Naming your Arabian horse

Mare and foal at Dubai Arabian Horse stud, March 2011.

Many owners and breeders of Arabian horses wish to give their horses Arabic names. This is a nice thought, and I applaud those who wish to carry on the Arabic naming tradition. However, it is not necessarily easy to pick an appropriate name for your animal when you do not speak the language. Even when you do, you may not be familiar with how the Arabs name their own horses in the Middle East. I often see the results of well-meaning owners who try to pick out a nice name in Arabic for their foal. They usually make me wince. I therefore write this blog in an attempt to help the amateur breeder avoid the most common mistakes when naming their horses.

1. What is an appropriate name?
Or rather, what is not. Not all names are appropriate for a horse. I am not saying that people should copy the Arab horse breeders in every aspect, but it could be useful to have an idea of what sort of names horses are given in the Arab world, and what names should not be used on a horse. I have to admit straight away that I have not had the chance to do as much research as I would have liked to on Arabic horse names. My experience stems from my stays in Syria, where I came to know many horse people and their horses; from what little I have gleaned on the subject while reading old texts in Classical Arabic; and of course from my knowledge of the Arabic language, Arabic culture and history and from common sense.
First of all, do not be tempted to choose a name from this list. These are the 99 names/epithets of God found in the Qur’an. It should go without saying, but I say it anyway: These are not appropriate names for a horse. Some of them could work, if you remove the definite article, like for instance Malik (meaning king), or Nūr (meaning light). But just to be safe, keep clear.

Tayr al-Diyari (tayr means ‘bird’). Lattakia race track, April 2010.

Second, try to avoid using people’s names. Ali, Hasan, Khadija, Aisha… you will not find horses named in this manner in the Arabic speaking world. However, some names seem to work on humans and horses alike, such as names that are really words for animals. Haytham (lion), Fahad (panther) et cetera are examples of this. Names of flowers and trees and things found in nature seem to be OK, as are names of ancient and/or literary heroes like Antar, Qahtan, Rustam et cetera.
Third, I have to bring this up, because I keep getting requests, especially from younger women and girls, to translate words into Arabic that are just useless as far as names go. You are obviously free to name your horse whatever you want, but if you do want a name in Arabic, please take some time to consider the Arabic traditions before you get all carried away. Horses simply aren’t called things like ‘‘Unique Emerald’’, ‘‘Sparkling Diamond’’ or ‘‘Shining Red Mysterious Traveller in the Night’’ in Arabic. (In fact, I am quite sure that there is no one word for ‘mysterious traveller in the night’ in the Arabic language). An Arabian horse generally has one given name. That’s it. Many horses have a sort of surname, that is usually the stud name, which can take this form: Burkan al-Zaeem. Burkan (volcano) is the name of the horse, al-Zaeem is the name of the stud where he was born. The second part can also be the name of the breeder or the owner, or it can be something that describes the horse, like al-Sagheer; the small. A general rule here is: keep it simple, stay away from people’s names and anything religious, and try to avoid adding adjectives. One name is usually enough.

Mahboubat Riyadh, 90 km ride, Damascus, July 2010.

2. Mind your grammar

The Arabic language is rich in grammar. However, you need not become the new Sībawayhi in order to find a good name for your horse. You mostly just need to be aware that the Arabic language is gendered. That means that nouns are either masculine or feminine, and that adjectives are declined in accordance with the gender of the noun. Grammatical gender does not always correspond with natural gender. However, this also means that many names can work for both colts and fillies if you just conjugate them properly. An example is Mahboub, meaning ‘beloved’, which is a colt’s name. Change it to Mahbouba and you can use it on a filly.

Nasab: In Arabic naming tradition, the nasab is a patronymic. Most people are already familiar with this concept. For a male you write ibn and the father’s name, for a female the word is bint. I would just like to clarify one thing: ibn and bint in and of themselves mean only ‘son’ or ‘daughter’ respectively (bint is sometimes in the sense of ‘girl’). However, in a construction together with a given name, they mean ‘son of’ and ‘daughter of’. People in the Arab world do not normally use their patronymics much today, except in formal settings. However, they are quite widely used for horses, which is just fine. A horse may be named ‘‘Ibn/Bint Fulān’’ (fulān here meaning any name, please do not actually use that word in a horse’s name), or it may be given a ‘proper’ name as well: ‘‘Fulān ibn Fulān’’. Concerning the spelling of ibn, you may have noticed that it is sometimes spelled bin. This is because of how it is pronounced in Arabic when there is a word in front of it. It is pronounced /ibn/ whenever it begins a sentence, and /bin/ whenever it follows another utterance. In writing, you should spell it ibn, because you cannot really go wrong with that spelling, and also because it is less likely to be confused with bint that way.

Jawahid al-Sham, filly. Auction at Damascus International Horse fair, October 2009.

Kunya: A kunya is a sort of nickname widely used in the Arab world. It normally consists of abu or umm plus the name of that person’s firstborn child (or firstborn son); abu meaning father and umm meaning mother. The parents of Ahmad would thus be known as Abu Ahmad and Umm Ahmad. It is usually polite to address someone, and especially women, by  their kunya rather than by their given name (ism). Even those who do not yet have children can have a kunya, given lovingly by friends and family. The second part of the kunya in those cases can be a diminutive (pet form) of their given name, or their father’s name, or it could come from a special attachment to an individual or a thing, like Abu Bakr: bakr means a young camel. Kunyas could be good names for horses, although it is of course difficult to give a name based on an offspring that does not yet exist. I have seen horses with kunya names, more or less successful so, but theoretically they could work.

Badr, a racing stallion. Damascus, spring 2010.

A note on colours: You will know that colour names in Arabic are spelt very differently according to gender. The masculine names are quite straightforward, while the feminine ones can be difficult both to spell and pronounce for non-speakers. I have yet to see or hear of a horse named after its colour from the Middle East. I am not saying it does not happen, it very well might. In any case, do be careful when looking up colour names in Arabic if you want to include such a word in your horse’s name. Names of horse colours do not always match colour names in general. The colour chestnut/sorrel is called ashqar/shaqraa in Arabic. Bay horses are called ahmar/hamraa – this word otherwise means red in daily language. A black horse is technically known as adham/dahmaa, whereas the most common word for black (aswad/sawdaa) also sometimes occurs. A grey horse is called azraq/zarqaa, a word that means blue in general life. There are several words for grey nuances, but everyone knows it is silly to name a grey horse after its colour on a certain day – six months later it will have changed the colour anyway! There is a word for brown or dark bay; kumayt, but in Syria most of those horses were just called ahmar anyway. I personally do not think these horse colours make good names. They are very generic and sound a bit silly. However, if a chestnut or a bay is a fiery red colour, perhaps an epithet like ‘al-Ahmar’ could go well with a given name? Other colour names (not used on horses, at least not today) include ashhab/shahbaa (grey), abyad/baydaa (white), bunnī/bunnīya (brown), akhdar/khadraa (green), asfar/safraa (yellow), wardī/wardīya (pink) dhahabī/dhahabīya (golden),  fiddī/fiddīya (silver). But again, Arabian horses are rarely given names including both a noun and an adjective.

Malik al-Layl. Auction, Damascus International Horse fair, October 2009.

If you do wish to give your horse a name including an adjective, please do remember that adjectives in Arabic come after the noun they modify. I have seen a few embarrassing examples of names that simply make no sense at all, grammatically speaking. Should you want to name your horse Golden King (please do not), it is not enough to put two words together. Dhahabī means golden, Malik means king, ‘Dhahabī Malik’ is nonsense. It should be ‘al-Malik al-Dhahabī’, if anything. In my opinion, this is still not a good name, but at least it is grammatically correct.

Genitive constructions! These are a much better option if you want a double name. There are endless possibilities if you know how to use them. In Arabic, a genitive construction like this is called an iḍāfa. It consists of two nouns, the first one without the definite article and the second with it (or at least made definite somehow), but the entire construction is considered definite. The second noun can be a proper noun. Here are some examples: ‘Malik al-Layl’ (king of the night), ‘Wardat al-Sham’ (rose (f.) of Damascus), ‘Ghazal al-Sharq’ (gazelle (m.) of the East) and so on. Many double names in the Arab world resemble these (and are indeed genitive constructions, of course), but the last name is usually that of the stud farm and should be read in this way: ‘Kareemat al-Badr’, Kareema from Badr stud, although badr also means full moon.

Almaa al-Jamiil. 3 year old filly, Damascus International Arabian Horse Show, May 2010.

3. Transcription (spelling).  Romanising Arabic words, i.e. writing them in Latin letters, can easily cause confusion, frustration and headaches! Have a look at the Wikipedia entry. In this blog post (regarding the names at least), I have used a simplified transcription system. This is what I would recommend, because lay people tend to be confused by excessive diacritics, and because the breed organisations in all likelihood do not accept them. There really is no reason why non-speakers should know the difference between ṣād and sīn, ḥāʾ and hāʾ, and so on. I will suggest a simple system for romanisation, in which some Arabic consonant sounds share the same Latin character, and a few can be omitted completely. Arabic only has three vowel sounds; a, i and u, though they exist both as short and long vowels. Now, how you want to

Raad al-Daraani. Damascus, April 2010.

transcribe/romanise a name may depend on where you live and what language you speak. Native English speakers will normally be able to pronounce for instance ‘al-Jazeera’ quite correctly when it is transcribed like that. In my native Norway, the <j> and the <ee> sometimes confuse people into pronouncing it /al-ya-SEH-ra/.  (Don’t do that). Teaching you how to pronounce Arabic letters would make this blogpost too long (it is already borderline), but have a look at Omniglot and this Wikipedia section. The latter has many sound useful sound clips. Here is a simplified transcription one might use for naming purposes.

Unfortunately, I cannot provide a list of names at this point. I have no time for researching this topic and collecting names right now, but hopefully one day in the future I will. For now, I hope this post has given you a few pointers and made you aware of what to avoid when picking a name. My advice is that you keep it simple, ask an Arabic speaker for advice if in doubt, and be sure to pick a name that suits your horse and that you really like. Happy naming!

Weekend Wehr (because Wednesday is so far away).

It is easy to go astray while looking up words in a dictionary, or it is for me, at any rate. This is partly why reading very advanced texts (or texts on very unfamiliar topics) takes me a while. No matter how hard I try to focus on the word I actually need to look up, I will usually end up going “Ooh” and “Ah!” over other useful, funny or peculiar words and/or roots. I have tried to sit down and browse random pages when not looking up words just to see if I will stumble across something interesting, but it just does not work that way.

These peculiar words, however, almost always turn out to be quite rare. Some of them have a very specific meaning and are found only in a certain religious context, or they are of the kind that is only found in the Koran, or perhaps they just happened to occur, merely by chance, in some corpus used by the author. Not so with today’s word.

عدو الشمس (ʿadū aš-šams): albino. Literally enemy of the sun.For the longest time, I struggled to make sense of this. Should it not be the other way around, that the sun is the enemy of the albino? In time, however, I have come to realise that enmity is probably reciprocal by nature. And if not, well, nobody ever claimed that Arabic makes a lot of sense.

I did read “Men in the sun”, so ...

Now, I like to run every featured word through Google and see what turns up. This time, it turns out that the expression is in daily use. The search gave more than 8 million hits, and I’m not talking about those useless hits I usually get when I enter a couple of Arabic words. No, it seems to be the lay term for a person (or other organism) with albinism. Arabic Wikipedia tells me that the term mahaq (مهق) is used for albinism, and ʾamhaq/mahqāʾ for a man or woman (or male/female animal) with albinism. In my first year of Arabic, I was taught that this pattern is used for colours and defects. Perhaps ʿadū aš-šams isn’t a bad choice after all.

Bonus: I came across this, er, enchanting short story entitled ʿAdū aš-šams. Charming.

Journalister og fremmedspråk…

Nå som han er død, trodde jeg at den libyske eksdiktatoren ville vandre pent og stille inn i historiebøkene og, i likhet med det osmanske riket, bare sporadisk skape debatt blant spesielt interesserte om sitt navn, mest som en avsporing. (Jeg skriver osmansk fordi, helt ærlig, har du noen sinne støtt på en fyr som heter عثمان og som romaniserer det Ottoman?) Men nei, en knapp uke etter Gaddafis død har Aftenposten.no en sak om navnet hans, formodentlig på grunn av en rekke sinte e-poster som krever enten enighet rundt transkripsjonen i norske medier eller iallfall en annen transkripsjon enn den Aftenposten bruker.

Det er i og for seg greit, så klart, men da er det jo underlig at journalisten kontakter en språkekspert som ikke kan arabisk. Det er sikkert veldig greit og lett for en Aftenposten-journalist å kontakte Per Egil Hegge, men når han uttaler at «[d]en første lyden i navnet Gadafi […] er en harkelyd som er vanlig på arabisk, men som ikke eksisterer på [sic] europeiske språk» og at arabisk ikke skjelner mellom korte og lange vokaler, da spørs det om det ikke ville vært bedre å ringe eller sende en e-post til noen som faktisk har kjennskap til språket. (Arabisk undervises både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I Oslo har vi én professor i arabisk, én i semittiske språk, to førsteamanuensiser i arabisk og en haug med øvrige vitenskapelige ansatte som er kvalifisert til å uttale seg. Bergen har minst én professor og helt sikkert mange flere øvrige med arabiskkompetanse. Var alle på konferanse denne dagen?)

For å klargjøre dette med én gang: Arabisk skiller selvsagt mellom korte og lange vokaler, både i uttale og i skrift. Heldigvis, ellers ville det vært komplett umulig å lese. Og den første lyden i eksdiktatorens er… ja, hva er den? Som en observant leser påpeker i kommentarene, skyldes mylderet av transkripsjonsmuligheter de store forskjellene i fonologiske trekk mellom standardarabisk og ulike dialekter. (Dét, og det triste faktum at det ikke finnes én internasjonal standard for romanisering av arabisk).

Jeg har tatt for meg dette før, og skal ikke gjenta meg selv. Men jeg håper journalister kan bli litt bedre til å konsultere (og lytte ordentlig til!) fagfolk med relevant kompetanse, så langt det lar seg gjøre. Og vær så snill, kan vi være enige om at eskimomyten er en myte nå?

Edit: Se der, det gikk jo an å få tak i noen allikevel.

رمضان كريم

كل عام وانتم بخير

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ramaḍān karīm. Mitt hjerte er med Syria i dag. Det er ikke så mye annet å si.

Al-Qaida: Kjært barn har mange navn

Dagbladet melder via nyhetsbyrået AP at Osama bin Laden ønsket å skifte navn på terrornettverket al-Qaida. Problemet skal ha vært at gruppens fulle navn, al-Qaida al-Jihad var blitt forkortet til al-Qaida, slik at det mistet alle religiøse elementer. Bin Laden skal ha tenkt seg to alternativer, nemlig  Taifat al-Tawhed Wal-Jihad eller Jama’at I’Adat al-Khilafat al-Rashida.

«Bruk hele navnet, eller snakk til hånda!»

Som vanlig har jeg bare lyst til å pirke litt i disse navnene. Jeg vil først som sist avvise påstanden om at det fulle navnet til terrornettverket skal være eller ha vært al-Qaida al-Jihad. Det stemmer selvfølgelig ikke, fordi denne konstruksjonen betyr “basen er jihaden” på arabisk. Det fulle navnet som refereres til i artikkelen er Qaidat al-Jihad, “basen for jihad”; et navn som skal ha blitt skapt i april 2002  etter sammenslåingen av egyptiske Islamsk jihad og de gruppene bin Laden hadde kontroll over. Dermed er dette navnet heller ikke det opprinnelige navnet (som bare var al-Qaida slik vi kjenner det); navneskiftet kom jo til og med etter at hele verden plutselig ble klar over nettverket.

Apropos nettverk så har jeg aldri sett eller hørt al-Qaida omtalt som noe annet enn munaẓẓamat al-qāʿida (al-irhābī) eller altså (terror-)nettverket al-Qaida i arabiske medier. Ikke dermed sagt at det ikke forekommer, men bin Laden hadde nok grunn til å føle seg frustrert over navnet.

Når jeg først er inne på al-Qaida, vil jeg passe på å minne om hvordan det uttales. Vi

skriver vanligvis al-Qaida på norsk, og det er en transkripsjon jeg synes passer godt for allmenn bruk. Vi som sitter på våre høye, akademiske hester skriver al-qāʿida, fordi ordet inneholder en lang vokal og en stemt faryngal frikativ¹. Den første konsonanten er forresten en emfatisk /k/ (kˤ), men ingen blir sint hvis du uttaler den som en vanlig /k/. Mennesker som ikke har herdet strupene sine med arabisk eller tilsvarende språk, bør ganske enkelt uttale det al-KAA-ida, rett frem slik en ville lest disse stavelsene på norsk. Hovedsaken er at trykket ligger på første stavelse etter den bestemte artikkelen al, og at <ai> ikke uttales som en diftong. Noen sier al-ka-II-da, som er et helt annet ord og betyr “kvinnelig følgesvenn” eller “kone”. Nå er det sikkert noen som kommer til å uttale det slik med vilje fordi de tror at bin Laden ville snudd seg i sin våte grav, hadde han hørt

det.

«Tawḥīd. Taw-HEEEED!»

Bin Laden hadde rett i at al-Qaida er et litt stusslig navn, med tanke på nettverkets mål og ambisjoner. Arabiske organisasjoner, partier og til og med stater har jo gjerne ganske lange navn som sier veldig mye. (Bare se hva Libya under Gaddafi egentlig heter). Da virker de andre to forslagene mer vanlige. Jeg har faktisk ikke så mye å utsette på dem, annet enn at jeg ville transkribert dem slik dersom jeg skulle skrevet for en norsk avis: Ta’ifat al-Tawhid wal-Jihad og Jama’at I’adat al-Khilafa al-Rashida. Altså, siden den som skrev det i utgangspunktet har markert ʿayn i jamāʿa, hvorfor ikke også i ʾiʿāda? For ja, AP, den første bokstaven er en stor i og ikke en liten l slik det kan se ut i enkelte fonter, og dermed er det merkelig å skrive en stor a midt i ordet. Tenk hvis man kunne betale journalistene for å gjøre research istedenfor å publisere sammendrag av artikler fra nyhetsbyråene. Jaja. Al-khilāfa al-rāshida henviser forresten ikke til et hvilket som helst kalifat, selvsagt, men kalifatet til al-rāshidūn; de fire rettmessige kalifer som etterfulgte profeten Muhammad i 632 og utover. (Vanligvis refererer arabere til al-khulafāʾ al-rāšidūn eller bare al-khilāfa.)

Ulempen med navnene er at de er lange og tar mye plass, og derfor får de heller ingen akademisk transkripsjon her (med mindre noen spør). Men jeg kan gi en uttaleguide: 1) TAA-ifat at-taw-HIID wal-dji-HAAD, og 2) dja-MAA-‘at i-‘AA-dat al-khi-LAA-fa ar-RAA-shi-da. Doble vokaler er lange, så klart. Det spørs om navnene hadde fått gjennomslag uansett om bin Laden hadde blitt kastet på sjøen eller ei; sannsynligvis ville folk bare kalt al-Qaida terrornettverket tidligere kjent som al-Qaida.

¹ Jeg har ingen lingvistisk bakgrunn og aner ikke om det er dette det heter på norsk. Men det ligner på det det heter på svensk, så det får være godt nok.

Wednesday Wehr

Lo and behold, Wednesday Wehr is back, sort of. I’m going to dedicate today’s post to a word that I really need to just get out of the way. It’s that one word which astonishes every new Arabic student and which has caused many a surprised outcry and sudden laughter to break the silence in countless libraries across the world. You’ve guessed it, today’s word is:

تهتلر II (tahatlara): to behave like, or imitate, Hitler. The root, if you look it up, is هتلر, which of course is a quadriliteral root based on the name Hitler. Such quadriliteral verbs based on foreign names or verbs are not uncommon. Other examples found in Wehr

Who cares about Hitler? Here's a kitler instead. You know, takatlara - to act like a kitler. Or katlara - to turn your kitten into a kitler.

include بلشف balšafa, to Bolshevize, and اقلم aqlama, to acclimate, acclimatize, adapt, adjust. This form is very much productive today. However, let us try to find out whether tahatlara is in fact in use anywhere.

Google the word and you’ll just have to skip the top hits, they are all rather like this blogpost; i.e. written by Arabic students who find the very concept of having this word hilarious. Skip past the repetitions of a strange poem that implores the reader to “act like Hitler as you like, and be a better doctor than your doctor”, and you will see that yes, apparently, the word is actually used in Modern Arabic, albeit by a very few. (On the other hand, how often can you possibly need to use this word?).

My favourite example is from a piece in Ad-Dustour, date unknown, by Khairi Mansour. The author remembers a time in Moscow when, after a particularly fiery speech was given by Saddam Hussein, former ambassador to Egypt Vasiliev predicted that the Zionists would start comparing Hussein to Hitler, after “the name of the German Führer had changed into a technical term in the political Zionist dictionary”. What is particularly interesting, from a linguistic point of view, is a line in the next paragraph where the word is used in its transitive first form; a form which is not listed in Wehr but is definitely both logical and plausible. Mansour writes: “Only a few years had passed when Vasiliev’s prediction came true and Zionism was able to turn Saddam Hussein into Hitler”. (Arabic: واستطاعت الصهيونية ان تهتلر صدام حسين).

All right, it’s not the most interesting thing to happen in Arabic linguistics since the pidginization theory, but it does confirm that tahatlara is not merely an archaic word known only to the giggling novice student of Arabic. I, for one, find this oddly comforting.

What’s “FAIL” in Arabic?

A more familiar Arabic fail.

Alas, I do not know. However, I think I just stumbled across my soulmate who posted this brilliant, schadenfreudetastic piece on Loonwatch.com.

The site itself looks interesting, too, but I haven’t had the chance to check it out yet. I was just reading my Arabic text, minding my own business, when suddenly Google whisked me off and took me someplace only vaguely relevant for my current task. Why does this always happen to me?

Kjære alle Dagbladet-kommentatorer

Jeg gidder ikke betale for å registrere meg blant en bøling bestående for det meste av konspirasjonsteoretikere, fremmedfiendtlige, høyreradikale og allment rare folk – håper ingen føler seg støtt av dette, for noen av dere som kommenterer er jo tilsynelatende oppegående folk. Men når dere driver og svamler om Gaddafi og arabisk, så synes jeg ikke det bør få stå ubesvart. I hele år har jeg irritert meg over at jeg finner feilstavinger, feilsiteringer og generelle faktafeil i norske nettavisartikler om araberlandene og hendelsene der. (Kjære VG: Med 720 000 innbyggere er Homs langt fra den største byen i Syria). Journalistene har jeg nesten gitt opp, skjønt jeg aner at de fleste feilene skyldes manglende korrrektur. (Jeg jobber forøvrig gjerne som korrekturleser dersom noen vil ansette meg. Ikke bare mestrer jeg begge de norske målformene samt engelsk, jeg kan også både transkribere og korrekturlese arabisk).

Nå ja. Til saken: Nok en gang skaper herr Gaddafi kaos med sitt etternavn. Dagbladet unnskylder sin ulogiske transkripsjon med at de prøver å skrive arabiske navn på en måte som gjør at nordmenn lett kan uttale det. (Seriøst? Hvorfor skriver dere dh da? Tror dere virkelig at nordmenn kommer til å uttale det som den stemte interdentalen det er på arabisk?). Ikke hjelper det at folk kommer med sine egne teorier i kommentarfeltet heller.

Brukeren Per Persson skriver:

Mohammad al-Khadaffi, Moammar Gadafi etc. har ingen transkribering slik at det passer alle. Mange tror at arabisk er et språk slik som fransk, det er både riktig og feil. mange fra Irak tror de snakker arabisk, og det gjør de også, mange i marokko tror også at de snakker arabisk, og det gjør de også. Likevel klarer ikke irakeren å forstå marokkanerens arabisk. Men hvis de skrev det ned da? ja, l-krn

(koranen) er jo skrevet på arabisk, men det hjelper neppe, ettersom man i arabisk ikke bare utelater vokalene (som i arameisk, hebraisk og andre skriftsystem), men det finnes ingen rettskrivning, takk og pris.

Derfor skriver marokkaneren uforståelig arabisk for irakeren.

Koranen lærer mange på rams, likevel setter de det ikke i forbindelse med det de skriver til hverdags.

Når dette er sagt, så vil en øst-libyer har lite problemer med å forstå en egypter (hvis de begge kan arabisk).

Nei. Vet du hva. Uansett hvordan du velger å skrive etternavnet hans, så heter han i alle fall ikke Muḥammad. Koranens navn på arabisk er القرآن, som regel med epitetet الكريم etterpå. Altså al-qurʾān al-karīm, her transkribert i pauseform uten hensyn til kasus. Ofte er hele Koranen, inkludert tittelsiden, fullvokalisert, så om du translitererte ville du fått det jeg skrev her (eventuelt al-qurʾānu l-karīm). Ikke “l-krn”, fordi den mangler en rotkonsonant (hamzaen).

Man utelater IKKE alle vokalene når man skriver arabisk. Det stemmer at i de fleste tilfeller skriver man ikke ut de fleste korte vokalene, annet enn for å markere ellers ambivalente tilfeller. (Ofte markerer man for eksempel verb i passiv med en kort vokal som skiller dem fra aktive verb). Lange vokaler skrives derimot alltid ut i moderne arabisk. Koranen er imidlertid som jeg sa fullvokalisert. Det var den jo ikke fra begynnelsen, for da den ble skrevet ned var det arabiske skriftspråket ennå ikke formfullendt. Men i dag er det iallfall liten tvil om hvordan man skal lese Koranen.

Det stemmer at arabisk kan ses på som flere enn ett språk. Men det som skiller seg så radikalt fra land til land er ikke det skrevne språket, standardarabisken, men talemålene. En marokkaner vil nok ofte ha problemer med å kommunisere med en iraker om hver av dem tviholder på sin egen dialekt. Som regel vil to arabere fra vidt forskjellige dialektområder finne en middelvei gjennom såkalt leveling, det å bytte ut lokale dialektformer med former fra en mer allment gjenkjennelig prestisjedialekt, som regel fra et urbant sentrum, eller gjennom å tilnærme seg standardarabisken dersom begge to har en viss kjennskap til den. Skrive gjør de fleste i formelle og semiformelle sammenhenger på standardarabisk, og her vil ikke marokkanerens skrift skille seg noe særlig fra irakerens, selv om lokale variasjoner forekommer også i standardarabisken.

I andre sammenhenger brukes gjerne talemål i skrift, forsåvidt, eksempelvis i sosiale medier eller uformell skriftlig korrespondanse mellom familie og venner. Men om marokkaneren skulle skrive et formelt brev til irakeren, eller om han i det hele tatt var klar over at han skrev til en iraker, kan du vedde på at han ville gjort seg flid med å skrive så nær standardarabisk som han var i stand til.

For selvfølgelig finnes det rettskriving på arabisk. Hvorfor skulle det ikke finnes? I et språk som arabisk, som baserer seg på et system med konsonantrøtter og mønstre, kan en feilstaving endre et ords betydning fullstendig. Arabisk har både en omfattende grammatikk og en veldig klar rettstaving, i all hovedsak basert nettopp på Koranen. Det kan finnes enkelte små forskjeller fra land til land siden arabisken mangler et pan-arabisk organ eller råd for samkjøring av blant annet språklige spørsmål. For eksempel fikk jeg en gang påpakning fra en lærer ved Universitetet i Damaskus for at jeg brukte en alif madda (آ) da jeg bøyde verbet qaraʾa (قرأ) i imperfekt hankjønn dualis (يقرآن). Hun mente jeg måtte skrive det med hamza + alif (يقرءان), for madda kunne man jo ikke skrive i verb, sa læreren, bare i nomen. Da jeg prøvde å si at dette var det jeg hadde lært i Oslo, avfeide hun det med at det var “Egyptisk grammatikk”, altså den grammatikken de lærer bort i Egypt (ikke egyptisk talemål selvfølgelig). Jeg har forøvrig til gode å finne andre arabiskkyndige som er enige med henne.

Hva gjelder transkripsjon av navnet til Libyas hardt pressede leder, har jeg jo alt skrevet om det her. Jeg kommer ikke til å gjenta meg. Men til personen som gjentatte ganger spør: Det må da finnes en enkel vestlig oversettelse uten å måtte forholde seg til arabisk?, har jeg følgende å si: Nei. Vi oversetter selvfølgelig ikke navn. Derfor må vi nesten forholde oss til arabisk.

50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

Tattoo Tuesday

Ingen respekt å melde her.

Det er november, sibirkulda kommer krypende og siver inn gjennom sprekkene i vinduene våre, det blir mørkt klokka fire og eksamen står for døra. Vi trenger litt god, gammeldags skadefryd. Derfor bringer jeg dere denne tatoveringen, hentet fra en svensk underholdningsnyhetsside. Dette er ryggen til Soraya. Hun har tatovert en setning på arabisk langsmed ryggraden. Her er bildeteksten som fulgte med: Sorayas rygg med den arabiska texten som på spanska betyder ”Vayas donde vayos hazte respetar” (Vart du än går, sätt dig själv i respekt). Jeg kan ikke si noe om spansken, men jeg kan si noe om det å ta en setning som (formodentlig) høres fin ut på spansk, få den oversatt til arabisk, og så tatovere det på ryggen sin. Det er teit. Skikkelig teit, faktisk. Jeg siterer bildeteksten igjen: “den arabiske teksten som på spansk betyr […]”. Den arabiske teksten, som betyr følgende på spansk, når du oversetter den tilbake til spansk igjen. Burde hun ikke heller spørre seg hva den betyr på arabisk? Det er jo tross alt en arabisk tekst hun har valgt å risse inn på ryggen sin i permanent blekk.

Hele tatoveringen er ikke synlig, men det jeg ser, er nok til å bekrefte mistankene mine om at dette er en veldig bokstavelig oversatt tekst. Det står: إذهب أينما ذهبت, idhab aynamā dhahabt, “gå hvor enn du går”. Så er det sikkert en del under kjolen som befaler deg å sette deg i respekt. Bokstavelig oversatt fra spansken, og særdeles lite idiomatisk på arabisk. I tillegg er skriften både klønete og stygg. Soraya, du kan gå hvor du vil, men tatoveringen din får ikke noen respekt fra meg.

Wednesday Wehr

Dictionaries are more than just books. Not only are they an indispensable tool for language students and scholars alike, they are also treasure chests. You may not be aware of it, but many dictionaries contain rare gems; odd, peculiar, out-of-date or nearly forgotten¹ words that were nonetheless in use at some point² – after all, they were collected and put in there in the first place. These words can be puzzling, amusing or downright disturbing, but they are all noteworthy.

I googled "chameleon + jew" and I got Sacha Baron Cohen. Figures. Since he's handsome, he stays.

The preferred dictionary for most learners of the Arabic language, that Bible of Orientalists; the Hans Wehr Dictionary of Modern Written Arabic³, is full of such words. It is still in near-daily use with me, and as such, I’ve come across many of its treasures over the years. I want to share them with you, so every Wednesday I will present one of my findings here, with explanations and comments. Enjoy!

جمل اليهود (jamal al-yahūd): chameleon. Literally: camel of the Jews. This is listed under jamal (camel), and while it strikes me as, well, odd, I’m sure there is a perfectly reasonable etymological explanation. Somewhere. Wikipedia suggests that the Arabic word for chameleon is حرباء ḥirbāʾ, which is also listed in Wehr with the same meaning. An image search yields some interesting results. See for yourselves. I don’t know how “camel of the jews” came to mean chameleon, but I sure would love to hear the story of it.

¹ Except that the Arabic language doesn’t forget, because it is apparently an elephant.

² Except maybe half the entries in Arakin’s Norwegian-Russian dictionary. He must have made them up.

³ I’m using the fourth edition from Spoken Languages Services, Inc. I’m given to understand that the Librairie du Liban edition might differ slightly from this one.

Spørsmål fra leserne

Alle gode bloggere med respekt for seg selv gir leserne sjansen til å stille spørsmål, som siden besvares i en egen bloggpost. Siden jeg har cirka to lesere som gir lyd fra seg på

Haifa Wehbe, høyere enn forfatteren.

bloggen, ville det blitt litt magert med spørsmål dersom jeg skulle fulgt standardprosedyre og bedt om spørsmål i et innlegg. Derfor har jeg samlet sammen noen fra søkeordene, samt andre relevante spørsmål, slik at jeg iallfall kan ha et svarinnlegg. Så her er svarene fra spørrerunden, folkens!

Hvor høy er Haifa Wehbe? Morsomt at du spør! Det er jo mitt område, for å si det sånn. Haifa er 175 cm høy og veier 61 kg. Til alle tider. Her tar jeg forbehold om at du kan ha ment “hvor HOT er Haifa Wehbe?”, og svaret på det kommer under her.

Hvor hot er Haifa Wehbe? Det avgjør vi én gang for alle gjennom avstemningen øverst til høyre på siden her. (Åpen i én måned).

Hvordan tegne hester? Det er veldig enkelt. Du trenger noe å tegne med, gjerne en

Sånn kan det se ut.

blyant eller en penn hvis du ikke klusser for mye, og noe å tegne på, gjerne et papirark. Arket må ligge på en flat og jevn overflate, hvis ikke er det fort gjort å stikke hull i papiret, forutsatt at du tegner på papir så klart. Så holder du tegneredskapet i din dominante hånd, med mindre du vil ha en ekstra utfordring, eller har skadet den hånden, og så fører du redskapet til papiret og tegner. Jeg pleier å begynne med hodet/halsen, enten jeg skisser opp hesten først eller ikke. Lett som en plett!

[Hjelp! Man har helt plutselig havnet i] Damaskus[.] Hva gjør man? Jeg vil råde deg til å kontakte ambassaden dersom du plutselig befinner deg i Damaskus uten at du har planlagt det. (Egentlig bør du alltid ta kontakt med ambassaden, uansett hvorfor du er der). Du kan dra dit mellom 9 og 14, da tar du bare en taxi til “Dar al-moallimeen”. Du kommer til å bli sluppet av rett ved siden av ambassaden, det norske flagget er synlig utenfor. Ja, så lenge ingen brenner ned ambassaden da. Etterpå bør du vurdere å spise et sted, da kan jeg anbefale Shamiat. Kos deg!

[Er det] trygt [i] Damaskus? Jada, ingen fare, så lenge du ikke tilhører den politiske opposisjonen eller ferdes i trafikken. Det siste er egentlig farligere enn det første, men samtidig mye vanskeligere å unngå.

Tror det er vanligere å få tatoveringer etter at man er arrestert.

[Kan man bli] arrestert på grunn av [en] tatovering? Tja, du skal aldri si aldri, men hvis du refererer til den linken som figurerte på Facebook en periode, så var ikke det en ordentlig historie. Den er på samme lag som faren, dattera og webkameraet. Hvis noen av dere har trykket på den linken, så er det iallfall ikke min feil. Kom ikke og si at jeg ikke advarte dere. Men ærlig talt, det er lov å tenke selv også.

Hva kan man gjøre i Damaskus? Dette har jeg egentlig svart på før, men hvis jeg var i Damaskus nå, ville jeg gjort følgende ting: 1) Reist og besøkt så mange staller som mulig. 2) Prøvd å få tak i en hest å ri i neste distanseritt. 3) Spist masse deilig mat på alle slags restauranter. 4) Kjøpt en arabisk kaffekoker, for det er ikke så lett å få tak i her i Oslo. 5) Snakket masse arabisk og blitt kjent med herlige nye mennesker, for det gjør du fort i Damaskus.

[Er] blankpolerte gulv glatte? Det kan du banne på at de er! Gå forsiktig så du ikke faller.

Hvordan skal jeg adoptere fra Syria? Det er veldig mange store familier i Syria, men

Eksempel på noe som kan adopteres fra Syria.

likevel er det veldig få som kunne tenke seg å adoptere bort noen familiemedlemmer. Til tross for at mange syrere jeg kjenner har 10-12 søsken liksom. Så jeg vet ikke helt, men kanskje du kan starte med å adoptere noe som folk gjerne gir bort? Kanskje en katt? Det er massevis av forvillede katter i Syria, så de er lette å adoptere og ta med seg. Det er ingen adopsjonsprosess engang, du kan bare fange en, så er den din. Lett som en plett! Ellers er det kanskje lettere å få barn med en syrisk person, iallfall hvis du er kvinne. Det ville jeg vurdert om jeg absolutt måtte hatt syriske barn.

Lett som en plett.

[Er] arabisk vanskelig? Nei da, overhodet ikke. Det er russlandslobbyen som forsøker å få deg til å tro at arabisk er vanskelig, mens russisk er lett. Men ikke fall for dem! Hva har Russland og russisk? Vodka, kål og komplisert grammatikk. Og Bjørn Nistad. Ikke glem Bjørn Nistad.

[Fins det] tatoveringer som betyr noe? Ja da. Mange tatoveringer betyr underholdning for meg på andres bekostning. Det skal man ikke undervurdere.

[Fins det] syriske kvinne[r] i Norge [og hvordan kommer jeg eventuelt i kontakt med dem]? Det gjør det, vet du, men jeg vet ikke hvordan akkurat du kan komme i kontakt med dem. Jeg tror ikke de jeg kjenner setter pris på at jeg gir bort telefonnummeret deres til folk ingen av oss kjenner. Du får gjøre som noen jeg kjenner: gå rundt på Tøyen og Grønland og spørre folk med arabisk utseende om de kjenner noen fra Syria. Det funka for dem.

[Når man lager] pizza[, må man] “krydre kjøttdeig[en]”? Det er helt klart en

Eventuelt kan du veie opp for manglende smak ved å lage Yoda av grønnsaker.

fordel. Ellers vil pizzaen bli veldig tam i smaken. Min far serverte en gang taco med ukrydret kjøttdeig, og det var ingen hit. Så du bør definitivt krydre kjøttdeigen til pizza også. Egentlig bør du vel lage en slags pizzasaus kanskje. Men hvis du ikke vil det, og heller foretrekker pizzaen din tørr og rar, så kan du starte med å krydre kjøttet med salt og pepper, og så smaker du deg frem til noe du liker med hva du enn måtte ha i krydderhylla. Så veldig vanskelig er det jo ikke. Hint: Tomater i en eller annen form er fint å ha på pizzaen.

[Ligger] Damaskus i Syria? Ja. Det gjør den. Ingen tvil om det.

[Hvor finner jeg] kurdiske klær? I Norge vet jeg ikke, men hvis du er i Syria, vet jeg om en kjempeflink og hyggelig kurdisk skredder. Ta kontakt, så får du nummeret hans. Hilser du ham og kona fra meg, så får du sikkert en god pris.

[Kan du ta med] klær fra Kina,[ ]Linn? Dette er jeg ikke egentlig i stand til å svare på. Du bør spørre Linn.

Det var alt for denne gang! Håper dere er fornøyd med svarene dere fikk, tatt i betraktning at de fleste spørsmålene antageligvis ikke var ment som spørsmål. Jeg åpner nå for spørsmål til neste spørrerunde. Hvis dere er flinke til å spørre, kommer sikkert neste svarinnlegg i juli neste år. Dersom det kommer flere enn ti spørsmål, skal jeg vurdere å lage en videoblogg der jeg svarer på spørsmålene. Det tenker jeg dere gjerne vil se.

Ro, fred og lysten til å drepe

Det er det jeg føler når jeg befinner meg på Mesaninen; den halve fjerdeetasjen på

Hun her er litt streng, da. Jeg føler at hun er på min side.

Universitetsbiblioteket i Oslo. På Mesaninen står nemlig alle slags språksamlinger; referanseverk, historiske verk og alskens litteratur på alle tenkelige og utenkelige språk, levende som døde. Mesaninen ligger naturlig nok avskjermet til høyt der oppe under taket, hvilket, i kombinasjon med tilgangen til de nevnte språksamlinger, gjør det til et behagelig sted å sitte og lese.

Det synes dessverre alle andre også. Siden det er så lite, er det ikke så veldig mange plasser der, og derfor står det oppslag alle veier om at lesesalsplassene primært er for brukere av språksamlingene. Men enten kan ikke Blindern-studentene lese, eller så bryr de seg ikke nevneverdig om slike påbud. Dag etter dag fylles nemlig Mesaninen opp av folk som studerer informatikk, pedagogikk, biologi eller juss. Særlig juss. De er antageligvis skruppelløse og moralsk handikappede mennesker som snart slippes løs i samfunnet som kyniske blodsugere, etter å ha utnyttet og albuet seg gjennom studiene.

For når man (som jeg) kommer opp dit klokken to en mandag, etter å ha forlatt stedet tidligere på dagen for et jobbintervju (og her kunne jeg jo ha lagt igjen tingene mine, men jeg følte at det var uetisk å gjøre det), og finner pultene dekket av Norges lover og Psykologi og det som verre er, hva gjør man?

Omtrent så stor er ibn Khallikān. Jeg lover.

Jeg gikk en runde. Jeg satte meg i en av stolene i sofagruppen ved siden av skranken, der man kan sitte når man venter på noen, bare vil bla litt i en bok, eller når moralsk tilbakestående har okkupert alle lesesalsplassene når de like gjerne kunne sittet i en av de andre etasjene som er åpne for alle. Så plukket jeg med meg Fischers klassiske arabiske grammatikk (på tysk, siden jeg er en hardcore språkstudent som skjønner tysk (med unntak av ordet Schwurpartikkel, hjelp?)) og bind to av ibn Khallikāns biografier. Ibn Khallikāns biografier består av ganske store bøker. Jeg bar dem med meg til stolen min. Jeg vurderte ganske lenge å bruke ibn Khallikān som slagvåpen, for det tror jeg ville funket bra. Men selv om jeg hadde retten på min side, iallfall retten til å være der, om ikke nødvendigvis retten til å utøve stump vold med en av bibliotekets bøker, så satte jeg meg bare ned og leste i stolen. Jeg er tross alt et bedre menneske enn de er.

 

Det skal nevnes at jeg klaget min nød til mine venner, som umiddelbart støttet meg. En av dem lurte på om ikke den strenge kinesiske damen jobber der lenger, for hun, hvem hun nå er, pleide å jage bort alle som leste bøker skrevet med latinske bokstaver. (Såfremt det

-Ha dere vekk, grisepakk!

ikke var latin, da). Jeg vet ikke om hun jobber i fjerde etasje lenger, men jeg håper hun gjør det, for jeg vil gjerne se henne jage vekk alle som ikke har pensum på språk som benytter andre alfabeter enn det latinske. Jeg føler at dette skillet er et godt skille generelt, som burde få større aksept i samfunnet overlag.

Her må jeg også skyte inn at jeg prøvde på mange måter å finne et bilde av en streng, kinesisk dame, uten videre hell. (Jeg fant én som så misfornøyd ut, du så henne sikkert på vei ned hit). Da søkte jeg etter sinte arabere isteden, og dem var det mange av. Så min bønn er at dersom den strenge, kinesiske damen ikke kan komme, kan kanskje denne sinte araberen til høyre ta over? Jeg tror ikke han ville hatt problemer med å kaste ut jusstudentene.

Arabisk er vanskelig for hjernen

(via Wasim Zahid)

Israelske forskere har, ifølge BBC, kommet frem til at arabisk skrift er vanskeligere å lese

Det finnes verre ting enn arabisk skrift, her representert ved ge'ez.

enn annen skrift, på grunn av bokstavenes utseende. Normalt bruker vi begge hjernehalvdeler for å gjenkjenne bokstaver og tegn, sier de, men mange arabiske bokstaver er så like at høyre hjernehalvdel får problemer med å identifisere dem korrekt. Dette er fordi høyre hjernehalvdel lettere plukker opp globale forskjeller, altså former som skiller seg ganske vidt fra hverandre, enn lokale forskjeller, som i dette tilfellet vil si diakritiske tegn som skiller bokstaver som ب og ت og så videre. Hele artikkelen finnes her.

Jeg er riktignok ingen forsker, men jeg kan godt skrive under på at arabisk er vanskelig, ikke bare for hjernen. Arabisk er også vanskelig for strupen, hvilket alle som har prøvd å lære seg å uttale /ع/ vet. Dessuten er det vanskelig for tungen, eller faktisk hele munnen, i alle fall når du skal uttale تغيير. Eller alle ord på marokkansk dialekt, for de modigste blant oss.

Men fortvil ikke, om det nå skulle være noen nye eller fremtidige arabiskstudenter som leser dette, for det er mulig å mestre arabisk. Det krever bare litt tid og innsats. Og så kan vi til sist trøste oss med at våre arabisk-lesende hjerner sannsynligvis er litt bedre enn alle andres.

Tatoveringer og drap

Det er sikkert en sammenheng mellom de to tingene i overskriften. Om ikke annet, så er det at jeg nevner dem begge i dagens innlegg.

Mitt innlegg om hvorfor man ikke bør skaffe seg en arabisk tatovering, spesielt om man

Jeg vet ikke hva som er verst: at hun har valgt å tatovere "kalba", eller at det ikke i det minste står "kalbatun".

ikke kan språket, er tydeligvis veldig populært. (Det blir vel ikke noe bedre når jeg fortsetter å nevne det, men). Her en dag kom jeg på at det er skrevet en hel bok om nettopp arabiske tatoveringer, det vil si tatoveringer på arabisk. Den er sikkert litt snillere enn jeg er, men jeg lurer på om jeg ikke skal bestille den for det. Hvis den er slik jeg tror den er, burde den være obligatorisk lesning for alle som vil tatovere noe eksotisk/kryptisk/”meningsfylt” på et fremmed språk.

Mitt andre punkt for dagen er et innlegg i en blogg jeg snublet over mens jeg holdt på med noe som er veldig relevant for studiene mine, det er jeg ganske sikker på: Learn Arabic – The Man Who Killed My Father. Jeg har ikke så mye å tillegge, så det er best om du bare leser innlegget selv. Lurer på om jeg skal sette denne boka på ønskelista mi også.

Dear John

Jeg har i ganske nøyaktig fire år vært i et veldig stabilt forhold med en som heter Hans. Vi

Min kjæreste Hans.

møttes da jeg begynte å studere arabisk og siden da har vi vært sammen så godt som hele tiden. Vi bor sammen, reiser sammen og studerer sammen. Hans er alltid der for meg når jeg trenger ham; har jeg et spørsmål, har han svaret. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

I sommer var vi fra hverandre et par måneder. Han ble igjen i Damaskus mens jeg reiste til Norge. Nå er han hjemme igjen, og jeg har savnet ham intenst. Imidlertid har jeg merket at noe i forholdet vårt har endret seg. Jeg har begynt på masterstudier og kjenner at vi kanskje har vokst fra hverandre. Jeg trenger noe mer. Det er på tide at jeg begynner å bruke andre ordbøker.

Hava, min nye partner.

Her er min nye kavaler, som jeg kommer til å ha på si ved siden av Hans: J. G. Hava, en eldre gentleman av den klassiske typen. Hans er rimelig moderne og prøver å holde seg oppdatert, men Hava har rett og slett mer innsikt når det gjelder klassisk litteratur og tekster. Der kommer Hans dessverre til kort. Jeg gleder meg til å være sammen med Hava, men håper og tror at Hans og jeg kommer til å holde kontakten. Jeg er ikke klar til å gi helt slipp på ham ennå.

Hvorfor du ikke bør skaffe deg en tatovering på arabisk

(Eller for den del på et hvilket som helst annet språk du ikke kan).

Det hender at jeg får forespørsler om å oversette noe til arabisk for noen som vil tatovere et eller annet. Og noen ganger kommer jeg over mer eller mindre vellykkede tatoveringer på arabisk. (Det hender jeg aktivt leter dem opp for å le av de mislykkede). Det er ganske mange grunner til at man bør tenke seg om før man velger å tatovere seg på et språk man ikke mestrer eller i det hele tatt kan noe om.

1. Du kan ikke dobbeltsjekke at alt er riktig før du tatoverer deg. Arabisk skrives fra høyre til venstre, og dette medfører en viss risiko for pinlige format-tabber. Ikke alle tekstredigeringsprogrammer behandler arabisk skrift riktig mellom programmer eller plattformer. Resultatet blir gjerne at bokstavene (arabisk har bokstaver faktisk, og ikke “tegn”) ikke kobles sammen slik de skal, og noen ganger blir de stående i speilvendt rekkefølge i tillegg. Her er noen eksempler:

Hvis du ikke kan arabisk, ser du kanskje ikke noe galt her.

Tatoveringen på bildet til venstre skal bety, ifølge eieren, “Serenity, strength, courage”. Det som står er “nonsens, nonsens, nonsens”. Det første ordet skal være صفاء , ṣafā’, som betyr noe sånt som serenity. Det andre skal være شجاعة , šujā3a, som betyr mot. Det tredje kan ikke være noe annet enn مقاومة , muqāwamah, som strengt tatt betyr motstand. Det er ialfall den vanligste konnotasjonen. Denne damen må altså gå rundt med en haug arabiske bokstaver i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge tatovert på ryggen. Skjønt det kan jo hende hun er lykkelig uvitende om det.

Uortodokst navn!

Til høyre her er det noen som har tatovert inn et navn. Hvorfor de nå vil ha et ikke-arabisk navn transkribert til arabisk vet jeg ikke, men uansett ble ikke utfallet så heldig. Det skal stå Mafalda (مفلدا), men bokstavene står bakvendt og for seg selv. Resultatet: A d l f m. (Korte vokaler skrives som regel ikke ut på arabisk). Men sommerfuglene er fine, da.

Stakkars pappa.

Til høyre her ser vi enda en mislykket tatovering. Bokstavene henger riktignok sammen og går i riktig retning, men selv det er ikke nok. Fyren på bildet tok denne tatoveringen for å hedre sin far (ved å forsøke å transkribere navnet hans med et alfabet han ikke kan). Faren hans heter John. Han har tatovert “Khoon”. (Hadde den første bokstaven vært riktig, ville det jo stått جون som er måten man transkriberer navnet John på i arabiske tekster. Men nei).

Håper den greske teksten er riktig.

Dette er et sitat som betyr mye for personen som bærer det. Det er oversatt. Hva det er, aner jeg ikke, for jeg orker ikke prøve å tyde det nå. Noe med å se døden i ansiktet og le, tror jeg. Hvis jeg hadde klart å ende opp med så mye tekst skrevet så veldig feil på kroppen min, ville jeg ikke ledd noen opp i ansiktet, tror jeg. Ikke skjønner jeg hvorfor folk vil tatovere korte noveller på kroppen heller, men samtidig ville nok den arabiske oversettelsen, dersom den var skrevet riktig, tatt mindre plass enn originalen (som jeg antar er på engelsk). Arabisk kan jo være veldig kompakt. Hvis bare.

Personen har en tatovering på gresk nedover ryggraden også. Til tross for de gresk-arabiske seminarene jeg går på, kan jeg ikke noe gresk. Men jeg håper veldig at teksten er korrekt.

2. Det er vanskelig å oversette ting utenfor kontekst, på tvers av kulturer. Hvis favorittsitatet ditt er på norsk, engelsk eller fransk, så behold det på norsk, engelsk eller fransk. Jeg ble en gang bedt om å oversette en linje fra en engelsk sang, brukt i en engelskspråklig film, til arabisk. Det meste kan jo oversettes ganske direkte, men da forsvinner ofte konnotasjonene som gjør sitatet/uttrykket spesielt for deg.

“If you don’t believe, you won’t succeed, if you don’t apply, you won’t achieve.”

Case in point: Dette er et engelsk sitat, oversatt til arabisk, omtrent ord for ord. (Dessuten baklengs og usammenhengende, for å gjøre det enda verre). Det skulle/burde stått: إذا كنت لا تعتقد أنت لن تنجح، إذا كنت لا تطبق أنت لن تستتيع تحقيقه \ لن تحققه

(Siste ord er faktisk taḥqiqahu i tatoveringen, men det burde jo vært verbet og ikke maṣdaren). Altså, damen har tatt et sitat på engelsk, fått det oversatt veldig bokstavelig til arabisk (det virker veldig stivt og unaturlig), med en stygg feil på slutten, og i tillegg står alt feil vei. Dessuten viser hun ansiktet på bildet, slik at folk kan kjenne henne igjen og le av henne dersom de ser henne på gata. Miskīnah.

Tell me more, tell me more!

Her har vi et grensetilfelle. Bokstavelig talt står det “However, the god (God) is my judge”. Jeg mistenker at meningen er “Only God is my judge” eller “Only God can judge me”. For meg virker setningen inkomplett og litt merkelig.  Men kanskje det er et sitat som kommer fra et eller annet sted? (Jeg prøvde å søke i en arabisk bibel, men fant ikke setningen der). Oppklaringer tas imot med takk!

Sikkert ikke, men den har da et kjønn.

Denne er litt søt, og tanken med oversettelsen er god. “Love has no end”, sier eieren, og det er det som står. Men jeg, og alle araberne jeg og min vaklende selvtillit spurte i mangel på ordbok, er rimelig sikker på at ḥubb (kjærlighet) er et hankjønnsord, og at det derfor helst burde stå الحب لا نهاية له – al-ḥubb, lā nihāyah lahu. Dessuten er teksten tydelig skrevet på data og printet ut, hvilket fører oss til neste punkt på lista.

3. De fleste arabiske tatoveringer er rett og slett ganske stygge. Jeg er klar over

Denne fonten er iallfall annerledes og frisk.

at smak er individuelt, men jeg ser jo at de fleste som velger å skrive noe på sitt eget morsmål på kroppen, ønsker en spesiell skrifttype og ikke bare en vanlig font som Times eller Arial. Ofte vil de ha noe unikt, gjerne håndskrift og kalligrafi. Så hvorfor lempe på kravene bare fordi du skal tatovere noe på et annet språk eller alfabet? Er det noe arabisken forbindes med, så er det vel kalligrafi. Men jeg har ennå til gode å se en arabisk tatovering i klassisk kalligrafistil. Synd. (Edit: nå fant jeg en, gitt.)

En dobbel fornærmelse.

Alternativet er gjerne, som vi ser her, en stusslig og skranten håndskrevet versjon, gjerne produsert av en som studerer arabisk (i motsetning til en med arabisk som morsmål) slik at det ser ekstra klønete ut. Denne tatoveringen av en voldsomt stygg hest, som ikke har noen likhetstrekk med araberhesten, følges av det arabiske ordet الأصيل – al-aṣīl. Aṣīl betyr ren, ekte (pure), og sikter til noe eller noens opphav. Araberne snakker om al-khayl al-3arabiyya al-aṣīla, den renrasede araberhesten. Denne tatoveringen viser et stygt skrevet ord og en veldig, veldig stygg hest. (Jeg har tegnet hester i snart 20 år. Jeg vet veldig godt hvordan man tegner pene hester, og det er ikke slik iallfall). Det er rett og slett dobbelt fornærmende, siden araberhesten dyrkes for sin intelligens, trofasthet, utholdenhet og fremfor alt skjønnhet.

Forresten – det er ikke kalligrafi bare fordi det er håndskrevet.

4. Det arabiske alfabetet er dårlig egnet til transkripsjon og transliterering av navn og ord fra mange andre språk. Noen navn kan man “oversette” til arabisk, idet de har en arabisk ekvivalent. Særlig bibelske navn fungerer på denne måten, men så er det jo en del navn som ikke kommer fra Bibelen. Og da må de transkriberes eller translitereres (eventuelt en mellomting). Ved transkripsjon bruker man de arabiske bokstavene til å representere lydene i ordet slik de uttales på originalspråket. Ved transliterasjon får hver karakter (hvert grafem) i originalordet sin arabiske ekvivalent, slik at man vet helt sikkert hvordan det staves opprinnelig. Det er iallfall tanken, men det virker ikke så bra på arabisk, for det arabiske språket mangler en del lyder som er vanlige i europeiske språk. (De veier opp for det ved å ha en haug som sliter i stykker stemmebåndene til intetanende europeiske språkstudenter). Til venstre her er navnet Molly transliterert til arabisk. Vi skjønner at det skal bety Molly, men strengt tatt står det “mūlī” eller “mooly”. Hvorfor vil man egentlig skrive et navn med et alfabet som tilhører et helt annet språk?

Likevel er det bedre enn å hete Aryan Nation.

Her er det en dame som har tatovert sine barns navn på armen, med arabiske bokstaver.  Riktignok ser vi ikke hele, men ut fra det som er synlig, må vi slutte oss til at barna hennes heter Tiarna (til høyre i bildet) og Asiiah (eventuelt Asiyah, til venstre). Det var rare navn selv på engelsk. De blir ikke mindre rare på arabisk.

Hvis man vil tatovere noe på sitt eget språk som man ikke ønsker at alle andre skal kunne lese, så finnes det en masse fine skriftspråk som kan brukes. Omniglot har en fin oversikt over ulike con-scripts som er dekorative og kryptiske. (Min favoritt er Dalorm). Og for all del, hvis det er “te amo” du mener, skriv “te amo” da vel. Ikke “tī amū“.

Nybegynnerfeil!

5. Arabisk er vanskelig. Det er ikke tull. Arabisk grammatikk er innviklet og meget omfattende, og selv utdannede arabere gjør feil. Da sier det seg selv at det er lett for en utenforstående å ende opp med grammatiske feil på kroppen. (Det klarer jo folk fint med sitt eget morsmål også, så det er vel ikke så rart). Over her ser vi et sitat som er oversatt til arabisk. Det betyr noe sånt som at den som ikke forstår, derfor kommer til å forstå etter en lang forklaring. Det er iallfall det jeg tror det skal bety, for det er ikke helt det som står. Dersom jeg har tolket det rett, burde det stått من لا يفهم نظرة سيفهم بعد شرح طويل – men jeg ser ikke helt det fortryllende i den setningen heller.

S/M på arabisk?

Det kan jo hende at det er jeg som misforstår noe her, eller at jeg har gått glipp av noe grunnleggende, men jeg synes da tydelig det står: “The mistress of she who doesn’t kill me, makes me stronger”? Jeg kan vanskelig tolke den første delen som noe annet enn en genitivskonstruksjon. Selv ville jeg skrevet, om jeg skulle oversette “What doesn’t kill me, makes me stronger”, ما لا يقتلني يجعلني أقوى – men som sagt, jeg aner ikke hva som ligger bak her. (Men er det et punktum som ligger før det første ordet, tro?) Edit: Jeg fant en som tenker som meg. Nå ble jeg nesten litt usikker siden det er en tatovering. Nesten.

Her er noen flere for den som vil se og le. Eller gråte. (Hva i alle dager står det her?)

Hvis jeg var en iraker, ville jeg vurdert å kaste noe etter denne karen. Kanskje en sko.

6. Noen ganger er det rett og slett upassende. Okei, mange av disse tatoveringene ville sikkert vært upassende på andre språk også. Men se på den første her, som sier “Operation Iraqi Freedom October 2006 – December 2007” på arabisk. Det var sikkert sterkt for ham å være i krigen, og han har sikkert gode grunner for å tatovere et eller annet på armen, men ingen arabere jeg kjenner ville reagert positivt på denne tatoveringen.

Den neste er jo en klassiker. Hva er vel mer sjarmerende enn en stolt patriot som

American infidel.

tatoverer det noe ladede ordet kāfir på armen, i rødt, hvitt og blått? “Fuck the terrorists…” Den var det skikkelig fraspark i. Og eieren viser samtidig sine sanne farger. Men det er jo fint for ham, han risikerer neppe å få noen arabiske venner etter dette. Her er en variant over dette temaet, bare uten farger, mellomrom og mening. Her er en på persisk, som ser ut som om noen har skrevet den med tusj. Jeg skulle også gjerne visst hvorfor noen føler at de trenger å tatovere ordet for krig på kroppen sin, uansett hvilket språk det er snakk om.

Oppsummering: Språk er ikke bare verktøy for kommunikasjon, de er som levende organismer som er rotfestet i ulike kulturer og tradisjoner og således helt unike, hvert i sitt slag. Det er derfor oversettelse er så vanskelig, og det er derfor vi ikke oversetter poesi, vi gjendikter. Og så er det en god grunn til at du bør tenke deg om både en og åtte ganger før du velger å tatovere noe på et språk du ikke kan. Det er veldig mye som kan gå galt.

(Hvis du gjør det og det går galt, kan du iallfall sende meg et bilde).

Bonus! Nesten like irriterende, er tatoveringer skrevet med fonter som skal ligne på et annet skriftsystem enn det det egentlig er. Hva i all verdens land og riker står det her?

Bonus 2! Dette er ikke arabisk. Med mindre det faktisk står “arabisk” da. Ikke vet jeg.