Ro, fred og lysten til å drepe

Det er det jeg føler når jeg befinner meg på Mesaninen; den halve fjerdeetasjen på

Hun her er litt streng, da. Jeg føler at hun er på min side.

Universitetsbiblioteket i Oslo. På Mesaninen står nemlig alle slags språksamlinger; referanseverk, historiske verk og alskens litteratur på alle tenkelige og utenkelige språk, levende som døde. Mesaninen ligger naturlig nok avskjermet til høyt der oppe under taket, hvilket, i kombinasjon med tilgangen til de nevnte språksamlinger, gjør det til et behagelig sted å sitte og lese.

Det synes dessverre alle andre også. Siden det er så lite, er det ikke så veldig mange plasser der, og derfor står det oppslag alle veier om at lesesalsplassene primært er for brukere av språksamlingene. Men enten kan ikke Blindern-studentene lese, eller så bryr de seg ikke nevneverdig om slike påbud. Dag etter dag fylles nemlig Mesaninen opp av folk som studerer informatikk, pedagogikk, biologi eller juss. Særlig juss. De er antageligvis skruppelløse og moralsk handikappede mennesker som snart slippes løs i samfunnet som kyniske blodsugere, etter å ha utnyttet og albuet seg gjennom studiene.

For når man (som jeg) kommer opp dit klokken to en mandag, etter å ha forlatt stedet tidligere på dagen for et jobbintervju (og her kunne jeg jo ha lagt igjen tingene mine, men jeg følte at det var uetisk å gjøre det), og finner pultene dekket av Norges lover og Psykologi og det som verre er, hva gjør man?

Omtrent så stor er ibn Khallikān. Jeg lover.

Jeg gikk en runde. Jeg satte meg i en av stolene i sofagruppen ved siden av skranken, der man kan sitte når man venter på noen, bare vil bla litt i en bok, eller når moralsk tilbakestående har okkupert alle lesesalsplassene når de like gjerne kunne sittet i en av de andre etasjene som er åpne for alle. Så plukket jeg med meg Fischers klassiske arabiske grammatikk (på tysk, siden jeg er en hardcore språkstudent som skjønner tysk (med unntak av ordet Schwurpartikkel, hjelp?)) og bind to av ibn Khallikāns biografier. Ibn Khallikāns biografier består av ganske store bøker. Jeg bar dem med meg til stolen min. Jeg vurderte ganske lenge å bruke ibn Khallikān som slagvåpen, for det tror jeg ville funket bra. Men selv om jeg hadde retten på min side, iallfall retten til å være der, om ikke nødvendigvis retten til å utøve stump vold med en av bibliotekets bøker, så satte jeg meg bare ned og leste i stolen. Jeg er tross alt et bedre menneske enn de er.

 

Det skal nevnes at jeg klaget min nød til mine venner, som umiddelbart støttet meg. En av dem lurte på om ikke den strenge kinesiske damen jobber der lenger, for hun, hvem hun nå er, pleide å jage bort alle som leste bøker skrevet med latinske bokstaver. (Såfremt det

-Ha dere vekk, grisepakk!

ikke var latin, da). Jeg vet ikke om hun jobber i fjerde etasje lenger, men jeg håper hun gjør det, for jeg vil gjerne se henne jage vekk alle som ikke har pensum på språk som benytter andre alfabeter enn det latinske. Jeg føler at dette skillet er et godt skille generelt, som burde få større aksept i samfunnet overlag.

Her må jeg også skyte inn at jeg prøvde på mange måter å finne et bilde av en streng, kinesisk dame, uten videre hell. (Jeg fant én som så misfornøyd ut, du så henne sikkert på vei ned hit). Da søkte jeg etter sinte arabere isteden, og dem var det mange av. Så min bønn er at dersom den strenge, kinesiske damen ikke kan komme, kan kanskje denne sinte araberen til høyre ta over? Jeg tror ikke han ville hatt problemer med å kaste ut jusstudentene.

Advertisements

Første skoledag

I dag begynte undervisningen for i år. Først på timeplanen sto Klassisk arabisk litteratur: grammatiske og kulturelle spørsmål. Det er aldri spesielt mange studenter på arabisk

Ancient Egyptian algebra!

master, men dette faget er sannsynligvis det minst populære. Vi var tre studenter som sto utenfor rommet og ventet på den tyske professor som skal belyse grammatiske og kulturelle spørsmål med oss. Mens vi ventet, moret vi oss med å spørre alle de forvirrede studentene som lette etter klasserommene sine om de var der for klassisk arabisk. Alle som en så lettere bekymret ut, men jeg forklarte dem iallfall hvor de sannsynligvis skulle. (Motsatt retning, som regel).

Timen var både hyggelig og interessant, og tiden fløy som en vind til tross for at vi ikke

Seks mennesker - et bra antall, uansett hva det gjelder.

hadde noen pause. Skjønt det gjør den jo ofte første gang en prøver noe, så det er slett ikke sikkert neste time vil føles like lett. Raḥ mənshūf. Neste time var arabisk oversettelse, men vår kjære professor uteble grunnet en kommunikasjonssvikt et eller annet sted, så vi pakket sammen og gikk tidlig hjem. (I denne klassen er vi hele seks stykker, en solid gruppe)!

Det har vært en myk start på semesteret, men det blir travlere utover nå. Med 5 emner, filmklubben, sjokoladeklubben og forhåpentligvis en jobb etterhvert spørs det om det blir noen fritid på meg. Det er antageligvis ikke noen dårlig ting, for jeg pleier å fylle fritiden min med unyttig internettbruk. Det blir nok en slutt på det nå, in shāʾ allāh.