50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

Advertisements

جمعة النصر

11. februar 2011 (11/02/2011 for de som liker konspirasjonsteorier) er en historisk dag. Vi har sett det egyptiske folks vilje tvinge Hosni Mubarak til å gå av som president og overlate makten til hærens øverste komité. Etter 18 dager med fredelige demonstrasjoner fra folkets side, hvor Mubarak gjentatte ganger viste utrolig liten vilje til å imøtekomme demonstrantenes krav, innså han endelig at slaget var tapt. Kanskje ble han i realiteten avsatt av hæren, som til sist må ha innsett at valget sto mellom å kvitte seg med Mubarak eller å slå ned opprøret med makt – det siste ville de nok ikke klart å slippe unna med heller. Uansett, folket har fått innfridd det første av sine krav: Mubarak er gått. Dette er selvfølgelig ikke nok. Som Obama endelig fikk somlet seg til å si da USA endelig fant ut hvilken holdning de burde innta til hendelsene: Dette er ikke en slutt, men en begynnelse. Det er nå det begynner – ikke bare i Egypt, men i hele Midtøsten.

Eksempel på hvordan Mubarak oppførte seg.

Eksperter og synsere kommer til å stå i kø for å forklare hvorfor Algerie, Syria, Jordan, Jemen ikke er som Egypt, slik en del av dem gjorde for å forklare hvorfor Egypt ikke er som Tunisia. Det er selvsagt aldri feil for en akademiker å være avventende, for all del. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett hva det endelige utfallet i Egypt blir, så er det sikkert at mangeårige diktatorer i de andre arabiske landene neppe sover like godt om natten som de gjorde før nyttår. Vi kommer sannsynligvis til å se endringer i flere land ettersom eneherskere som sitter ved hjelp av makt og uten legitimitet i folkets øyne, nok vil være snare til å innføre reformer og endringer for å forebygge lignende folkeopprør i eget land. Kanskje bare overflatiske endringer, kanskje reformer av større dybde og betydning.

Men det viktigste som har skjedd til nå, er at det har blitt tydelig for alle at folkets stemme kan, og vil, bli hørt. Det er derfor arabiske diktatorer burde skjelve i buksene nå. (Denne noe følelsesladde videoen oppsummerer det faktisk ganske bra på slutten). Derfor vil sannsynligvis ikke egypterne gi seg før de er fornøyde med endringene som hæren velger å implementere i den kommende tiden. Igjen sitter en hel armé av synsere og sofaegyptologer klare til å advare mot de mange farer som truer Egypt i denne kritiske situasjonen. Bare vent. Stemmene som til nå har skreket høyt om Muslimbrødrene og trukket paralleller mellom dem og revolusjonen i Iran i 1979, kommer ikke til å stilne i løpet av natten. Men la dem hyle. Noen av dem er kanskje oppriktig engstelige, på egne vegne eller på vegne av Israel eller til og med egypterne, men de fleste har en klar agenda. Tiden og det egyptiske folket vil vise at de tar feil. Nå gjenstår det å se hvilken retning Egypt kommer til å velge i tiden fremover. Det er i hærens egen interesse å tilfredsstille folkets krav, så optimismen er ikke ubegrunnet.

Det går jo ikke an å være bare seriøs, så i tillegg til litt syrisk humor får dere her en video av Omar Suleiman som snakker om the “Brother Muslimhood”. :D

For mange blir det en søvnløs natt i natt. Det egyptiske folk vil feire, og deres brødre og søstre i andre arabiske land feirer med dem. Og på maktens tinder i de samme landene kommer diktatorer og kleptokrater til å sove med ett øye åpent – de kan ikke lenger hvile så trygt i sine palasser.