Naming your Arabian horse

Mare and foal at Dubai Arabian Horse stud, March 2011.

Many owners and breeders of Arabian horses wish to give their horses Arabic names. This is a nice thought, and I applaud those who wish to carry on the Arabic naming tradition. However, it is not necessarily easy to pick an appropriate name for your animal when you do not speak the language. Even when you do, you may not be familiar with how the Arabs name their own horses in the Middle East. I often see the results of well-meaning owners who try to pick out a nice name in Arabic for their foal. They usually make me wince. I therefore write this blog in an attempt to help the amateur breeder avoid the most common mistakes when naming their horses.

1. What is an appropriate name?
Or rather, what is not. Not all names are appropriate for a horse. I am not saying that people should copy the Arab horse breeders in every aspect, but it could be useful to have an idea of what sort of names horses are given in the Arab world, and what names should not be used on a horse. I have to admit straight away that I have not had the chance to do as much research as I would have liked to on Arabic horse names. My experience stems from my stays in Syria, where I came to know many horse people and their horses; from what little I have gleaned on the subject while reading old texts in Classical Arabic; and of course from my knowledge of the Arabic language, Arabic culture and history and from common sense.
First of all, do not be tempted to choose a name from this list. These are the 99 names/epithets of God found in the Qur’an. It should go without saying, but I say it anyway: These are not appropriate names for a horse. Some of them could work, if you remove the definite article, like for instance Malik (meaning king), or Nūr (meaning light). But just to be safe, keep clear.

Tayr al-Diyari (tayr means ‘bird’). Lattakia race track, April 2010.

Second, try to avoid using people’s names. Ali, Hasan, Khadija, Aisha… you will not find horses named in this manner in the Arabic speaking world. However, some names seem to work on humans and horses alike, such as names that are really words for animals. Haytham (lion), Fahad (panther) et cetera are examples of this. Names of flowers and trees and things found in nature seem to be OK, as are names of ancient and/or literary heroes like Antar, Qahtan, Rustam et cetera.
Third, I have to bring this up, because I keep getting requests, especially from younger women and girls, to translate words into Arabic that are just useless as far as names go. You are obviously free to name your horse whatever you want, but if you do want a name in Arabic, please take some time to consider the Arabic traditions before you get all carried away. Horses simply aren’t called things like ‘‘Unique Emerald’’, ‘‘Sparkling Diamond’’ or ‘‘Shining Red Mysterious Traveller in the Night’’ in Arabic. (In fact, I am quite sure that there is no one word for ‘mysterious traveller in the night’ in the Arabic language). An Arabian horse generally has one given name. That’s it. Many horses have a sort of surname, that is usually the stud name, which can take this form: Burkan al-Zaeem. Burkan (volcano) is the name of the horse, al-Zaeem is the name of the stud where he was born. The second part can also be the name of the breeder or the owner, or it can be something that describes the horse, like al-Sagheer; the small. A general rule here is: keep it simple, stay away from people’s names and anything religious, and try to avoid adding adjectives. One name is usually enough.

Mahboubat Riyadh, 90 km ride, Damascus, July 2010.

2. Mind your grammar

The Arabic language is rich in grammar. However, you need not become the new Sībawayhi in order to find a good name for your horse. You mostly just need to be aware that the Arabic language is gendered. That means that nouns are either masculine or feminine, and that adjectives are declined in accordance with the gender of the noun. Grammatical gender does not always correspond with natural gender. However, this also means that many names can work for both colts and fillies if you just conjugate them properly. An example is Mahboub, meaning ‘beloved’, which is a colt’s name. Change it to Mahbouba and you can use it on a filly.

Nasab: In Arabic naming tradition, the nasab is a patronymic. Most people are already familiar with this concept. For a male you write ibn and the father’s name, for a female the word is bint. I would just like to clarify one thing: ibn and bint in and of themselves mean only ‘son’ or ‘daughter’ respectively (bint is sometimes in the sense of ‘girl’). However, in a construction together with a given name, they mean ‘son of’ and ‘daughter of’. People in the Arab world do not normally use their patronymics much today, except in formal settings. However, they are quite widely used for horses, which is just fine. A horse may be named ‘‘Ibn/Bint Fulān’’ (fulān here meaning any name, please do not actually use that word in a horse’s name), or it may be given a ‘proper’ name as well: ‘‘Fulān ibn Fulān’’. Concerning the spelling of ibn, you may have noticed that it is sometimes spelled bin. This is because of how it is pronounced in Arabic when there is a word in front of it. It is pronounced /ibn/ whenever it begins a sentence, and /bin/ whenever it follows another utterance. In writing, you should spell it ibn, because you cannot really go wrong with that spelling, and also because it is less likely to be confused with bint that way.

Jawahid al-Sham, filly. Auction at Damascus International Horse fair, October 2009.

Kunya: A kunya is a sort of nickname widely used in the Arab world. It normally consists of abu or umm plus the name of that person’s firstborn child (or firstborn son); abu meaning father and umm meaning mother. The parents of Ahmad would thus be known as Abu Ahmad and Umm Ahmad. It is usually polite to address someone, and especially women, by  their kunya rather than by their given name (ism). Even those who do not yet have children can have a kunya, given lovingly by friends and family. The second part of the kunya in those cases can be a diminutive (pet form) of their given name, or their father’s name, or it could come from a special attachment to an individual or a thing, like Abu Bakr: bakr means a young camel. Kunyas could be good names for horses, although it is of course difficult to give a name based on an offspring that does not yet exist. I have seen horses with kunya names, more or less successful so, but theoretically they could work.

Badr, a racing stallion. Damascus, spring 2010.

A note on colours: You will know that colour names in Arabic are spelt very differently according to gender. The masculine names are quite straightforward, while the feminine ones can be difficult both to spell and pronounce for non-speakers. I have yet to see or hear of a horse named after its colour from the Middle East. I am not saying it does not happen, it very well might. In any case, do be careful when looking up colour names in Arabic if you want to include such a word in your horse’s name. Names of horse colours do not always match colour names in general. The colour chestnut/sorrel is called ashqar/shaqraa in Arabic. Bay horses are called ahmar/hamraa – this word otherwise means red in daily language. A black horse is technically known as adham/dahmaa, whereas the most common word for black (aswad/sawdaa) also sometimes occurs. A grey horse is called azraq/zarqaa, a word that means blue in general life. There are several words for grey nuances, but everyone knows it is silly to name a grey horse after its colour on a certain day – six months later it will have changed the colour anyway! There is a word for brown or dark bay; kumayt, but in Syria most of those horses were just called ahmar anyway. I personally do not think these horse colours make good names. They are very generic and sound a bit silly. However, if a chestnut or a bay is a fiery red colour, perhaps an epithet like ‘al-Ahmar’ could go well with a given name? Other colour names (not used on horses, at least not today) include ashhab/shahbaa (grey), abyad/baydaa (white), bunnī/bunnīya (brown), akhdar/khadraa (green), asfar/safraa (yellow), wardī/wardīya (pink) dhahabī/dhahabīya (golden),  fiddī/fiddīya (silver). But again, Arabian horses are rarely given names including both a noun and an adjective.

Malik al-Layl. Auction, Damascus International Horse fair, October 2009.

If you do wish to give your horse a name including an adjective, please do remember that adjectives in Arabic come after the noun they modify. I have seen a few embarrassing examples of names that simply make no sense at all, grammatically speaking. Should you want to name your horse Golden King (please do not), it is not enough to put two words together. Dhahabī means golden, Malik means king, ‘Dhahabī Malik’ is nonsense. It should be ‘al-Malik al-Dhahabī’, if anything. In my opinion, this is still not a good name, but at least it is grammatically correct.

Genitive constructions! These are a much better option if you want a double name. There are endless possibilities if you know how to use them. In Arabic, a genitive construction like this is called an iḍāfa. It consists of two nouns, the first one without the definite article and the second with it (or at least made definite somehow), but the entire construction is considered definite. The second noun can be a proper noun. Here are some examples: ‘Malik al-Layl’ (king of the night), ‘Wardat al-Sham’ (rose (f.) of Damascus), ‘Ghazal al-Sharq’ (gazelle (m.) of the East) and so on. Many double names in the Arab world resemble these (and are indeed genitive constructions, of course), but the last name is usually that of the stud farm and should be read in this way: ‘Kareemat al-Badr’, Kareema from Badr stud, although badr also means full moon.

Almaa al-Jamiil. 3 year old filly, Damascus International Arabian Horse Show, May 2010.

3. Transcription (spelling).  Romanising Arabic words, i.e. writing them in Latin letters, can easily cause confusion, frustration and headaches! Have a look at the Wikipedia entry. In this blog post (regarding the names at least), I have used a simplified transcription system. This is what I would recommend, because lay people tend to be confused by excessive diacritics, and because the breed organisations in all likelihood do not accept them. There really is no reason why non-speakers should know the difference between ṣād and sīn, ḥāʾ and hāʾ, and so on. I will suggest a simple system for romanisation, in which some Arabic consonant sounds share the same Latin character, and a few can be omitted completely. Arabic only has three vowel sounds; a, i and u, though they exist both as short and long vowels. Now, how you want to

Raad al-Daraani. Damascus, April 2010.

transcribe/romanise a name may depend on where you live and what language you speak. Native English speakers will normally be able to pronounce for instance ‘al-Jazeera’ quite correctly when it is transcribed like that. In my native Norway, the <j> and the <ee> sometimes confuse people into pronouncing it /al-ya-SEH-ra/.  (Don’t do that). Teaching you how to pronounce Arabic letters would make this blogpost too long (it is already borderline), but have a look at Omniglot and this Wikipedia section. The latter has many sound useful sound clips. Here is a simplified transcription one might use for naming purposes.

Unfortunately, I cannot provide a list of names at this point. I have no time for researching this topic and collecting names right now, but hopefully one day in the future I will. For now, I hope this post has given you a few pointers and made you aware of what to avoid when picking a name. My advice is that you keep it simple, ask an Arabic speaker for advice if in doubt, and be sure to pick a name that suits your horse and that you really like. Happy naming!

Weekend Wehr (because Wednesday is so far away).

It is easy to go astray while looking up words in a dictionary, or it is for me, at any rate. This is partly why reading very advanced texts (or texts on very unfamiliar topics) takes me a while. No matter how hard I try to focus on the word I actually need to look up, I will usually end up going “Ooh” and “Ah!” over other useful, funny or peculiar words and/or roots. I have tried to sit down and browse random pages when not looking up words just to see if I will stumble across something interesting, but it just does not work that way.

These peculiar words, however, almost always turn out to be quite rare. Some of them have a very specific meaning and are found only in a certain religious context, or they are of the kind that is only found in the Koran, or perhaps they just happened to occur, merely by chance, in some corpus used by the author. Not so with today’s word.

عدو الشمس (ʿadū aš-šams): albino. Literally enemy of the sun.For the longest time, I struggled to make sense of this. Should it not be the other way around, that the sun is the enemy of the albino? In time, however, I have come to realise that enmity is probably reciprocal by nature. And if not, well, nobody ever claimed that Arabic makes a lot of sense.

I did read “Men in the sun”, so ...

Now, I like to run every featured word through Google and see what turns up. This time, it turns out that the expression is in daily use. The search gave more than 8 million hits, and I’m not talking about those useless hits I usually get when I enter a couple of Arabic words. No, it seems to be the lay term for a person (or other organism) with albinism. Arabic Wikipedia tells me that the term mahaq (مهق) is used for albinism, and ʾamhaq/mahqāʾ for a man or woman (or male/female animal) with albinism. In my first year of Arabic, I was taught that this pattern is used for colours and defects. Perhaps ʿadū aš-šams isn’t a bad choice after all.

Bonus: I came across this, er, enchanting short story entitled ʿAdū aš-šams. Charming.

What’s “FAIL” in Arabic?

A more familiar Arabic fail.

Alas, I do not know. However, I think I just stumbled across my soulmate who posted this brilliant, schadenfreudetastic piece on Loonwatch.com.

The site itself looks interesting, too, but I haven’t had the chance to check it out yet. I was just reading my Arabic text, minding my own business, when suddenly Google whisked me off and took me someplace only vaguely relevant for my current task. Why does this always happen to me?

50 måter å stave Gaddafi på, eller: arabisk for journalister

Omar Suleiman, og mannen som står bak ham.

I disse urolige og blodige dager har mange arabiske navn figurert i norsk presse. Ben Ali, Mubarak, Suleiman, Saleh, Bashir; listen blir fort lang. Men når det gjelder Midtøstens diktatorer, eller faktisk diktatorer generelt, er det få som kan nærme seg Libyas eneveldige statsoverhode, Muammar al-Gaddafi. Eller Qaddafi. Eller Qadhafi. Ja, for hva heter han egentlig?

Et kjapt søk viser at norske medier ikke er enige om hvordan den libyske herskerens etternavn skal staves. NRK og VG kaller ham Gaddafi, Aftenposten Gadafi, Dagbladet Kadhafi. Dagsavisen ser ut til å ha lagt seg på linje med NRK og VG, men professor Knut Vikør fra UiB kaller ham Qaddhafi i et innlegg. Debattanten Arild Nordby skriver konsekvent Ghadafi i en kommentar til nevnte innlegg.

Kjært barn har mange navn, heter det, men det er ikke det som er grunnen til

Ikke så kjær nå alt kommer til alt.

forvirringen rundt den libyske lederens navn. Jeg tror neppe noen har full oversikt over hvor mange stavemåter som er blitt brukt gjennom tidene, men det er utvilsomt svært mange. Ikke bare er det flere mer eller mindre tenkelige måter å transkribere det på, det må også ha blitt feilstavet ganske ofte. Men hva er så den riktige måten å stave navnet på?

Svaret er kanskje litt skuffende: Det finnes ikke én fasit. La oss ta utgangspunkt i navnet hans slik det skrives på arabisk: معمر القذافي. WordPress er ikke spesielt transkripsjonsvennlig, men med utgangspunkt i standardarabisk uttale kan vi transkribere det slik: Muʿammar al-Qadhdhāfī. Det er ikke spesielt elegant, men slik transkripsjon levner iallfall ingen tvil om hvordan navnene staves på arabisk. Problemet med arabiske navn er for det første at det ikke finnes én internasjonal standard for transkripsjon (det finnes flere i bruk av akademikere, og så vil ikke-akademikere gjerne transkribere navn litt etter eget forgodtbefinnende), og for det andre at det er til dels store forskjeller i standardarabisk uttale og uttale i de ulike arabiske talemålene.

Her finner vi noe av forklaringen for de mange stavemåtene av Gaddafis navn. (Et aldri så lite forbehold er på sin plass her: jeg kan null og niks om libyske dialekter – så vidt jeg vet er det ikke skrevet spesielt mye om dette). Uansett, ifølge Wikipedia uttales navnet Gaddafi i hva jeg antar er enten prestisjedialekten i Libya, eller Gaddafis egen dialekt (om det er noen forskjell på dem da, jeg har som sagt ingen forutsetning for å vite nøyaktig hva han snakker). Standardarabisk <ق> (<q>) og <ذ> (<dh>) er begge grafemer som realiseres veldig ulikt i de ulike arabiske talemålene.

Tro meg, følelsen er gjensidig.

Vi har altså identifisert følgende syndebukker: manglende enhet i romanisering av arabisk generelt, til dels store forskjeller i fonologi mellom standardarabisk og talemålene, i tillegg til at to av tre rotkonsonanter i navnet kan uttales på mange ulike måter i muntlig arabisk. Derfor ser vi varianter som Gaddafi, Qaddafi, Kadhafi og så videre. Og som sagt finnes det egentlig ingen fasit. Normalt sett pleier man ved transkripsjon av arabiske egennavn å holde seg til innarbeidede normer, eller å respektere innehaverens egen romanisering, om man da ikke velger en gjennomført akademisk transkripsjon som underletter kryssreferanser til arabiske kilder, for eksempel.

I tilfellet Gaddafi har jeg valgt å bruke den varianten som etter alt å dømme ligger nærmest libysk dialekt. (Når man snakker om egyptisk, syrisk, irakisk dialekt mener man som regel prestisjedialekten i landet, som nesten uten unntak er den som snakkes i hovedstaden. Men Libya og Gaddafi er så spesielle, og jeg kan så lite om dem, at jeg helst ikke vil uttale meg bastant om språksituasjonen der). Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være like riktig å bruke en annen stavemåte. Når jeg er i tvil, pleier jeg gjerne å ta utgangspunkt i standardarabisk. Men som om ikke mannen er skummel nok i seg selv, virker de doble interdentalene (dhdh) både uelegante og skremmende på vanlige folk, så det unngår jeg gjerne.

Saif al-Islam irettesetter det libyske folk i en tale så patetisk at kun hans far kunne overgå den - hvilket han også gjorde.

Når det gjelder den andre rotkonsonanten i navnet, så er den geminert (doblet) og bør realiseres tilsvarende også i romanisering, uansett hvilken variant man velger. Jeg kan derfor ikke si at jeg har sansen for Aftenpostens valg av “Gadafi” som offisiell skrivemåte, men dem om det. (Dersom noen sitter på opplysninger om degeminering i libysk talemål som er relevant for dette innlegget, må de gjerne komme med dem. Jeg dementerer i så fall gjerne). Hvorfor Dagbladet har valgt den ikke veldig vanlige varianten “Kadhafi” synes heller ikke åpenbart. Kanskje jeg burde skrive til riksavisene og spørre etter bakgrunnen for de valgene som er gjort? Det er jo som sagt ikke egentlig feil, men dersom de har en god begrunnelse for valg av stavemåte, vil jeg gjerne høre dem.

Helt på tampen må jeg si at det har forekommet enormt mange feilstavede arabiske navn

Det ny-gamle libyske flagget.

i norske riksdekkende medier de siste par månedene. Mange av dem er nok bare slurvefeil og feiltastinger som har oppstått under press, men senest i dag sto det en artikkel på db.no hvor det konsekvent sto skrevet Muammad Kadhafi. Det er selvsagt pinlig. Aftenposten (tror jeg) hadde en artikkel om to av sønnene hans, hvorav den ene ble hetende Said al-Islam gjennom hele teksten. D- og F-tastene er naboer, det er sant, og Said er også et arabisk navn. Men Said uttales vidt forskjellig fra Saif, og forekommer dessuten aldri i en konstruksjon som Saif al-Islam.

Slike sammensatte navn fortjener et helt eget innlegg, så det får jeg komme tilbake til når tiden innfinner seg. I mellomtiden håper jeg en og annen føler seg mer opplyst etter å ha lest dette, og at det libyske folk snart blir kvitt sin evigvarende hodepine av en diktator.

Kjære idioter.

Glem dette. Nå kan du selv designe din egen helt unike tatovering!

Dere skal få det som dere vil. Dere nekter jo å slutte å tro på at det finnes et kinesisk alfabet, så jeg gir meg. Dere har avslørt meg. Selvfølgelig finnes det et kinesisk alfabet. Dere finner det her. Se selv. Nå er det en smal sak å stave navnet ditt, eller navnet på kjæresten, ungen eller hunden din, på kinesisk, slik at du kan gå rett til tatoveringsstudioet og få det inskribert på kroppen til evig tid.

For eksempel ser navnet mitt slik ut skrevet med det kinesiske alfabetet: 开杰伊艾儿艾丝提艾. Wow. Superenkelt. Og mye finere enn å skrive det på norsk, eller et alfabet som faktisk fins har noen som helst tilknytning til navnet mitt og kulturen min. Det skulle jo tatt seg ut da. Så hva venter dere på? Nå trenger dere jo ikke engang å spørre noen som later som om de kan kinesisk (jeg kan ingenting, for eksempel), det er bare å skrive hva du vil selv. Rett frem! Send meg gjerne bilder av deres nye, fine kinesiske tatoveringer.

Jeg venter i spenning.

Oppdatering: jeg har fått vite, direkte fra Kina, at navnet mitt på kinesisk betyr Åpen-heroisk person-hun/han-tistel-sønn-tistel-silke-løfte-tistel. Det er så vakkert at jeg vurderer å endre det norske navnet mitt til det. Pluss-minus en tistel.

Oppdatering II: Det er visst ikke tistler i navnet mitt, men burot. Derfor har jeg fått et nytt kinesisk navn: 骤骀, zhòutái. Det betyr galopperende mindreverdig hest, sånn cirka. Jeg skal straks tatovere det på skulderen.

Wednesday Wehr

Dictionaries are more than just books. Not only are they an indispensable tool for language students and scholars alike, they are also treasure chests. You may not be aware of it, but many dictionaries contain rare gems; odd, peculiar, out-of-date or nearly forgotten¹ words that were nonetheless in use at some point² – after all, they were collected and put in there in the first place. These words can be puzzling, amusing or downright disturbing, but they are all noteworthy.

I googled "chameleon + jew" and I got Sacha Baron Cohen. Figures. Since he's handsome, he stays.

The preferred dictionary for most learners of the Arabic language, that Bible of Orientalists; the Hans Wehr Dictionary of Modern Written Arabic³, is full of such words. It is still in near-daily use with me, and as such, I’ve come across many of its treasures over the years. I want to share them with you, so every Wednesday I will present one of my findings here, with explanations and comments. Enjoy!

جمل اليهود (jamal al-yahūd): chameleon. Literally: camel of the Jews. This is listed under jamal (camel), and while it strikes me as, well, odd, I’m sure there is a perfectly reasonable etymological explanation. Somewhere. Wikipedia suggests that the Arabic word for chameleon is حرباء ḥirbāʾ, which is also listed in Wehr with the same meaning. An image search yields some interesting results. See for yourselves. I don’t know how “camel of the jews” came to mean chameleon, but I sure would love to hear the story of it.

¹ Except that the Arabic language doesn’t forget, because it is apparently an elephant.

² Except maybe half the entries in Arakin’s Norwegian-Russian dictionary. He must have made them up.

³ I’m using the fourth edition from Spoken Languages Services, Inc. I’m given to understand that the Librairie du Liban edition might differ slightly from this one.

Arabisk er vanskelig for hjernen

(via Wasim Zahid)

Israelske forskere har, ifølge BBC, kommet frem til at arabisk skrift er vanskeligere å lese

Det finnes verre ting enn arabisk skrift, her representert ved ge'ez.

enn annen skrift, på grunn av bokstavenes utseende. Normalt bruker vi begge hjernehalvdeler for å gjenkjenne bokstaver og tegn, sier de, men mange arabiske bokstaver er så like at høyre hjernehalvdel får problemer med å identifisere dem korrekt. Dette er fordi høyre hjernehalvdel lettere plukker opp globale forskjeller, altså former som skiller seg ganske vidt fra hverandre, enn lokale forskjeller, som i dette tilfellet vil si diakritiske tegn som skiller bokstaver som ب og ت og så videre. Hele artikkelen finnes her.

Jeg er riktignok ingen forsker, men jeg kan godt skrive under på at arabisk er vanskelig, ikke bare for hjernen. Arabisk er også vanskelig for strupen, hvilket alle som har prøvd å lære seg å uttale /ع/ vet. Dessuten er det vanskelig for tungen, eller faktisk hele munnen, i alle fall når du skal uttale تغيير. Eller alle ord på marokkansk dialekt, for de modigste blant oss.

Men fortvil ikke, om det nå skulle være noen nye eller fremtidige arabiskstudenter som leser dette, for det er mulig å mestre arabisk. Det krever bare litt tid og innsats. Og så kan vi til sist trøste oss med at våre arabisk-lesende hjerner sannsynligvis er litt bedre enn alle andres.

Tatoveringer og drap

Det er sikkert en sammenheng mellom de to tingene i overskriften. Om ikke annet, så er det at jeg nevner dem begge i dagens innlegg.

Mitt innlegg om hvorfor man ikke bør skaffe seg en arabisk tatovering, spesielt om man

Jeg vet ikke hva som er verst: at hun har valgt å tatovere "kalba", eller at det ikke i det minste står "kalbatun".

ikke kan språket, er tydeligvis veldig populært. (Det blir vel ikke noe bedre når jeg fortsetter å nevne det, men). Her en dag kom jeg på at det er skrevet en hel bok om nettopp arabiske tatoveringer, det vil si tatoveringer på arabisk. Den er sikkert litt snillere enn jeg er, men jeg lurer på om jeg ikke skal bestille den for det. Hvis den er slik jeg tror den er, burde den være obligatorisk lesning for alle som vil tatovere noe eksotisk/kryptisk/”meningsfylt” på et fremmed språk.

Mitt andre punkt for dagen er et innlegg i en blogg jeg snublet over mens jeg holdt på med noe som er veldig relevant for studiene mine, det er jeg ganske sikker på: Learn Arabic – The Man Who Killed My Father. Jeg har ikke så mye å tillegge, så det er best om du bare leser innlegget selv. Lurer på om jeg skal sette denne boka på ønskelista mi også.

Moderne hesteordliste for forfattere, oversettere og andre med penn

Folk som ikke driver med hest, har gjerne lite oversikt over hesterelatert terminologi. Det er selvsagt greit, men noen ganger skrives og snakkes det om hest likevel. Da kan det være greit å unngå de verste blemmene. Det største problemet later til å være at mange bruker ord som er gått ut på dato i moderne norsk.

• Vi starter med å bøye verbet å ri. Å ri, rir, red, har ridd. Ferdig. Selv om
  

  Jeg rir på ritt i ørkenen. Eller ja, på en hest da.

  Bokmålsordboka sier at du kan si å ride, så er det ingen som faktisk rir som bruker det. Skriver du et gammelmodig språk passer det selvsagt bedre inn.

• I samme gate: Redskapet vi legger på hestens rygg når vi skal ri, heter sal. Ikke sadel.
• Bissel er også et ord som har gått av med pensjon. Det kan bety både bitt, som er det vi putter i hestens munn, og hodelag, som er alle reimene rundt hestens hode som holdet bittet på plass.
• Tøyler og tømmer er forvirrende for lekfolk. Begge brukes om reimer eller tau
  

  Rød hoppe i trav.

  som går fra hestens bitt (eventuelt nesereim/hodelag) til rytterens/kuskens hånd. Tøyler er det vi bruker når vi rir, tømmer brukes når vi kjører. Tømmer er gjerne minst 8 meter lange, så det er ingen hit å ri med dem. (Tro meg).

• Grime er noe vi putter på hestens hode når vi skal leie den, binde den eller noen
  

  Gråskimlet hest med grime og leietau.

  ganger når vi skal slippe den ut i hagen. Det er ikke noe man pleier å ri med. I grimen festet vi i gamle dager grimeskaft, i dag kaller vi det oftest leietau.

• Hest er det dagligdagse navnet på arten Equus ferus caballus. Hesten kommer i mange størrelser, fra miniatyrhester på rundt 70 cm i mankehøyde, til giganter på over 2 meter. En ponni er en hest som er 148 cm i mankehøyde eller lavere. Men den er fremdeles en hest.
• Hannhester kalles hingster. Hunnhester kalles hopper. Kastrerte hanndyr
  

  Grå (ikke hvit) hingst.

  kalles vallaker. I gamle dager kalte man hopper som hadde fått føll for merrer, men i dag er det få som ville finne på å kalle hesten sin for det siden det har fått en negativ klang. Hestens avkom kalles føll helt til de er 6-8 måneder og blir tatt fra moren, da kaller vi dem åringer.

  

  Rød vallak i skritt.

• De fleste hester har tre gangarter. Den første og sakteste av dem heter skritt.
  

  Brun hingst i galopp. Med hodelag, bitt, tøyler og sal.

  Når vi rir i denne gangarten (eller hesten går i den), sier vi at vi/den skritter. Mellomgangarten kalles trav/å trave, og den raskeste galopp/å galoppere.

• På engelsk skiller man mellom canter (kort galopp) og gallop (full galopp). Det er i grunnen samme gangart, bare ulike tempi.
• Når hesten har vondt i et ben og ikke tar støtte på det, er den halt. Det heter lame på engelsk, men det betyr ikke at hesten er lam.
• Den som kommer og slår på hesten sko, heter som regel hovslager. I gamle dager var det vanlig at hester ble varmskodd, det vil si at skoen ble varmet opp og formet etter hoven før den ble satt på. Personen som utfører slikt arbeid kalles hovsmed eller bare smed. De
  

  Ser dette ut som kuføtter?

  som kaldskor, slik de fleste gjør i dag, er strengt tatt ikke smeder, men hovslagere. (Men mange sier smed for det, eller bare skoer).

• Hestesko spikres ikke på med spikre, men med niter. Når de først sitter der, derimot, snakker vi om sømmer. (Sømhull, sømstikk osv).
• Hestens eksteriør er et kapittel for seg, men det viktigste å få med seg er nok at hester har hover, ikke klover – klover er kløyvde, hover er hele. (Dette gjelder spesielt for alle artister og illustratører som tegner hester med kuføtter. Slutt med det!)
• Litt om hestefarger: En hest med rødbrun farge over hele kroppen og røde bein samt rød eller lys man og hale er rød eller fuks. Har den derimot svarte bein og svart man og hale, er den brun. Ekte hvite hester er ekstremt sjeldne, og de fleste hester som har helt hvit pels er egentlig avblekede gråskimler.

Sånn, da er det fritt frem for å skrive, oversette eller hva som helst. Så slipper vi forhåpentligvis å lese om sadler, bisler og folk som rir med tømmer på sine hvite hester i fremtiden.