«Jeg er en mann.»

Utsagnet i overskriften stemmer dårlig med virkeligheten, men det var det første jeg lærte å si på arabisk. Det var en ganske unyttig første setning å lære seg på et nytt språk; for min del fordi jeg ikke er en mann, og for de fleste menns del fordi det tross alt er ganske åpenbart at de er menn. Men det gjorde meg ingenting! Det var en hel setning,

Ikke en mann, selv om jeg noen ganger kler meg som en. (Jeg er den som er minst mann på bildet).

selv om den på arabisk kun bestod av to ord (ana rajul), og jeg kunne ganske snart si den med overbevisning.

Det var i 2004 jeg først begynte å tenke på å studere arabisk. Jeg husker ikke lenger alle detaljene rundt det, men det foregikk omtrent som dette: Sommeren 2004 fikk jeg tilsendt en sang av en venn. Sangen var El Arbi av Khaled. Mens jeg hørte på den, slo det meg at det ville vært gøy å kunne arabisk. (Dette var før jeg visste noe om nordafrikansk arabisk). Jeg hadde imidlertid alt kommet inn på bachelorprogrammet i islandsk for utlendinger på Universitetet i Reykjavík, så jeg pakket sakene mine og flyttet til Island. Der trivdes jeg meget godt, og jeg lærte veldig mye av å studere der. Men da jeg begynte å tenke over jobbutsiktene hjemme i Norge, besluttet jeg å flytte hjem og søke meg til Universitetet i Oslo isteden. (Etter å ha bodd i Kristiansand, Nordfjordeid og Reykjavík følte jeg for å bo litt nærmere familien igjen, derfor falt Bergen bort. Beklager, Bergen!).

Jeg kom imidlertid ikke inn på studieprogrammet mitt med én gang, derfor ble jeg værende et ekstra år i Valdres. Der fikk jeg jobb på et asylmottak, som var den mest relevante arbeidsplassen jeg kunne komme på i regionen.  På jobben fortalte jeg alle som spurte at jeg ville studere arabisk. Kollegaene mine syntes jeg var tøff og forsikret meg

Det var ikke så lett å skille de emfatiske konsonantene fra de andre i begynnelsen. Denne er imidlertid lett, for du ser at den er laget av studenter.

om at det var et smart valg. Alle de arabiske beboerne nikket betydningsfullt og begynte å forklare meg hvor vanskelig arabisk er. «Arabisk er veldig vanskelig språk», sa de. «Etter fem år du kanskje snakker OK.» Den oppriktige pessimismen la imidlertid ingen demper på entusiasmen min. En av beboerne, en eldre mann fra Irak, besluttet å hjelpe meg litt på veien. Ukentlig hadde jeg timer med ham hvor han forsøkte å lære meg alfabetet. Det var en litt langsom prosess, for utover arabisk snakket han veldig få andre språk; litt gebrokken tysk og enda skralere engelsk var alt vi hadde å gå på. Men det gikk faktisk greit. Jeg slet litt i begynnelsen med å skjønne forskjellen på h og ḥ, s og ṣ, t og ṭ og så videre. Men jeg lærte meg alfabetet sånn noenlunde, og å stave navn og ord som læreren min dikterte.

I tillegg fikk jeg låne et eldgammelt og merkelig språkkurs som sjefen hadde liggende på kontoret. Det besto av en liten bok, noen kassetter, og et hefte med en arabisk-norsk komparativ grammatikk skrevet av Gunvor Mejdell som jeg samme høst kom til å studere under ved universitetet. (Det som sitter igjen fra det heftet er forøvrig at araberne sier «24 bok» (og altså ikke «bøker»), og at arabisk retorikk er veldig krøllete). Men denne vesle boken inneholdt iallfall enkle setninger og en forklaring på hvordan man skriver arabiske bokstaver. Og den første setningen av dem alle var altså «Jeg er en mann». Det var ikke stort, og det var iallfall ikke nyttig (jeg kunne jo ikke gjerne praktisere den på de arabisktalende beboerne på jobben), men det var en begynnelse.

Boken lærte meg aldri å si «jeg er en kvinne». (For de som lurer: ana imra’a.) Jeg tror ikke ordet for kvinne sto der som glose engang. Etter mannefrasen kom det noen sider om stoler og slektninger, før boken ga seg hen til temaet hatter og fortsatte med det i et tialls sider. Jeg lærte vel ikke så mye mer enn det heller, iallfall ikke av ting som festet seg (unntatt ordet for stol, kursiyy!), men i det store og det hele spilte det jo heller ingen rolle. Samme høst begynte jeg på ARA1110 på Blindern, og siden da har jeg lært å si at jeg er både det ene og det andre. Jeg har også lært å kalle andre folk ting, og erfart (i praksis) hva man helst ikke bør kalle folk. (Ikke spør taxisjåføren retorisk «majnoun enta?!»selv om han krever 600 lira for å kjøre deg fra Pullman-stasjonen til Bab Touma under eid al-

Dette memet fantes ikke da jeg begynte å studere. Men hvis det hadde gjort det, var det jeg som burde hatt dette kruset og ikke broren min.

fitr, han blir faktisk sinna på ordentlig).

Araberne hadde litt rett, de også. Det må kanskje sies. Arabisk er vanskelig å lære seg for oss som snakker et ubeslektet språk. Det er det flere grunner til, og de fortjener nok en helt egen bloggpost så mange som de er, men arabisk er iallfall veldig annerledes enn de andre språkene jeg har studert. (Mitt 2004-selv tenkte også, mens hun hørte på Khaled, at det ville vært gøy med en utfordring). Jeg har lagt ned utallige studietimer og vært oppgitt, frustrert, sint og til og med litt redd. Det hender fremdeles at jeg blir frustrert over en tekst, fordi jeg forstår alle ordene hver for seg, men ikke hva de betyr sammen. (Det hender oftere enn man skulle tro).

Når folk spør meg hvorfor jeg begynte å studere arabisk, hender det at jeg spøker med at jeg fikk et innfall en dag, og at jeg nå har brukt så mye tid og energi på det at jeg ikke har noe annet valg lenger. Det er faktisk

Man kan f.eks. reise hit, til verdens vakreste by, Damaskus.

ikke så veldig langt fra sannheten. Men det betyr ikke at jeg mistrives med fagfeltet mitt eller angrer på valget jeg tok litt på lykke og fromme. Faget er stort og variert, og jeg kan fordype meg i hva jeg vil, enten det er moderne sosiolingvistikk eller manuskripter fra middelalderen. Jeg har nå tilgang til enorme mengder faglitteratur, skjønnlitteratur, poesi og populærkultur, og jeg har muligheten til å reise fra Marokko til Jemen og bli kjent med kultur og mennesker*. Noen mann blir jeg aldri (og godt er det), men jeg har iallfall vokst som menneske gjennom studiene.

* Jeg kan iallfall gjøre meg forstått, om ikke annet. De snakker altså veldig rart i Nord-Afrika.

Advertisements

En melding til advokat Geir Lippestad

Kjære Geir Lippestad,

Jeg vil bare takke deg for at du har tatt på deg oppgaven med å forsvare Anders Behring Breivik. Å forsvare ham – personen, ikke gjerningene – er å forsvare rettsstaten, demokratiet og vår lille nasjon. Det er en veldig viktig jobb du gjør, selv om den nødvendigvis er tung. Om denne mannen ikke skulle stille likt med alle andre foran loven, og bli frarøvet sine rettigheter, ville det vært et steg i feil retning for samfunnet vårt. Lytt derfor ikke til de som skriker ukvemsord i affekt eller på noen måte lar sin sorg og sitt sinne gå utover deg. Å forsvare gjerningsmannen er å forsvare rettsstaten som beskytter og forplikter oss alle sammen. Tusen takk for at du gjør det.

En liten klagesang

Det er ikke så ofte jeg klager om slike ting, iallfall ikke offentlig. Jeg har ikke sansen for å spy eder og galle over alt som går meg imot, hver gang det skjer. Jeg pleier ikke engang å klage når banen eller trikken er forsinket, selv om trikken strengt tatt blir forsinket hver eneste gang det faller snø i Oslo. Det går bra, for trikken går jo så ofte likevel.

Men i dag, like før jeg skulle dra på jobb, kom jeg på at jeg måtte fornye månedskortet mitt. Det kan jeg gjøre på t-banestasjonen, tenkte jeg. Utstyrt med Flexus-kort og bankkort gikk jeg dit med raske steg og en naiv optimisme. Automaten hadde nemlig ikke tenkt å samarbeide. Hver gang jeg forsøkte, kom jeg så langt som til skjermen som spør om man ønsker kvittering eller ikke (selvfølgelig vil jeg ha kvittering). Uansett hva jeg valgte av alternativer der, fikk jeg beskjed om at transaksjonen var avbrutt. Fra maskinens side. Jeg fikk aldri satt inn bankkortet mitt engang.

Okei, tenkte jeg. Jeg måtte rekke banen som gikk om et halvt minutt dersom jeg skulle ha sjanse til å komme tidsnok på jobb. Som den moderne borger jeg er, har jeg aldri med meg kontanter, så jeg fikk ikke kjøpt billett fra den andre typen billettautomat. (Hvor forvirrende det må være for utenbysfra at vi har to ulike typer billettautomater stående?) Mitt enfoldige selv trodde at jeg kunne stole på kortet mitt og Flexus-automaten. (Jada. Min egen feil). Uansett har jeg med mitt stramme studentbudsjett ikke spesielt lyst til å betale for en enkeltbillett når jeg allikevel må kjøpe månedskort hver måned.

Så jeg tok banen. Uten gyldig billett. Nei, det er ikke lov. Men jeg har heller ikke dårlig samvittighet. De tre stoppene ned til Jernbanetorget sto jeg og tenkte ut hva jeg skulle si dersom det var kontroll på veien. Det slapp jeg å teste ut i praksis, men da jeg gikk av i sentrum gikk jeg iallfall rett bort til den betjente boden (eller knutepunktet eller hva for slags fancy navn det egentlig har). Der ville jeg iallfall møte et varmt, levende og forståelsesfullt menneske som kunne hjelpe meg, tenkte jeg.

Men akk. Damen bak bordet var nok både varm og levende, for all del. Imidlertid er det ikke så enkelt å få fylt på et studentmånedskort. Jeg vil jo helst dra nytte av denne rabatten mens jeg kan, så jeg passet på å fortelle den hyggelige damen at jeg er student. Selvsagt hadde jeg mitt gyldige studentbevis klart.

– Det er vel lagt inn i kortet at du er student?, sa damen.

– Ikke vet jeg, svarte jeg. Damen la kortet på kortleseren, og konkluderte med at det var det ikke.

Ikke vet jeg hvorfor kortet mitt ikke var noe studentkort, siden jeg oppga at jeg var student da jeg byttet til Flexus-kort i fjor sommer. Det førte til at damen måtte inn og gjøre noe i systemet på datamaskinen. Dette var et problem, fordi det måtte gjøres i en bestemt rekkefølge. Denne rekkefølgen kunne damen ikke for sitt liv klare å huske.

– Hvis jeg tar det i feil rekkefølge, henger hele systemet seg, sa damen.

– Jeg forstår, sa jeg.

Hun så faktisk oppriktig engstelig ut der hun satt ubesluttsom foran skjermen. Et hengende datasystem er ikke noe å spøke med.

– Fins det ikke noen instruksjoner? spurte jeg.

– Nei, sa damen fortvilet. – Hvis det henger seg, forsvinner alt og jeg får ikke ut noen kvittering på hva jeg har solgt.

Okei. Klokken tikket, damen fortvilte, og bak meg sto en mann og telte penger på en litt utålmodig måte.

– Kan du ikke gå ut og prøve automaten?, spurte damen.

Kan og kan. Jeg kunne ikke i stad, det var jo derfor jeg kom. Men den stakkars, fortvilte damen og den pengetellende mannen levnet meg i grunnen lite valg. Så jeg gikk ut for å prøve lykken i automatene. Jeg trengte faktisk bare å prøve to før jeg fant en som var villig til å samarbeide med meg. Det ble nytt månedskort til slutt, med kvittering som bevis. Det er en luksus, har jeg skjønt.

Jeg rakk jobben, fikk fornyet kortet, og slapp å få bot. Og som sagt, jeg liker ikke å klage på kollektivtilbudet. Stort sett er jeg faktisk fornøyd. Det plager meg heller ikke å validere kortet før jeg går på banen så lenge jeg slipper å gå omveier for å gjøre det. Men kjære, søte, snille Ruter: Hvis dere vil at folk skal kjøpe billetter – og det vil dere nok – kan dere ikke iallfall sørge for at det lar seg gjøre uten urimelige anstrengelser? Dette er langt fra den største bekymringen i mitt liv, selvfølgelig. Men det hadde likevel vært deilig å slippe den.

Blogg fra transitthallen

Egentlig er det kanskje bare avgangshallen, men jeg er iallfall i transitt, og jeg sitter her på The Greenport på Atatürk-flyplassen i Istanbul, og venter på min ufattelig sene flight til Dubai. Det begynner å tynnes i rekkene her ettersom kvelden skrider fremover, men jeg har delvis selskap i en søt libaneser ved siden av meg. Når han ikke skyper med familien sin da.

I løpet av dagen har jeg oppdaget nøkkelen til flyplasslykke: slike små bagasjetraller man kan legge håndbagasjen på når man er forbi sikkerhetssjekken. Jeg hadde aldri tenkt over dem før i dag, da jeg la merke til at det var så mange av dem på Gardermoen. Så jeg tok en, lesset kamera og laptopveske over på den, og trillet videre. For en følelse! Å kunne rusle glad og lett bortover uten å få vondt i nakke, skuldre og rygg, hvorfor har jeg ikke kommet på dette før?

Så da jeg landet i Istanbul og tuslet inn i avgangshallen, satte jeg meg ned og hvilte litt før jeg kom på at jeg jo måtte skaffe meg en nett, liten tralle. Jeg gikk for å lete, og gikk, og gikk. Hele veien gjennom hallen gikk jeg, fra lounge-området til Food Court, men ingen ledige traller i sikte. Katastrofe! Nedstemt slepte jeg meg tilbake til plassen min, forberedt på å sitte stille i fem timer for å slippe skulderverk. Men der, ved gaten til en annen Dubai-flight, sto det en forlatt tralle helt alene. Så jeg skyndte meg bort, brøytet meg gjennom en flokk arabiske menn og kastet meg over den. Lykke! Nå står den på andre siden av bordet mitt og venter på meg. Vi får ta en liten tur til før jeg finner gaten min.

جمعة النصر

11. februar 2011 (11/02/2011 for de som liker konspirasjonsteorier) er en historisk dag. Vi har sett det egyptiske folks vilje tvinge Hosni Mubarak til å gå av som president og overlate makten til hærens øverste komité. Etter 18 dager med fredelige demonstrasjoner fra folkets side, hvor Mubarak gjentatte ganger viste utrolig liten vilje til å imøtekomme demonstrantenes krav, innså han endelig at slaget var tapt. Kanskje ble han i realiteten avsatt av hæren, som til sist må ha innsett at valget sto mellom å kvitte seg med Mubarak eller å slå ned opprøret med makt – det siste ville de nok ikke klart å slippe unna med heller. Uansett, folket har fått innfridd det første av sine krav: Mubarak er gått. Dette er selvfølgelig ikke nok. Som Obama endelig fikk somlet seg til å si da USA endelig fant ut hvilken holdning de burde innta til hendelsene: Dette er ikke en slutt, men en begynnelse. Det er nå det begynner – ikke bare i Egypt, men i hele Midtøsten.

Eksempel på hvordan Mubarak oppførte seg.

Eksperter og synsere kommer til å stå i kø for å forklare hvorfor Algerie, Syria, Jordan, Jemen ikke er som Egypt, slik en del av dem gjorde for å forklare hvorfor Egypt ikke er som Tunisia. Det er selvsagt aldri feil for en akademiker å være avventende, for all del. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett hva det endelige utfallet i Egypt blir, så er det sikkert at mangeårige diktatorer i de andre arabiske landene neppe sover like godt om natten som de gjorde før nyttår. Vi kommer sannsynligvis til å se endringer i flere land ettersom eneherskere som sitter ved hjelp av makt og uten legitimitet i folkets øyne, nok vil være snare til å innføre reformer og endringer for å forebygge lignende folkeopprør i eget land. Kanskje bare overflatiske endringer, kanskje reformer av større dybde og betydning.

Men det viktigste som har skjedd til nå, er at det har blitt tydelig for alle at folkets stemme kan, og vil, bli hørt. Det er derfor arabiske diktatorer burde skjelve i buksene nå. (Denne noe følelsesladde videoen oppsummerer det faktisk ganske bra på slutten). Derfor vil sannsynligvis ikke egypterne gi seg før de er fornøyde med endringene som hæren velger å implementere i den kommende tiden. Igjen sitter en hel armé av synsere og sofaegyptologer klare til å advare mot de mange farer som truer Egypt i denne kritiske situasjonen. Bare vent. Stemmene som til nå har skreket høyt om Muslimbrødrene og trukket paralleller mellom dem og revolusjonen i Iran i 1979, kommer ikke til å stilne i løpet av natten. Men la dem hyle. Noen av dem er kanskje oppriktig engstelige, på egne vegne eller på vegne av Israel eller til og med egypterne, men de fleste har en klar agenda. Tiden og det egyptiske folket vil vise at de tar feil. Nå gjenstår det å se hvilken retning Egypt kommer til å velge i tiden fremover. Det er i hærens egen interesse å tilfredsstille folkets krav, så optimismen er ikke ubegrunnet.

Det går jo ikke an å være bare seriøs, så i tillegg til litt syrisk humor får dere her en video av Omar Suleiman som snakker om the “Brother Muslimhood”. :D

For mange blir det en søvnløs natt i natt. Det egyptiske folk vil feire, og deres brødre og søstre i andre arabiske land feirer med dem. Og på maktens tinder i de samme landene kommer diktatorer og kleptokrater til å sove med ett øye åpent – de kan ikke lenger hvile så trygt i sine palasser.

Dear foreign readers

Please don’t use Google’s language tools to translate my blog entries into English (or any other language). If you decide to do it anyway, please don’t judge me by the results. I beg you to consider that I am smarter, wittier and more erudite than Google Translate wants you to think.

I write in Norwegian because I am Norwegian. I have no reason to write in English (except today). If nobody has thought of mocking people with Arabic tattoos in English, Hanzi Smatter style; well, I feel sorry for you. Maybe you could do it yourself.

Kjære lesere. Vi må snakke sammen.

Jeg ser jo hvilke søkeord folk bruker for å komme hit. Eller rettere sagt, jeg ser hva folk søker på som på et eller annet vis fører dem hit. Veldig mange av treffene har med en viss type kroppskunst å gjøre – jeg vil ikke engang nevne det her, for jo flere ganger jeg skriver ordet, desto større sannsynlighet er det for at folk finner bloggen min når de søker på det. Og dette er jo en slags blindgate i så måte. Med mindre de har tenkt å gjøre det på arabisk. Da håper jeg de ombestemmer seg.

Uansett, det dukker opp noen andre søkeord også. Noen av dem er kjedelig, noen er morsomme, og noen er bare rare. Jeg har noen som jeg har lyst til å se litt nærmere på:

Denne er helt klart mangelfull. Den er nok også halvt dachshund.

miniatyrhest gis bort: Det er ikke så mange miniatyrhester i Norge. Fins det folk som gir dem bort gratis da? I så fall må det jo være noe feil på hesten. Jeg synes det høres ut som om det er for godt til å være sant. Hvis du kommer over en miniatyrhest som gis bort uten vederlag, sjekk at den ikke kommer med alvorlige mangler.

oversette arabiske bokstaver: Ja, hvordan hadde du tenkt å gjøre det? Så vidt jeg vet er det vanskelig å oversette ikke-meningsbærende fonemer (og grafemer). Du kan ikke oversette ا til norsk. Du kan si det er bokstaven alif, du kan si at den høres ut som vår /a/, men du kan jo ikke oversette den. Mente du kanskje at du har en rekke arabiske bokstaver som er satt sammen til ett eller flere ord? Da får du si det, da. Ikke gjør deg dummere enn du er.

klarer ikke finne riktig tatovering: Nei vel? Jeg er litt usikker på hvordan det blir

Dette er aldri riktig tatovering. Aldri.

bedre ved å søke etter det der. Forventer du at Internett skal forstå deg, lese tankene og følelsene dine, og på magisk vis finne den riktige tatoveringen for deg? Eller er du ute etter folk som er i samme situasjon; som lengter etter å tatovere noe, men ikke klarer å finne det riktige motivet? Kanskje fins det støttegrupper for sånne som deg på nettet? (Det skulle ikke forundre meg). Uansett hva det er, ønsker jeg deg lykke til videre, for jeg regner med at du ikke fant det du lette etter her.

norwegian gang tattoo: I don’t even know what that would be.

israelske bokstaver: Hvis vi antar at du mener språket de snakker i Israel, så heter det ikke israelsk, men hebraisk. Her er de hebraiske bokstavene. Alternativet er jo at du prøvde å si noe politisk, men jeg skjønner ikke helt hva det kan være. Kom tilbake med en bedre formulering, så er jeg lutter øre.

Ikke-svart hest.

rød hest kalles: En rød hest er en rød hest. Noen kaller røde hester for fukser (fra tysk Fuchs; rev), og så finnes det utallige variasjoner over rød og fuks. Men en rød hest er ganske enkelt en hest som ikke har anlegg for svart pigment. Derfor kan du kalle en rød hest for ikke-svart. Og det motsatte av svart er rød.

Du er trollet, jeg er Ibsen.

kina alfabete oversatt til norsk: Noen ganger kan ikke Internett hjelpe deg. Dette er en av de gangene. For det første har ikke kinesisk noe alfabet. For det andre, hvis kinesisk hadde hatt et alfabet, ville det ikke hett “kina alfabete”. For det tredje ville det fremdeles ikke gått an å oversette alfabetet til norsk. (Se lenger opp). Jeg lurer på om du kanskje er et troll som bøllesøker. Ikke visste jeg at bølleringing var gått ut på dato, men det burde jeg jo ha tenkt meg. I alle fall: Hey kids! Get off my blog!

Hverdagsblogg

Siden det føles mindre og mindre naturlig å blogge om Damaskus jo lengre tid jeg tilbringer utenfor Damaskus, har jeg opprettet en hverdagsblogg som jeg kan bruke med god samvittighet når jeg ikke befinner meg i Midtøsten. Jeg skal prøve å gjøre den leselig for folk som ikke går på Blindern og/eller er språknerder også.