«Jeg er en mann.»

Utsagnet i overskriften stemmer dårlig med virkeligheten, men det var det første jeg lærte å si på arabisk. Det var en ganske unyttig første setning å lære seg på et nytt språk; for min del fordi jeg ikke er en mann, og for de fleste menns del fordi det tross alt er ganske åpenbart at de er menn. Men det gjorde meg ingenting! Det var en hel setning,

Ikke en mann, selv om jeg noen ganger kler meg som en. (Jeg er den som er minst mann på bildet).

selv om den på arabisk kun bestod av to ord (ana rajul), og jeg kunne ganske snart si den med overbevisning.

Det var i 2004 jeg først begynte å tenke på å studere arabisk. Jeg husker ikke lenger alle detaljene rundt det, men det foregikk omtrent som dette: Sommeren 2004 fikk jeg tilsendt en sang av en venn. Sangen var El Arbi av Khaled. Mens jeg hørte på den, slo det meg at det ville vært gøy å kunne arabisk. (Dette var før jeg visste noe om nordafrikansk arabisk). Jeg hadde imidlertid alt kommet inn på bachelorprogrammet i islandsk for utlendinger på Universitetet i Reykjavík, så jeg pakket sakene mine og flyttet til Island. Der trivdes jeg meget godt, og jeg lærte veldig mye av å studere der. Men da jeg begynte å tenke over jobbutsiktene hjemme i Norge, besluttet jeg å flytte hjem og søke meg til Universitetet i Oslo isteden. (Etter å ha bodd i Kristiansand, Nordfjordeid og Reykjavík følte jeg for å bo litt nærmere familien igjen, derfor falt Bergen bort. Beklager, Bergen!).

Jeg kom imidlertid ikke inn på studieprogrammet mitt med én gang, derfor ble jeg værende et ekstra år i Valdres. Der fikk jeg jobb på et asylmottak, som var den mest relevante arbeidsplassen jeg kunne komme på i regionen.  På jobben fortalte jeg alle som spurte at jeg ville studere arabisk. Kollegaene mine syntes jeg var tøff og forsikret meg

Det var ikke så lett å skille de emfatiske konsonantene fra de andre i begynnelsen. Denne er imidlertid lett, for du ser at den er laget av studenter.

om at det var et smart valg. Alle de arabiske beboerne nikket betydningsfullt og begynte å forklare meg hvor vanskelig arabisk er. «Arabisk er veldig vanskelig språk», sa de. «Etter fem år du kanskje snakker OK.» Den oppriktige pessimismen la imidlertid ingen demper på entusiasmen min. En av beboerne, en eldre mann fra Irak, besluttet å hjelpe meg litt på veien. Ukentlig hadde jeg timer med ham hvor han forsøkte å lære meg alfabetet. Det var en litt langsom prosess, for utover arabisk snakket han veldig få andre språk; litt gebrokken tysk og enda skralere engelsk var alt vi hadde å gå på. Men det gikk faktisk greit. Jeg slet litt i begynnelsen med å skjønne forskjellen på h og ḥ, s og ṣ, t og ṭ og så videre. Men jeg lærte meg alfabetet sånn noenlunde, og å stave navn og ord som læreren min dikterte.

I tillegg fikk jeg låne et eldgammelt og merkelig språkkurs som sjefen hadde liggende på kontoret. Det besto av en liten bok, noen kassetter, og et hefte med en arabisk-norsk komparativ grammatikk skrevet av Gunvor Mejdell som jeg samme høst kom til å studere under ved universitetet. (Det som sitter igjen fra det heftet er forøvrig at araberne sier «24 bok» (og altså ikke «bøker»), og at arabisk retorikk er veldig krøllete). Men denne vesle boken inneholdt iallfall enkle setninger og en forklaring på hvordan man skriver arabiske bokstaver. Og den første setningen av dem alle var altså «Jeg er en mann». Det var ikke stort, og det var iallfall ikke nyttig (jeg kunne jo ikke gjerne praktisere den på de arabisktalende beboerne på jobben), men det var en begynnelse.

Boken lærte meg aldri å si «jeg er en kvinne». (For de som lurer: ana imra’a.) Jeg tror ikke ordet for kvinne sto der som glose engang. Etter mannefrasen kom det noen sider om stoler og slektninger, før boken ga seg hen til temaet hatter og fortsatte med det i et tialls sider. Jeg lærte vel ikke så mye mer enn det heller, iallfall ikke av ting som festet seg (unntatt ordet for stol, kursiyy!), men i det store og det hele spilte det jo heller ingen rolle. Samme høst begynte jeg på ARA1110 på Blindern, og siden da har jeg lært å si at jeg er både det ene og det andre. Jeg har også lært å kalle andre folk ting, og erfart (i praksis) hva man helst ikke bør kalle folk. (Ikke spør taxisjåføren retorisk «majnoun enta?!»selv om han krever 600 lira for å kjøre deg fra Pullman-stasjonen til Bab Touma under eid al-

Dette memet fantes ikke da jeg begynte å studere. Men hvis det hadde gjort det, var det jeg som burde hatt dette kruset og ikke broren min.

fitr, han blir faktisk sinna på ordentlig).

Araberne hadde litt rett, de også. Det må kanskje sies. Arabisk er vanskelig å lære seg for oss som snakker et ubeslektet språk. Det er det flere grunner til, og de fortjener nok en helt egen bloggpost så mange som de er, men arabisk er iallfall veldig annerledes enn de andre språkene jeg har studert. (Mitt 2004-selv tenkte også, mens hun hørte på Khaled, at det ville vært gøy med en utfordring). Jeg har lagt ned utallige studietimer og vært oppgitt, frustrert, sint og til og med litt redd. Det hender fremdeles at jeg blir frustrert over en tekst, fordi jeg forstår alle ordene hver for seg, men ikke hva de betyr sammen. (Det hender oftere enn man skulle tro).

Når folk spør meg hvorfor jeg begynte å studere arabisk, hender det at jeg spøker med at jeg fikk et innfall en dag, og at jeg nå har brukt så mye tid og energi på det at jeg ikke har noe annet valg lenger. Det er faktisk

Man kan f.eks. reise hit, til verdens vakreste by, Damaskus.

ikke så veldig langt fra sannheten. Men det betyr ikke at jeg mistrives med fagfeltet mitt eller angrer på valget jeg tok litt på lykke og fromme. Faget er stort og variert, og jeg kan fordype meg i hva jeg vil, enten det er moderne sosiolingvistikk eller manuskripter fra middelalderen. Jeg har nå tilgang til enorme mengder faglitteratur, skjønnlitteratur, poesi og populærkultur, og jeg har muligheten til å reise fra Marokko til Jemen og bli kjent med kultur og mennesker*. Noen mann blir jeg aldri (og godt er det), men jeg har iallfall vokst som menneske gjennom studiene.

* Jeg kan iallfall gjøre meg forstått, om ikke annet. De snakker altså veldig rart i Nord-Afrika.

One thought on “«Jeg er en mann.»

Leave a reply to Brit Bjønness Cancel reply