markerer man for eksempel verb i passiv med en kort vokal som skiller dem fra aktive verb). Lange vokaler skrives derimot alltid ut i moderne arabisk. Koranen er imidlertid som jeg sa fullvokalisert. Det var den jo ikke fra begynnelsen, for da den ble skrevet ned var det arabiske skriftspråket ennå ikke formfullendt. Men i dag er det iallfall liten tvil om hvordan man skal lese Koranen.

Det stemmer at arabisk kan ses på som flere enn ett språk. Men det som skiller seg så radikalt fra land til land er ikke det skrevne språket, standardarabisken, men talemålene. En marokkaner vil nok ofte ha problemer med å kommunisere med en iraker om hver av dem tviholder på sin egen dialekt. Som regel vil to arabere fra vidt forskjellige dialektområder finne en middelvei gjennom såkalt leveling, det å bytte ut lokale dialektformer med former fra en mer allment gjenkjennelig prestisjedialekt, som regel fra et urbant sentrum, eller gjennom å tilnærme seg standardarabisken dersom begge to har en viss kjennskap til den. Skrive gjør de fleste i formelle og semiformelle sammenhenger på standardarabisk, og her vil ikke marokkanerens skrift skille seg noe særlig fra irakerens, selv om lokale variasjoner forekommer også i standardarabisken.

I andre sammenhenger brukes gjerne talemål i skrift, forsåvidt, eksempelvis i sosiale medier eller uformell skriftlig korrespondanse mellom familie og venner. Men om marokkaneren skulle skrive et formelt brev til irakeren, eller om han i det hele tatt var klar over at han skrev til en iraker, kan du vedde på at han ville gjort seg flid med å skrive så nær standardarabisk som han var i stand til.

For selvfølgelig finnes det rettskriving på arabisk. Hvorfor skulle det ikke finnes? I et språk som arabisk, som baserer seg på et system med konsonantrøtter og mønstre, kan en feilstaving endre et ords betydning fullstendig. Arabisk har både en omfattende grammatikk og en veldig klar rettstaving, i all hovedsak basert nettopp på Koranen. Det kan finnes enkelte små forskjeller fra land til land siden arabisken mangler et pan-arabisk organ eller råd for samkjøring av blant annet språklige spørsmål. For eksempel fikk jeg en gang påpakning fra en lærer ved Universitetet i Damaskus for at jeg brukte en alif madda (آ) da jeg bøyde verbet qaraʾa (قرأ) i imperfekt hankjønn dualis (يقرآن). Hun mente jeg måtte skrive det med hamza + alif (يقرءان), for madda kunne man jo ikke skrive i verb, sa læreren, bare i nomen. Da jeg prøvde å si at dette var det jeg hadde lært i Oslo, avfeide hun det med at det var “Egyptisk grammatikk”, altså den grammatikken de lærer bort i Egypt (ikke egyptisk talemål selvfølgelig). Jeg har forøvrig til gode å finne andre arabiskkyndige som er enige med henne.

Hva gjelder transkripsjon av navnet til Libyas hardt pressede leder, har jeg jo alt skrevet om det her. Jeg kommer ikke til å gjenta meg. Men til personen som gjentatte ganger spør: Det må da finnes en enkel vestlig oversettelse uten å måtte forholde seg til arabisk?, har jeg følgende å si: Nei. Vi oversetter selvfølgelig ikke navn. Derfor må vi nesten forholde oss til arabisk.

50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

Ro, fred og lysten til å drepe

Det er det jeg føler når jeg befinner meg på Mesaninen; den halve fjerdeetasjen på

Hun her er litt streng, da. Jeg føler at hun er på min side.

Universitetsbiblioteket i Oslo. På Mesaninen står nemlig alle slags språksamlinger; referanseverk, historiske verk og alskens litteratur på alle tenkelige og utenkelige språk, levende som døde. Mesaninen ligger naturlig nok avskjermet til høyt der oppe under taket, hvilket, i kombinasjon med tilgangen til de nevnte språksamlinger, gjør det til et behagelig sted å sitte og lese.

Det synes dessverre alle andre også. Siden det er så lite, er det ikke så veldig mange plasser der, og derfor står det oppslag alle veier om at lesesalsplassene primært er for brukere av språksamlingene. Men enten kan ikke Blindern-studentene lese, eller så bryr de seg ikke nevneverdig om slike påbud. Dag etter dag fylles nemlig Mesaninen opp av folk som studerer informatikk, pedagogikk, biologi eller juss. Særlig juss. De er antageligvis skruppelløse og moralsk handikappede mennesker som snart slippes løs i samfunnet som kyniske blodsugere, etter å ha utnyttet og albuet seg gjennom studiene.

For når man (som jeg) kommer opp dit klokken to en mandag, etter å ha forlatt stedet tidligere på dagen for et jobbintervju (og her kunne jeg jo ha lagt igjen tingene mine, men jeg følte at det var uetisk å gjøre det), og finner pultene dekket av Norges lover og Psykologi og det som verre er, hva gjør man?

Omtrent så stor er ibn Khallikān. Jeg lover.

Jeg gikk en runde. Jeg satte meg i en av stolene i sofagruppen ved siden av skranken, der man kan sitte når man venter på noen, bare vil bla litt i en bok, eller når moralsk tilbakestående har okkupert alle lesesalsplassene når de like gjerne kunne sittet i en av de andre etasjene som er åpne for alle. Så plukket jeg med meg Fischers klassiske arabiske grammatikk (på tysk, siden jeg er en hardcore språkstudent som skjønner tysk (med unntak av ordet Schwurpartikkel, hjelp?)) og bind to av ibn Khallikāns biografier. Ibn Khallikāns biografier består av ganske store bøker. Jeg bar dem med meg til stolen min. Jeg vurderte ganske lenge å bruke ibn Khallikān som slagvåpen, for det tror jeg ville funket bra. Men selv om jeg hadde retten på min side, iallfall retten til å være der, om ikke nødvendigvis retten til å utøve stump vold med en av bibliotekets bøker, så satte jeg meg bare ned og leste i stolen. Jeg er tross alt et bedre menneske enn de er.

 

Det skal nevnes at jeg klaget min nød til mine venner, som umiddelbart støttet meg. En av dem lurte på om ikke den strenge kinesiske damen jobber der lenger, for hun, hvem hun nå er, pleide å jage bort alle som leste bøker skrevet med latinske bokstaver. (Såfremt det

-Ha dere vekk, grisepakk!

ikke var latin, da). Jeg vet ikke om hun jobber i fjerde etasje lenger, men jeg håper hun gjør det, for jeg vil gjerne se henne jage vekk alle som ikke har pensum på språk som benytter andre alfabeter enn det latinske. Jeg føler at dette skillet er et godt skille generelt, som burde få større aksept i samfunnet overlag.

Her må jeg også skyte inn at jeg prøvde på mange måter å finne et bilde av en streng, kinesisk dame, uten videre hell. (Jeg fant én som så misfornøyd ut, du så henne sikkert på vei ned hit). Da søkte jeg etter sinte arabere isteden, og dem var det mange av. Så min bønn er at dersom den strenge, kinesiske damen ikke kan komme, kan kanskje denne sinte araberen til høyre ta over? Jeg tror ikke han ville hatt problemer med å kaste ut jusstudentene.

Arabisk er vanskelig for hjernen

(via Wasim Zahid)

Israelske forskere har, ifølge BBC, kommet frem til at arabisk skrift er vanskeligere å lese

Det finnes verre ting enn arabisk skrift, her representert ved ge'ez.

enn annen skrift, på grunn av bokstavenes utseende. Normalt bruker vi begge hjernehalvdeler for å gjenkjenne bokstaver og tegn, sier de, men mange arabiske bokstaver er så like at høyre hjernehalvdel får problemer med å identifisere dem korrekt. Dette er fordi høyre hjernehalvdel lettere plukker opp globale forskjeller, altså former som skiller seg ganske vidt fra hverandre, enn lokale forskjeller, som i dette tilfellet vil si diakritiske tegn som skiller bokstaver som ب og ت og så videre. Hele artikkelen finnes her.

Jeg er riktignok ingen forsker, men jeg kan godt skrive under på at arabisk er vanskelig, ikke bare for hjernen. Arabisk er også vanskelig for strupen, hvilket alle som har prøvd å lære seg å uttale /ع/ vet. Dessuten er det vanskelig for tungen, eller faktisk hele munnen, i alle fall når du skal uttale تغيير. Eller alle ord på marokkansk dialekt, for de modigste blant oss.

Men fortvil ikke, om det nå skulle være noen nye eller fremtidige arabiskstudenter som leser dette, for det er mulig å mestre arabisk. Det krever bare litt tid og innsats. Og så kan vi til sist trøste oss med at våre arabisk-lesende hjerner sannsynligvis er litt bedre enn alle andres.

Tatoveringer og drap

Det er sikkert en sammenheng mellom de to tingene i overskriften. Om ikke annet, så er det at jeg nevner dem begge i dagens innlegg.

Mitt innlegg om hvorfor man ikke bør skaffe seg en arabisk tatovering, spesielt om man

Jeg vet ikke hva som er verst: at hun har valgt å tatovere "kalba", eller at det ikke i det minste står "kalbatun".

ikke kan språket, er tydeligvis veldig populært. (Det blir vel ikke noe bedre når jeg fortsetter å nevne det, men). Her en dag kom jeg på at det er skrevet en hel bok om nettopp arabiske tatoveringer, det vil si tatoveringer på arabisk. Den er sikkert litt snillere enn jeg er, men jeg lurer på om jeg ikke skal bestille den for det. Hvis den er slik jeg tror den er, burde den være obligatorisk lesning for alle som vil tatovere noe eksotisk/kryptisk/”meningsfylt” på et fremmed språk.

Mitt andre punkt for dagen er et innlegg i en blogg jeg snublet over mens jeg holdt på med noe som er veldig relevant for studiene mine, det er jeg ganske sikker på: Learn Arabic – The Man Who Killed My Father. Jeg har ikke så mye å tillegge, så det er best om du bare leser innlegget selv. Lurer på om jeg skal sette denne boka på ønskelista mi også.

Hvorfor du ikke bør skaffe deg en tatovering på arabisk

(Eller for den del på et hvilket som helst annet språk du ikke kan).

Det hender at jeg får forespørsler om å oversette noe til arabisk for noen som vil tatovere et eller annet. Og noen ganger kommer jeg over mer eller mindre vellykkede tatoveringer på arabisk. (Det hender jeg aktivt leter dem opp for å le av de mislykkede). Det er ganske mange grunner til at man bør tenke seg om før man velger å tatovere seg på et språk man ikke mestrer eller i det hele tatt kan noe om.

1. Du kan ikke dobbeltsjekke at alt er riktig før du tatoverer deg. Arabisk skrives fra høyre til venstre, og dette medfører en viss risiko for pinlige format-tabber. Ikke alle tekstredigeringsprogrammer behandler arabisk skrift riktig mellom programmer eller plattformer. Resultatet blir gjerne at bokstavene (arabisk har bokstaver faktisk, og ikke “tegn”) ikke kobles sammen slik de skal, og noen ganger blir de stående i speilvendt rekkefølge i tillegg. Her er noen eksempler:

Hvis du ikke kan arabisk, ser du kanskje ikke noe galt her.

Tatoveringen på bildet til venstre skal bety, ifølge eieren, “Serenity, strength, courage”. Det som står er “nonsens, nonsens, nonsens”. Det første ordet skal være صفاء , ṣafā’, som betyr noe sånt som serenity. Det andre skal være شجاعة , šujā3a, som betyr mot. Det tredje kan ikke være noe annet enn مقاومة , muqāwamah, som strengt tatt betyr motstand. Det er ialfall den vanligste konnotasjonen. Denne damen må altså gå rundt med en haug arabiske bokstaver i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge tatovert på ryggen. Skjønt det kan jo hende hun er lykkelig uvitende om det.

Uortodokst navn!

Til høyre her er det noen som har tatovert inn et navn. Hvorfor de nå vil ha et ikke-arabisk navn transkribert til arabisk vet jeg ikke, men uansett ble ikke utfallet så heldig. Det skal stå Mafalda (مفلدا), men bokstavene står bakvendt og for seg selv. Resultatet: A d l f m. (Korte vokaler skrives som regel ikke ut på arabisk). Men sommerfuglene er fine, da.

Stakkars pappa.

Til høyre her ser vi enda en mislykket tatovering. Bokstavene henger riktignok sammen og går i riktig retning, men selv det er ikke nok. Fyren på bildet tok denne tatoveringen for å hedre sin far (ved å forsøke å transkribere navnet hans med et alfabet han ikke kan). Faren hans heter John. Han har tatovert “Khoon”. (Hadde den første bokstaven vært riktig, ville det jo stått جون som er måten man transkriberer navnet John på i arabiske tekster. Men nei).

Håper den greske teksten er riktig.

Dette er et sitat som betyr mye for personen som bærer det. Det er oversatt. Hva det er, aner jeg ikke, for jeg orker ikke prøve å tyde det nå. Noe med å se døden i ansiktet og le, tror jeg. Hvis jeg hadde klart å ende opp med så mye tekst skrevet så veldig feil på kroppen min, ville jeg ikke ledd noen opp i ansiktet, tror jeg. Ikke skjønner jeg hvorfor folk vil tatovere korte noveller på kroppen heller, men samtidig ville nok den arabiske oversettelsen, dersom den var skrevet riktig, tatt mindre plass enn originalen (som jeg antar er på engelsk). Arabisk kan jo være veldig kompakt. Hvis bare.

Personen har en tatovering på gresk nedover ryggraden også. Til tross for de gresk-arabiske seminarene jeg går på, kan jeg ikke noe gresk. Men jeg håper veldig at teksten er korrekt.

2. Det er vanskelig å oversette ting utenfor kontekst, på tvers av kulturer. Hvis favorittsitatet ditt er på norsk, engelsk eller fransk, så behold det på norsk, engelsk eller fransk. Jeg ble en gang bedt om å oversette en linje fra en engelsk sang, brukt i en engelskspråklig film, til arabisk. Det meste kan jo oversettes ganske direkte, men da forsvinner ofte konnotasjonene som gjør sitatet/uttrykket spesielt for deg.

“If you don’t believe, you won’t succeed, if you don’t apply, you won’t achieve.”

Case in point: Dette er et engelsk sitat, oversatt til arabisk, omtrent ord for ord. (Dessuten baklengs og usammenhengende, for å gjøre det enda verre). Det skulle/burde stått: إذا كنت لا تعتقد أنت لن تنجح، إذا كنت لا تطبق أنت لن تستتيع تحقيقه \ لن تحققه

(Siste ord er faktisk taḥqiqahu i tatoveringen, men det burde jo vært verbet og ikke maṣdaren). Altså, damen har tatt et sitat på engelsk, fått det oversatt veldig bokstavelig til arabisk (det virker veldig stivt og unaturlig), med en stygg feil på slutten, og i tillegg står alt feil vei. Dessuten viser hun ansiktet på bildet, slik at folk kan kjenne henne igjen og le av henne dersom de ser henne på gata. Miskīnah.

Tell me more, tell me more!

Her har vi et grensetilfelle. Bokstavelig talt står det “However, the god (God) is my judge”. Jeg mistenker at meningen er “Only God is my judge” eller “Only God can judge me”. For meg virker setningen inkomplett og litt merkelig.  Men kanskje det er et sitat som kommer fra et eller annet sted? (Jeg prøvde å søke i en arabisk bibel, men fant ikke setningen der). Oppklaringer tas imot med takk!

Sikkert ikke, men den har da et kjønn.

Denne er litt søt, og tanken med oversettelsen er god. “Love has no end”, sier eieren, og det er det som står. Men jeg, og alle araberne jeg og min vaklende selvtillit spurte i mangel på ordbok, er rimelig sikker på at ḥubb (kjærlighet) er et hankjønnsord, og at det derfor helst burde stå الحب لا نهاية له – al-ḥubb, lā nihāyah lahu. Dessuten er teksten tydelig skrevet på data og printet ut, hvilket fører oss til neste punkt på lista.

3. De fleste arabiske tatoveringer er rett og slett ganske stygge. Jeg er klar over

Denne fonten er iallfall annerledes og frisk.

at smak er individuelt, men jeg ser jo at de fleste som velger å skrive noe på sitt eget morsmål på kroppen, ønsker en spesiell skrifttype og ikke bare en vanlig font som Times eller Arial. Ofte vil de ha noe unikt, gjerne håndskrift og kalligrafi. Så hvorfor lempe på kravene bare fordi du skal tatovere noe på et annet språk eller alfabet? Er det noe arabisken forbindes med, så er det vel kalligrafi. Men jeg har ennå til gode å se en arabisk tatovering i klassisk kalligrafistil. Synd. (Edit: nå fant jeg en, gitt.)

En dobbel fornærmelse.

Alternativet er gjerne, som vi ser her, en stusslig og skranten håndskrevet versjon, gjerne produsert av en som studerer arabisk (i motsetning til en med arabisk som morsmål) slik at det ser ekstra klønete ut. Denne tatoveringen av en voldsomt stygg hest, som ikke har noen likhetstrekk med araberhesten, følges av det arabiske ordet الأصيل – al-aṣīl. Aṣīl betyr ren, ekte (pure), og sikter til noe eller noens opphav. Araberne snakker om al-khayl al-3arabiyya al-aṣīla, den renrasede araberhesten. Denne tatoveringen viser et stygt skrevet ord og en veldig, veldig stygg hest. (Jeg har tegnet hester i snart 20 år. Jeg vet veldig godt hvordan man tegner pene hester, og det er ikke slik iallfall). Det er rett og slett dobbelt fornærmende, siden araberhesten dyrkes for sin intelligens, trofasthet, utholdenhet og fremfor alt skjønnhet.

Forresten – det er ikke kalligrafi bare fordi det er håndskrevet.

4. Det arabiske alfabetet er dårlig egnet til transkripsjon og transliterering av navn og ord fra mange andre språk. Noen navn kan man “oversette” til arabisk, idet de har en arabisk ekvivalent. Særlig bibelske navn fungerer på denne måten, men så er det jo en del navn som ikke kommer fra Bibelen. Og da må de transkriberes eller translitereres (eventuelt en mellomting). Ved transkripsjon bruker man de arabiske bokstavene til å representere lydene i ordet slik de uttales på originalspråket. Ved transliterasjon får hver karakter (hvert grafem) i originalordet sin arabiske ekvivalent, slik at man vet helt sikkert hvordan det staves opprinnelig. Det er iallfall tanken, men det virker ikke så bra på arabisk, for det arabiske språket mangler en del lyder som er vanlige i europeiske språk. (De veier opp for det ved å ha en haug som sliter i stykker stemmebåndene til intetanende europeiske språkstudenter). Til venstre her er navnet Molly transliterert til arabisk. Vi skjønner at det skal bety Molly, men strengt tatt står det “mūlī” eller “mooly”. Hvorfor vil man egentlig skrive et navn med et alfabet som tilhører et helt annet språk?

Likevel er det bedre enn å hete Aryan Nation.

Her er det en dame som har tatovert sine barns navn på armen, med arabiske bokstaver.  Riktignok ser vi ikke hele, men ut fra det som er synlig, må vi slutte oss til at barna hennes heter Tiarna (til høyre i bildet) og Asiiah (eventuelt Asiyah, til venstre). Det var rare navn selv på engelsk. De blir ikke mindre rare på arabisk.

Hvis man vil tatovere noe på sitt eget språk som man ikke ønsker at alle andre skal kunne lese, så finnes det en masse fine skriftspråk som kan brukes. Omniglot har en fin oversikt over ulike con-scripts som er dekorative og kryptiske. (Min favoritt er Dalorm). Og for all del, hvis det er “te amo” du mener, skriv “te amo” da vel. Ikke “tī amū“.

Nybegynnerfeil!

5. Arabisk er vanskelig. Det er ikke tull. Arabisk grammatikk er innviklet og meget omfattende, og selv utdannede arabere gjør feil. Da sier det seg selv at det er lett for en utenforstående å ende opp med grammatiske feil på kroppen. (Det klarer jo folk fint med sitt eget morsmål også, så det er vel ikke så rart). Over her ser vi et sitat som er oversatt til arabisk. Det betyr noe sånt som at den som ikke forstår, derfor kommer til å forstå etter en lang forklaring. Det er iallfall det jeg tror det skal bety, for det er ikke helt det som står. Dersom jeg har tolket det rett, burde det stått من لا يفهم نظرة سيفهم بعد شرح طويل – men jeg ser ikke helt det fortryllende i den setningen heller.

S/M på arabisk?

Det kan jo hende at det er jeg som misforstår noe her, eller at jeg har gått glipp av noe grunnleggende, men jeg synes da tydelig det står: “The mistress of she who doesn’t kill me, makes me stronger”? Jeg kan vanskelig tolke den første delen som noe annet enn en genitivskonstruksjon. Selv ville jeg skrevet, om jeg skulle oversette “What doesn’t kill me, makes me stronger”, ما لا يقتلني يجعلني أقوى – men som sagt, jeg aner ikke hva som ligger bak her. (Men er det et punktum som ligger før det første ordet, tro?) Edit: Jeg fant en som tenker som meg. Nå ble jeg nesten litt usikker siden det er en tatovering. Nesten.

Her er noen flere for den som vil se og le. Eller gråte. (Hva i alle dager står det her?)

Hvis jeg var en iraker, ville jeg vurdert å kaste noe etter denne karen. Kanskje en sko.

6. Noen ganger er det rett og slett upassende. Okei, mange av disse tatoveringene ville sikkert vært upassende på andre språk også. Men se på den første her, som sier “Operation Iraqi Freedom October 2006 – December 2007” på arabisk. Det var sikkert sterkt for ham å være i krigen, og han har sikkert gode grunner for å tatovere et eller annet på armen, men ingen arabere jeg kjenner ville reagert positivt på denne tatoveringen.

Den neste er jo en klassiker. Hva er vel mer sjarmerende enn en stolt patriot som

American infidel.

tatoverer det noe ladede ordet kāfir på armen, i rødt, hvitt og blått? “Fuck the terrorists…” Den var det skikkelig fraspark i. Og eieren viser samtidig sine sanne farger. Men det er jo fint for ham, han risikerer neppe å få noen arabiske venner etter dette. Her er en variant over dette temaet, bare uten farger, mellomrom og mening. Her er en på persisk, som ser ut som om noen har skrevet den med tusj. Jeg skulle også gjerne visst hvorfor noen føler at de trenger å tatovere ordet for krig på kroppen sin, uansett hvilket språk det er snakk om.

Oppsummering: Språk er ikke bare verktøy for kommunikasjon, de er som levende organismer som er rotfestet i ulike kulturer og tradisjoner og således helt unike, hvert i sitt slag. Det er derfor oversettelse er så vanskelig, og det er derfor vi ikke oversetter poesi, vi gjendikter. Og så er det en god grunn til at du bør tenke deg om både en og åtte ganger før du velger å tatovere noe på et språk du ikke kan. Det er veldig mye som kan gå galt.

(Hvis du gjør det og det går galt, kan du iallfall sende meg et bilde).

Bonus! Nesten like irriterende, er tatoveringer skrevet med fonter som skal ligne på et annet skriftsystem enn det det egentlig er. Hva i all verdens land og riker står det her?

Bonus 2! Dette er ikke arabisk. Med mindre det faktisk står “arabisk” da. Ikke vet jeg.