«Jeg er en mann.»

Utsagnet i overskriften stemmer dårlig med virkeligheten, men det var det første jeg lærte å si på arabisk. Det var en ganske unyttig første setning å lære seg på et nytt språk; for min del fordi jeg ikke er en mann, og for de fleste menns del fordi det tross alt er ganske åpenbart at de er menn. Men det gjorde meg ingenting! Det var en hel setning,

Ikke en mann, selv om jeg noen ganger kler meg som en. (Jeg er den som er minst mann på bildet).

selv om den på arabisk kun bestod av to ord (ana rajul), og jeg kunne ganske snart si den med overbevisning.

Det var i 2004 jeg først begynte å tenke på å studere arabisk. Jeg husker ikke lenger alle detaljene rundt det, men det foregikk omtrent som dette: Sommeren 2004 fikk jeg tilsendt en sang av en venn. Sangen var El Arbi av Khaled. Mens jeg hørte på den, slo det meg at det ville vært gøy å kunne arabisk. (Dette var før jeg visste noe om nordafrikansk arabisk). Jeg hadde imidlertid alt kommet inn på bachelorprogrammet i islandsk for utlendinger på Universitetet i Reykjavík, så jeg pakket sakene mine og flyttet til Island. Der trivdes jeg meget godt, og jeg lærte veldig mye av å studere der. Men da jeg begynte å tenke over jobbutsiktene hjemme i Norge, besluttet jeg å flytte hjem og søke meg til Universitetet i Oslo isteden. (Etter å ha bodd i Kristiansand, Nordfjordeid og Reykjavík følte jeg for å bo litt nærmere familien igjen, derfor falt Bergen bort. Beklager, Bergen!).

Jeg kom imidlertid ikke inn på studieprogrammet mitt med én gang, derfor ble jeg værende et ekstra år i Valdres. Der fikk jeg jobb på et asylmottak, som var den mest relevante arbeidsplassen jeg kunne komme på i regionen.  På jobben fortalte jeg alle som spurte at jeg ville studere arabisk. Kollegaene mine syntes jeg var tøff og forsikret meg

Det var ikke så lett å skille de emfatiske konsonantene fra de andre i begynnelsen. Denne er imidlertid lett, for du ser at den er laget av studenter.

om at det var et smart valg. Alle de arabiske beboerne nikket betydningsfullt og begynte å forklare meg hvor vanskelig arabisk er. «Arabisk er veldig vanskelig språk», sa de. «Etter fem år du kanskje snakker OK.» Den oppriktige pessimismen la imidlertid ingen demper på entusiasmen min. En av beboerne, en eldre mann fra Irak, besluttet å hjelpe meg litt på veien. Ukentlig hadde jeg timer med ham hvor han forsøkte å lære meg alfabetet. Det var en litt langsom prosess, for utover arabisk snakket han veldig få andre språk; litt gebrokken tysk og enda skralere engelsk var alt vi hadde å gå på. Men det gikk faktisk greit. Jeg slet litt i begynnelsen med å skjønne forskjellen på h og ḥ, s og ṣ, t og ṭ og så videre. Men jeg lærte meg alfabetet sånn noenlunde, og å stave navn og ord som læreren min dikterte.

I tillegg fikk jeg låne et eldgammelt og merkelig språkkurs som sjefen hadde liggende på kontoret. Det besto av en liten bok, noen kassetter, og et hefte med en arabisk-norsk komparativ grammatikk skrevet av Gunvor Mejdell som jeg samme høst kom til å studere under ved universitetet. (Det som sitter igjen fra det heftet er forøvrig at araberne sier «24 bok» (og altså ikke «bøker»), og at arabisk retorikk er veldig krøllete). Men denne vesle boken inneholdt iallfall enkle setninger og en forklaring på hvordan man skriver arabiske bokstaver. Og den første setningen av dem alle var altså «Jeg er en mann». Det var ikke stort, og det var iallfall ikke nyttig (jeg kunne jo ikke gjerne praktisere den på de arabisktalende beboerne på jobben), men det var en begynnelse.

Boken lærte meg aldri å si «jeg er en kvinne». (For de som lurer: ana imra’a.) Jeg tror ikke ordet for kvinne sto der som glose engang. Etter mannefrasen kom det noen sider om stoler og slektninger, før boken ga seg hen til temaet hatter og fortsatte med det i et tialls sider. Jeg lærte vel ikke så mye mer enn det heller, iallfall ikke av ting som festet seg (unntatt ordet for stol, kursiyy!), men i det store og det hele spilte det jo heller ingen rolle. Samme høst begynte jeg på ARA1110 på Blindern, og siden da har jeg lært å si at jeg er både det ene og det andre. Jeg har også lært å kalle andre folk ting, og erfart (i praksis) hva man helst ikke bør kalle folk. (Ikke spør taxisjåføren retorisk «majnoun enta?!»selv om han krever 600 lira for å kjøre deg fra Pullman-stasjonen til Bab Touma under eid al-

Dette memet fantes ikke da jeg begynte å studere. Men hvis det hadde gjort det, var det jeg som burde hatt dette kruset og ikke broren min.

fitr, han blir faktisk sinna på ordentlig).

Araberne hadde litt rett, de også. Det må kanskje sies. Arabisk er vanskelig å lære seg for oss som snakker et ubeslektet språk. Det er det flere grunner til, og de fortjener nok en helt egen bloggpost så mange som de er, men arabisk er iallfall veldig annerledes enn de andre språkene jeg har studert. (Mitt 2004-selv tenkte også, mens hun hørte på Khaled, at det ville vært gøy med en utfordring). Jeg har lagt ned utallige studietimer og vært oppgitt, frustrert, sint og til og med litt redd. Det hender fremdeles at jeg blir frustrert over en tekst, fordi jeg forstår alle ordene hver for seg, men ikke hva de betyr sammen. (Det hender oftere enn man skulle tro).

Når folk spør meg hvorfor jeg begynte å studere arabisk, hender det at jeg spøker med at jeg fikk et innfall en dag, og at jeg nå har brukt så mye tid og energi på det at jeg ikke har noe annet valg lenger. Det er faktisk

Man kan f.eks. reise hit, til verdens vakreste by, Damaskus.

ikke så veldig langt fra sannheten. Men det betyr ikke at jeg mistrives med fagfeltet mitt eller angrer på valget jeg tok litt på lykke og fromme. Faget er stort og variert, og jeg kan fordype meg i hva jeg vil, enten det er moderne sosiolingvistikk eller manuskripter fra middelalderen. Jeg har nå tilgang til enorme mengder faglitteratur, skjønnlitteratur, poesi og populærkultur, og jeg har muligheten til å reise fra Marokko til Jemen og bli kjent med kultur og mennesker*. Noen mann blir jeg aldri (og godt er det), men jeg har iallfall vokst som menneske gjennom studiene.

* Jeg kan iallfall gjøre meg forstått, om ikke annet. De snakker altså veldig rart i Nord-Afrika.

Gøy på landet

Bloggen er ikke død, den er bare ikke alltid høyeste prioritet. Siden siste innlegg har Gaddafi forsvunnet fra nyhetsbildet og jeg har flyttet hjem til Valdres på ubestemt tid av personlige årsaker. Nå sjonglerer jeg masteroppgavejobbing med hjemlige sysler, vikarjobbing på barneskolen, trening og ridning. For tiden består skolearbeidet av å lese teoribøker og finkjemme egyptiske partiprogrammer og å lete etter uttalelser fra de utallige nye og gamle politiske partiene i Egypt. Motivasjonen er ikke alltid helt på topp, men etter et godt halvår med nøling og ubesluttsomhet har jeg etter et par spontane dager på Blindern funnet igjen mye av arbeidslysten.

Neste helg blir det nok en Oslo-tur, for da arrangeres den andre Arabiske filmdager på Cinemateket. Undertegnede blir å finne der, både på en del av filmene og panelene (og selvsagt på festen lørdag kveld), og forhåpentligvis bak et bord med bøsser fra Redd barna til inntekt for syriske flyktningbarn. Arabiskstudenter og -lærere ved UiB og UiO har nemlig gått sammen om en innsamlingsaksjon til dette formålet, og hvis FFS går med på det vil det bli mulig å donere penger under AFD. Forøvrig vil jeg anbefale Arabiske filmdager til alle som er interesserte i Midtøsten og/eller den arabiske verden og/eller politikk og/eller film og/eller kvinners rolle i Midtøsten. Årets program har nemlig et sterkt fokus på arabiske kvinner (og hvor lite ensartede de er som gruppe). Boksere, magedansere, forkynnere, basketspillere – du finner dem alle på AFD!

En legetime

Å gå til legen er noe jeg utsetter i det lengste. Det er ikke fordi jeg har legeskrekk, eller fordi det er dyrt, eller tungvindt, eller langt å reise. Det er bare det at jeg utsetter ting i det lengste hele tiden. I går måtte jeg imidlertid kaste inn håndkleet og bestille en time, med det resultat at jeg forlot lesesalen klokka ti i morges, midt i innspurten til høstsemesterets siste mappeinnlevering.

(Jada, jeg vet at det er januar).

Legen viste seg å være en blid og stilig kvinne av utenlandsk opprinnelse. Jeg nevner dette fordi det faktisk, for én gangs skyld, er relevant for historien. Hun spurte hva hun kunne gjøre for meg, jeg forklarte henne hvor den figurative skoen trykket, hun stilte noen spørsmål, jeg svarte, hun trykket på meg her og der og jeg ristet på hodet, og hun konkluderte med at jeg ikke kom til å dø. Det trodde jeg ikke heller.

Så spurte hun hva jeg studerte.

– Arabisk.

– Hapraisk? Du må forklare meg hva hapraisk er.

Arabisk.

– Å, arabiyy! Ahlan wa-sahlan!

Ahleen!

– Jeg snakker ikke arabisk, jeg er fra Iran, men jeg kan lese arabisk. Vi lærte å lese Koranen på skolen.

Så fulgte ti minutter hvor vi snakket om Iran og Syria og folk i Iran og folk i Syria og regimet i Iran og revolusjonen og en mann hun kjente som heldigvis er død nå, det er slemt å si det, men jeg sier det om ham, heldigvis er han død, han jobbet for SAVAK under shahen og blablablabla hvilket endte med en bilulykke og en masse penger spredd utover veien.

– Men tilbake til deg! Jeg tror ikke det er noe alvorlig, men jeg bestiller en Ustix for å utelukke nyreproblemer, selv om du ikke har hatt noen andre symptomer på det.

Her vendte hun seg mot dataen og journalen min, tastet litt mens jeg så på veggen og satt og tenkte på noe annet. Plutselig utbrøt hun:

– Men har du hepatitt du?!

– Hæ? Nei, det håper jeg da ikke?

Da hadde hun funnet et blodprøvesvar positivt for et eller annet hepatittvirus samt noen bokstaver her og der.

– Det er sikkert bare på grunn av Twinrix-vaksinen jeg tok før jeg dro til Syria i fjor, sa jeg.

Legen (ok, hun var turnuslege) syntes likevel hun måtte ringe og konsultere minst et par andre leger, hvilket hun også gjorde. Mens hun ventet på svar, snakket vi om hvor lett det er for utlendinger å få psykiske problemer i det norske samfunnet hvor ingen får bekreftet seg selv. Etter nye ti minutter med prating og konsultasjon, kom hun frem til at jeg a) enten har hatt og gjennomlevd en eller annen form for hepatitt, eller b) det er et resultat av vaksinene jeg har tatt. Jeg kan ikke huske å ha hatt hepatittsymptomer noen gang, men jeg kan huske veldig klart å ha tatt Twinrix, så jeg holder en knapp på det siste.

Med det anså vi oss ferdige, og hun sendte meg ut med et lykke til og en plastkopp jeg kunne tisse i. Hepatittfri, og sannsynligvis nyresykdomfri, ruslet jeg tilbake til lesesalen for å fri meg fra høstsemesterets siste lenker også. Men ikke før jeg hadde bestilt en ny legetime neste uke, for å ta opp de tingene jeg ikke rakk å ta opp i dag. Samt Iran. Så klart.

Notater fra lesesalen, 13/10/2010

08.15: På plass. Alt stille og fint. Har samlet med meg Bells korankommentar, Wrights grammatikk og Penrices koranordliste.

09:37: Ble henvist til Reckendorfs Arabische Syntax, uten at jeg ble noe særlig klokere av det.

10:21: Fikk selskap av en søt ung kvinne med øst-asiatisk utseende. Ser ikke hva hun leser, men tenker noe fordomsfullt at det muligens kan være kinesisk eller japansk. Og det er jo greit.

10:39: Nytt selskap. Denne ser ut til å ha slått seg ned utelukkende for å lese nettaviser og by på nettauksjoner. Ser ikke helt poenget med det.

11:04: Enda en nabo. Denne leser avansert matematikk, og sukker og stønner veldig over det. Unnskyld meg, men det er ikke min feil at du har valgt å studere noe så kjedelig og lite givende som matte, så da trenger det ikke å gå utover meg at du angrer på ditt valg i dag. Dessuten har du ingenting på Mesaninen å gjøre i utgangspunktet.

11:20: Snart lunsjtid nå, merker jeg. Deretter Lunsj med Thomas, som jeg alltid har avfeid som en blek kopi av Frokost med Bernt. Men i dag kommer hun som har skrevet boken Ulovlig norsk, og henne vil jeg gjerne høre på.

11:21: Nettavisnaboen pakket sammen og gikk. Håper hun ikke så hva jeg skrev og ble fornærmet. Sannsynligvis syntes hun matteangrerens stønning og snufsing ble for drøy. Eller så kom hun på at hun hadde bedre ting å gjøre.

11:23: Må bare innflike at jeg har lest og slått opp hele to sider av Sūrat Yūsuf, samt lest flere sider i ʿUṣfūr min al-šarq. Kan dermed ta litt lang lunsjpause med god samvittighet.

11:30: Ny nabo igjen, denne fordyper seg i Augustin. Søt lue.

12:23: Lunsj med Thomas og Maria Amelie. Thomas vitser om at det er vanskelig å lære seg finsk. Men når man kommer fra Kaukasus, mestrer man sannsynligvis allerede et eller flere av de vanskeligste språk i verden. Dette vitner om mangel på innsikt, Thomas. Svakt.

13:54: Ekstremt lang pause. Møtte venner og lot meg lokke til å spise resten av lunsjen min med Renate. På tide å vende tilbake.

14:10: Tilbake på plass. Naboene har blitt byttet ut i mellomtiden. Orker ikke bry meg med hva de leser eller ikke leser, bare de er stille.

14:15: Leser romanutdrag. Fine ord fra Tawfiq al-Hakim: “Hemmeligheten bak de gamle sivilisasjoners storhet, er at de fikk menneskene til å leve i to verdener.” (ʿuṣfūr min al-šarq, s 172).

14:25: Fikk tilbud om gratisbillett til gjestespill i Operaen med dukketeater og samtidsdans som “skaper flertydige samtaler om makt, manipulasjon og krig”. Jeg tror ikke det.

15:03: Gikk meg vill i unntagelsessetningenes [heter det det?] jungel. Hjelpes.

15:05: Begynte å lure på om Augustin med lua var blitt bortført av romvesener, men nå kom han tilbake. Det er selvsagt ikke noe bevis for at det ikke har skjedd. Men nå er han iallfall her. Synes litt synd på ham hvis han studerer filosofi.

16:17: Svært lei av Tawfiq al-Hakim og hans raljerende russer, samt endeløse sitater fra vestlige forfattere og kunstnere oversatt til arabisk. Dessuten slutt på colaen. Lurer på om ikke Renate er klar for pause snart.

16:32: Kommer på at jeg har forsømt mine plikter som e-postansvarlig i MØNA Filmklubb. Må umiddelbart rette på det.

16:39: E-post sendt og distribuert. Plikter oppfylt. God følelse. Bare fem sider igjen av kapittelet jeg holder på med nå.

17:30: Middag kjøpes hos en søt italiener. Det er litt hyggelig på Frederikke på ettermiddagstid når det ikke er så mange igjen her.

18:15: Renate får en chilensk redningskapsel i kinderegget sitt. Det viser seg ved nærmere øyensyn å være en seilbåt.

18:32: Tilbake igjen. Føler ingen overstrømmende glede, men heller ingen sorg eller angst. Godt tegn.

19:10: Den raljerende russeren uttrykker et ønske om å drikke fra Nilen. Han er helt klart blitt gal. Må være døden nær.

19:11: Han vil drikke fra Zamzam også. Det kan jeg forstå. Er zamzam en diptot? Må konsultere Wehr.

19:12: Tydeligvis ikke.

19:29: Stengetid om et kvarter, sa en hjelpsom vekter. Har de sluttet å blinke med lysene et kvarter før? Eller er det slik de gjør på Sophus Bugge? Jeg har tydeligvis vært borte lenge.