50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

15 thoughts on “50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

  1. Kanskje du kan ta med han der “Sine Ali” også? Han drev og frekventerte radioen en stund. Franskbasert transkripsjon er *i hvert fall* oppskrift på katastrofe. (Ikke at det hjelper så mye med engelskbasert – seinest i dag hørte jeg uttalen “al-yasera” (poenget er i og for seg e-en) på nyhetsmorgen).

    • Hahaha! Franskbasert transkripsjon er knapt nok nyttig for fransktalende. At Al-Jazeera skal være så vanskelig å få grep om, er mer overraskende.
      Egentlig tror jeg bare vi skal være takknemlige for at vi ble arabister og ikke sinologer. Statistikk fra bloggen min viser at kinesisk er forbundet med de merkeligste myter.

  2. Jeg slenger inn en kommentar som sammenfatter det de andre allerede har sagt: “fett”. Jeg nyter virkelig innleggene som omhandler Gaddafis navn, væremåte og klesstil. Litt moro må en ha i all denne elendigheten. Du har gjort deg fortjent til en lenke på bloggen min (i løpet av dagen).

  3. Pingback: Moro med Gaddafi | Radiojente

  4. Pingback: Kjære alle Dagbladet-kommentatorer | Beretninger fra Blindern

  5. Du skriver at du ikke har noe kjennskap til libysk arabisk, men ut fra wikipedia-artikkelen å dømme (http://en.wikipedia.org/wiki/Libyan_Arabic#Phonology) later det til at transskripsjonen av bokstavene ق og ذ som henholdsvis “g” og “d” må være basert på libysk arabisk uttale. Artikkelen hevder nemlig;

    “As is the case with all Bedouin dialects, the /q/ sound of literary Arabic is realized as a [ɡ], except in words recently borrowed from literary Arabic.”

    og

    “In western dialects, the interdental fricatives /θ ð ðˤ/ have merged with the corresponding dental stops /t d dˤ/. Eastern dialects generally still distinguish the two sets, but there is a tendency to replace /dˤ/ with /ðˤ/.”

    Man må gjerne være skeptisk til wikipedia osv., men dersom denne informasjonen stemmer er det åpenbart at det er libysk uttale som er bakgrunnen for at “g” blir brukt for “q” og “d” for “ð”. Jeg er enig i at den geminerte “d”/”ð” burde gjengis med dobbel “dd”/”ðð” i norsk, siden vi fra før av er vant til doble konsonanter i ortografien. Ettersom vi i norsk ortografi som oftest ikke indikerer om vokaler er lange eller korte, er det nok ingen grunn til å ta med makron over “a” og “i” heller. Skjønt vokalene er tydelig lange, ihvertfall på standardarabisk.

    Når det gjelder fornavnet kan man også, hvis man har en uforholdsmessig vørdnad for arabiske lyder og gjerne vil indikere dem selv når man skriver norsk, pirke på at “ain” mellom “u” og “a” i “Muammar” blir vanskelig å få med uten å ty til den akademiske “omvendte alef” ʿ, da den vanlige apostrofen ‘ indikerer den vanlige alefen (glottal plosiv).

    Det er utrolig hvor mange avveininger man må gjøre bare for å transkribere et navn fra et konsonantrikt semittisk språk med konsonantbasert ortografi til norsk ortografi. At “Gaddafi” ser ut til å være den mest brukte har vel like mye å gjøre med hva vi er blitt vant til å se på papiret som hva vi liksom mener er det beste alternativet basert på “avveining av fakta”. I dette tilfellet er hovedspørsmålet; skal libysk eller standardarabisk uttale være utgangspunktet for en transkripsjon? Ettersom man faktisk skal stave navnet med sitt alfabet, må man kunne mene at stavingen i kildespråkets alfabet og dens mest anerkjente uttale (standardarabisk) bør veie tyngre enn uttalen som har sine premisser i libysk fonologi. Den mest anerkjente uttalen av skrifttegnene transkribert konsekvent etter beste evne til mottakerspråkets skrifttegn, uten at for mye upraktisk spesialortografi kommer inn i bildet. Det er derfor meget synd at det norske skriftspråket har mistet bokstaven “ð” slik man brukte tidligere for å representere den stemte interdentale frikativen som også har gått tapt i de andre nordgermanske språkene i Skandinavia. I så fall kunne man endt opp med “Qaððafi”, som både er stilig å se på samtidig som det gjengir konsonantfonemene best. Men ettersom vi har mistet både lyden og bokstaven, og kombinasjoner som “dhdh” ikke tar seg ut noe særlig kunne man kompromisse med “Qaddafi”. Her kan en dog innvende at formen ser ut som et inkonsekvent kompromiss hvor standardarabisk “q” bevares samtidig som “dd” ser ut til å representere den libysk-arabiske varianten. Derfor er det kanskje greiest med “Gaddafi” allikevel, ettersom den formen i det minste er konsekvent. Men om man først skal være bastant på at den standardarabiske uttalen bør være utgangspunktet, er “Qadhafi” den beste kandidaten, selv om det går ut over shaddaen (“Qadhdhafi” funker liksom ikke helt heller).

    • Jeg er enig i at “Qadhafi” er det beste (eller minst dårlige) alternativet dersom en bestemmer seg for å legge standardarabisk uttale til grunn for transkripsjonen. Jeg er bare ikke umiddelbart enig i at det er best å transkribere personnavn fra standardarabisk uttale når det skrives for et bredt publikum (altså ikke akademisk). Skriver man da Qadhafi, må man vel også nødvendigvis skrive eksempelvis Jamal Mubarak hvis man skal være konsekvent. Jeg synes det i tilfellet med “revolusjonens leder” er smidigere å bruke “Gaddafi”, fordi det for det første er en transkripsjon av navnet slik det uttales på (det jeg antar er) prestisjedialekten i Libya, og fordi det er lett for nordmenn å uttale, rent intuitivt. Disse fuṣḥā-anstrengelsene må være noble, men jeg tror “Qadhafi” er mer forvirrende for nordmenn, som ikke er vant til å uttale interdentaler, og så er den jo verken fugl eller fisk, for å være litt krass; verken lett å uttale for nordmenn eller en presis akademisk transkripsjon.

      Ellers er jeg selvsagt skjønt enig i at det er mange hensyn å ta når man skal romanisere arabisk, spesielt når man skriver for allmennheten. Det håpet jeg egentlig at jeg hadde fått frem i innlegget.

  6. Pingback: Journalister og fremmedspråk… | Beretninger fra Blindern

Share your thoughts