En liten klagesang

Det er ikke så ofte jeg klager om slike ting, iallfall ikke offentlig. Jeg har ikke sansen for å spy eder og galle over alt som går meg imot, hver gang det skjer. Jeg pleier ikke engang å klage når banen eller trikken er forsinket, selv om trikken strengt tatt blir forsinket hver eneste gang det faller snø i Oslo. Det går bra, for trikken går jo så ofte likevel.

Men i dag, like før jeg skulle dra på jobb, kom jeg på at jeg måtte fornye månedskortet mitt. Det kan jeg gjøre på t-banestasjonen, tenkte jeg. Utstyrt med Flexus-kort og bankkort gikk jeg dit med raske steg og en naiv optimisme. Automaten hadde nemlig ikke tenkt å samarbeide. Hver gang jeg forsøkte, kom jeg så langt som til skjermen som spør om man ønsker kvittering eller ikke (selvfølgelig vil jeg ha kvittering). Uansett hva jeg valgte av alternativer der, fikk jeg beskjed om at transaksjonen var avbrutt. Fra maskinens side. Jeg fikk aldri satt inn bankkortet mitt engang.

Okei, tenkte jeg. Jeg måtte rekke banen som gikk om et halvt minutt dersom jeg skulle ha sjanse til å komme tidsnok på jobb. Som den moderne borger jeg er, har jeg aldri med meg kontanter, så jeg fikk ikke kjøpt billett fra den andre typen billettautomat. (Hvor forvirrende det må være for utenbysfra at vi har to ulike typer billettautomater stående?) Mitt enfoldige selv trodde at jeg kunne stole på kortet mitt og Flexus-automaten. (Jada. Min egen feil). Uansett har jeg med mitt stramme studentbudsjett ikke spesielt lyst til å betale for en enkeltbillett når jeg allikevel må kjøpe månedskort hver måned.

Så jeg tok banen. Uten gyldig billett. Nei, det er ikke lov. Men jeg har heller ikke dårlig samvittighet. De tre stoppene ned til Jernbanetorget sto jeg og tenkte ut hva jeg skulle si dersom det var kontroll på veien. Det slapp jeg å teste ut i praksis, men da jeg gikk av i sentrum gikk jeg iallfall rett bort til den betjente boden (eller knutepunktet eller hva for slags fancy navn det egentlig har). Der ville jeg iallfall møte et varmt, levende og forståelsesfullt menneske som kunne hjelpe meg, tenkte jeg.

Men akk. Damen bak bordet var nok både varm og levende, for all del. Imidlertid er det ikke så enkelt å få fylt på et studentmånedskort. Jeg vil jo helst dra nytte av denne rabatten mens jeg kan, så jeg passet på å fortelle den hyggelige damen at jeg er student. Selvsagt hadde jeg mitt gyldige studentbevis klart.

– Det er vel lagt inn i kortet at du er student?, sa damen.

– Ikke vet jeg, svarte jeg. Damen la kortet på kortleseren, og konkluderte med at det var det ikke.

Ikke vet jeg hvorfor kortet mitt ikke var noe studentkort, siden jeg oppga at jeg var student da jeg byttet til Flexus-kort i fjor sommer. Det førte til at damen måtte inn og gjøre noe i systemet på datamaskinen. Dette var et problem, fordi det måtte gjøres i en bestemt rekkefølge. Denne rekkefølgen kunne damen ikke for sitt liv klare å huske.

– Hvis jeg tar det i feil rekkefølge, henger hele systemet seg, sa damen.

– Jeg forstår, sa jeg.

Hun så faktisk oppriktig engstelig ut der hun satt ubesluttsom foran skjermen. Et hengende datasystem er ikke noe å spøke med.

– Fins det ikke noen instruksjoner? spurte jeg.

– Nei, sa damen fortvilet. – Hvis det henger seg, forsvinner alt og jeg får ikke ut noen kvittering på hva jeg har solgt.

Okei. Klokken tikket, damen fortvilte, og bak meg sto en mann og telte penger på en litt utålmodig måte.

– Kan du ikke gå ut og prøve automaten?, spurte damen.

Kan og kan. Jeg kunne ikke i stad, det var jo derfor jeg kom. Men den stakkars, fortvilte damen og den pengetellende mannen levnet meg i grunnen lite valg. Så jeg gikk ut for å prøve lykken i automatene. Jeg trengte faktisk bare å prøve to før jeg fant en som var villig til å samarbeide med meg. Det ble nytt månedskort til slutt, med kvittering som bevis. Det er en luksus, har jeg skjønt.

Jeg rakk jobben, fikk fornyet kortet, og slapp å få bot. Og som sagt, jeg liker ikke å klage på kollektivtilbudet. Stort sett er jeg faktisk fornøyd. Det plager meg heller ikke å validere kortet før jeg går på banen så lenge jeg slipper å gå omveier for å gjøre det. Men kjære, søte, snille Ruter: Hvis dere vil at folk skal kjøpe billetter – og det vil dere nok – kan dere ikke iallfall sørge for at det lar seg gjøre uten urimelige anstrengelser? Dette er langt fra den største bekymringen i mitt liv, selvfølgelig. Men det hadde likevel vært deilig å slippe den.

Advertisements

Share your thoughts

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s