Det er i og for seg greit, så klart, men da er det jo underlig at journalisten kontakter en språkekspert som ikke kan arabisk. Det er sikkert veldig greit og lett for en Aftenposten-journalist å kontakte Per Egil Hegge, men når han uttaler at «[d]en første lyden i navnet Gadafi [...] er en harkelyd som er vanlig på arabisk, men som ikke eksisterer på [sic] europeiske språk» og at arabisk ikke skjelner mellom korte og lange vokaler, da spørs det om det ikke ville vært bedre å ringe eller sende en e-post til noen som faktisk har kjennskap til språket. (Arabisk undervises både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I Oslo har vi én professor i arabisk, én i semittiske språk, to førsteamanuensiser i arabisk og en haug med øvrige vitenskapelige ansatte som er kvalifisert til å uttale seg. Bergen har minst én professor og helt sikkert mange flere øvrige med arabiskkompetanse. Var alle på konferanse denne dagen?)

For å klargjøre dette med én gang: Arabisk skiller selvsagt mellom korte og lange vokaler, både i uttale og i skrift. Heldigvis, ellers ville det vært komplett umulig å lese. Og den første lyden i eksdiktatorens er… ja, hva er den? Som en observant leser påpeker i kommentarene, skyldes mylderet av transkripsjonsmuligheter de store forskjellene i fonologiske trekk mellom standardarabisk og ulike dialekter. (Dét, og det triste faktum at det ikke finnes én internasjonal standard for romanisering av arabisk).

Jeg har tatt for meg dette før, og skal ikke gjenta meg selv. Men jeg håper journalister kan bli litt bedre til å konsultere (og lytte ordentlig til!) fagfolk med relevant kompetanse, så langt det lar seg gjøre. Og vær så snill, kan vi være enige om at eskimomyten er en myte nå?

Edit: Se der, det gikk jo an å få tak i noen allikevel.

كل عام وانتم بخير

Ramaḍān karīm. Mitt hjerte er med Syria i dag. Det er ikke så mye annet å si.

Jeg vil bare takke deg for at du har tatt på deg oppgaven med å forsvare Anders Behring Breivik. Å forsvare ham – personen, ikke gjerningene – er å forsvare rettsstaten, demokratiet og vår lille nasjon. Det er en veldig viktig jobb du gjør, selv om den nødvendigvis er tung. Om denne mannen ikke skulle stille likt med alle andre foran loven, og bli frarøvet sine rettigheter, ville det vært et steg i feil retning for samfunnet vårt. Lytt derfor ikke til de som skriker ukvemsord i affekt eller på noen måte lar sin sorg og sitt sinne gå utover deg. Å forsvare gjerningsmannen er å forsvare rettsstaten som beskytter og forplikter oss alle sammen. Tusen takk for at du gjør det.

«Bruk hele navnet, eller snakk til hånda!»

Som vanlig har jeg bare lyst til å pirke litt i disse navnene. Jeg vil først som sist avvise påstanden om at det fulle navnet til terrornettverket skal være eller ha vært al-Qaida al-Jihad. Det stemmer selvfølgelig ikke, fordi denne konstruksjonen betyr “basen er jihaden” på arabisk. Det fulle navnet som refereres til i artikkelen er Qaidat al-Jihad, “basen for jihad”; et navn som skal ha blitt skapt i april 2002  etter sammenslåingen av egyptiske Islamsk jihad og de gruppene bin Laden hadde kontroll over. Dermed er dette navnet heller ikke det opprinnelige navnet (som bare var al-Qaida slik vi kjenner det); navneskiftet kom jo til og med etter at hele verden plutselig ble klar over nettverket.

Apropos nettverk så har jeg aldri sett eller hørt al-Qaida omtalt som noe annet enn munaẓẓamat al-qāʿida (al-irhābī) eller altså (terror-)nettverket al-Qaida i arabiske medier. Ikke dermed sagt at det ikke forekommer, men bin Laden hadde nok grunn til å føle seg frustrert over navnet.

Når jeg først er inne på al-Qaida, vil jeg passe på å minne om hvordan det uttales. Vi

skriver vanligvis al-Qaida på norsk, og det er en transkripsjon jeg synes passer godt for allmenn bruk. Vi som sitter på våre høye, akademiske hester skriver al-qāʿida, fordi ordet inneholder en lang vokal og en stemt faryngal frikativ¹. Den første konsonanten er forresten en emfatisk /k/ (kˤ), men ingen blir sint hvis du uttaler den som en vanlig /k/. Mennesker som ikke har herdet strupene sine med arabisk eller tilsvarende språk, bør ganske enkelt uttale det al-KAA-ida, rett frem slik en ville lest disse stavelsene på norsk. Hovedsaken er at trykket ligger på første stavelse etter den bestemte artikkelen al, og at <ai> ikke uttales som en diftong. Noen sier al-ka-II-da, som er et helt annet ord og betyr “kvinnelig følgesvenn” eller “kone”. Nå er det sikkert noen som kommer til å uttale det slik med vilje fordi de tror at bin Laden ville snudd seg i sin våte grav, hadde han hørt

det.

«Tawḥīd. Taw-HEEEED!»

Bin Laden hadde rett i at al-Qaida er et litt stusslig navn, med tanke på nettverkets mål og ambisjoner. Arabiske organisasjoner, partier og til og med stater har jo gjerne ganske lange navn som sier veldig mye. (Bare se hva Libya under Gaddafi egentlig heter). Da virker de andre to forslagene mer vanlige. Jeg har faktisk ikke så mye å utsette på dem, annet enn at jeg ville transkribert dem slik dersom jeg skulle skrevet for en norsk avis: Ta’ifat al-Tawhid wal-Jihad og Jama’at I’adat al-Khilafa al-Rashida. Altså, siden den som skrev det i utgangspunktet har markert ʿayn i jamāʿa, hvorfor ikke også i ʾiʿāda? For ja, AP, den første bokstaven er en stor i og ikke en liten l slik det kan se ut i enkelte fonter, og dermed er det merkelig å skrive en stor a midt i ordet. Tenk hvis man kunne betale journalistene for å gjøre research istedenfor å publisere sammendrag av artikler fra nyhetsbyråene. Jaja. Al-khilāfa al-rāshida henviser forresten ikke til et hvilket som helst kalifat, selvsagt, men kalifatet til al-rāshidūn; de fire rettmessige kalifer som etterfulgte profeten Muhammad i 632 og utover. (Vanligvis refererer arabere til al-khulafāʾ al-rāšidūn eller bare al-khilāfa.)

Ulempen med navnene er at de er lange og tar mye plass, og derfor får de heller ingen akademisk transkripsjon her (med mindre noen spør). Men jeg kan gi en uttaleguide: 1) TAA-ifat at-taw-HIID wal-dji-HAAD, og 2) dja-MAA-’at i-’AA-dat al-khi-LAA-fa ar-RAA-shi-da. Doble vokaler er lange, så klart. Det spørs om navnene hadde fått gjennomslag uansett om bin Laden hadde blitt kastet på sjøen eller ei; sannsynligvis ville folk bare kalt al-Qaida terrornettverket tidligere kjent som al-Qaida.

¹ Jeg har ingen lingvistisk bakgrunn og aner ikke om det er dette det heter på norsk. Men det ligner på det det heter på svensk, så det får være godt nok.

تهتلر II (tahatlara): to behave like, or imitate, Hitler. The root, if you look it up, is هتلر, which of course is a quadriliteral root based on the name Hitler. Such quadriliteral verbs based on foreign names or verbs are not uncommon. Other examples found in Wehr

Who cares about Hitler? Here's a kitler instead. You know, takatlara - to act like a kitler. Or katlara - to turn your kitten into a kitler.

include بلشف balšafa, to Bolshevize, and اقلم aqlama, to acclimate, acclimatize, adapt, adjust. This form is very much productive today. However, let us try to find out whether tahatlara is in fact in use anywhere.

Google the word and you’ll just have to skip the top hits, they are all rather like this blogpost; i.e. written by Arabic students who find the very concept of having this word hilarious. Skip past the repetitions of a strange poem that implores the reader to “act like Hitler as you like, and be a better doctor than your doctor”, and you will see that yes, apparently, the word is actually used in Modern Arabic, albeit by a very few. (On the other hand, how often can you possibly need to use this word?).

My favourite example is from a piece in Ad-Dustour, date unknown, by Khairi Mansour. The author remembers a time in Moscow when, after a particularly fiery speech was given by Saddam Hussein, former ambassador to Egypt Vasiliev predicted that the Zionists would start comparing Hussein to Hitler, after “the name of the German Führer had changed into a technical term in the political Zionist dictionary”. What is particularly interesting, from a linguistic point of view, is a line in the next paragraph where the word is used in its transitive first form; a form which is not listed in Wehr but is definitely both logical and plausible. Mansour writes: “Only a few years had passed when Vasiliev’s prediction came true and Zionism was able to turn Saddam Hussein into Hitler”. (Arabic: واستطاعت الصهيونية ان تهتلر صدام حسين).

All right, it’s not the most interesting thing to happen in Arabic linguistics since the pidginization theory, but it does confirm that tahatlara is not merely an archaic word known only to the giggling novice student of Arabic. I, for one, find this oddly comforting.

Men i dag, like før jeg skulle dra på jobb, kom jeg på at jeg måtte fornye månedskortet mitt. Det kan jeg gjøre på t-banestasjonen, tenkte jeg. Utstyrt med Flexus-kort og bankkort gikk jeg dit med raske steg og en naiv optimisme. Automaten hadde nemlig ikke tenkt å samarbeide. Hver gang jeg forsøkte, kom jeg så langt som til skjermen som spør om man ønsker kvittering eller ikke (selvfølgelig vil jeg ha kvittering). Uansett hva jeg valgte av alternativer der, fikk jeg beskjed om at transaksjonen var avbrutt. Fra maskinens side. Jeg fikk aldri satt inn bankkortet mitt engang.

Okei, tenkte jeg. Jeg måtte rekke banen som gikk om et halvt minutt dersom jeg skulle ha sjanse til å komme tidsnok på jobb. Som den moderne borger jeg er, har jeg aldri med meg kontanter, så jeg fikk ikke kjøpt billett fra den andre typen billettautomat. (Hvor forvirrende det må være for utenbysfra at vi har to ulike typer billettautomater stående?) Mitt enfoldige selv trodde at jeg kunne stole på kortet mitt og Flexus-automaten. (Jada. Min egen feil). Uansett har jeg med mitt stramme studentbudsjett ikke spesielt lyst til å betale for en enkeltbillett når jeg allikevel må kjøpe månedskort hver måned.

Så jeg tok banen. Uten gyldig billett. Nei, det er ikke lov. Men jeg har heller ikke dårlig samvittighet. De tre stoppene ned til Jernbanetorget sto jeg og tenkte ut hva jeg skulle si dersom det var kontroll på veien. Det slapp jeg å teste ut i praksis, men da jeg gikk av i sentrum gikk jeg iallfall rett bort til den betjente boden (eller knutepunktet eller hva for slags fancy navn det egentlig har). Der ville jeg iallfall møte et varmt, levende og forståelsesfullt menneske som kunne hjelpe meg, tenkte jeg.

Men akk. Damen bak bordet var nok både varm og levende, for all del. Imidlertid er det ikke så enkelt å få fylt på et studentmånedskort. Jeg vil jo helst dra nytte av denne rabatten mens jeg kan, så jeg passet på å fortelle den hyggelige damen at jeg er student. Selvsagt hadde jeg mitt gyldige studentbevis klart.

– Det er vel lagt inn i kortet at du er student?, sa damen.

– Ikke vet jeg, svarte jeg. Damen la kortet på kortleseren, og konkluderte med at det var det ikke.

Ikke vet jeg hvorfor kortet mitt ikke var noe studentkort, siden jeg oppga at jeg var student da jeg byttet til Flexus-kort i fjor sommer. Det førte til at damen måtte inn og gjøre noe i systemet på datamaskinen. Dette var et problem, fordi det måtte gjøres i en bestemt rekkefølge. Denne rekkefølgen kunne damen ikke for sitt liv klare å huske.

– Hvis jeg tar det i feil rekkefølge, henger hele systemet seg, sa damen.

– Jeg forstår, sa jeg.

Hun så faktisk oppriktig engstelig ut der hun satt ubesluttsom foran skjermen. Et hengende datasystem er ikke noe å spøke med.

– Fins det ikke noen instruksjoner? spurte jeg.

– Nei, sa damen fortvilet. – Hvis det henger seg, forsvinner alt og jeg får ikke ut noen kvittering på hva jeg har solgt.

Okei. Klokken tikket, damen fortvilte, og bak meg sto en mann og telte penger på en litt utålmodig måte.

– Kan du ikke gå ut og prøve automaten?, spurte damen.

Kan og kan. Jeg kunne ikke i stad, det var jo derfor jeg kom. Men den stakkars, fortvilte damen og den pengetellende mannen levnet meg i grunnen lite valg. Så jeg gikk ut for å prøve lykken i automatene. Jeg trengte faktisk bare å prøve to før jeg fant en som var villig til å samarbeide med meg. Det ble nytt månedskort til slutt, med kvittering som bevis. Det er en luksus, har jeg skjønt.

Jeg rakk jobben, fikk fornyet kortet, og slapp å få bot. Og som sagt, jeg liker ikke å klage på kollektivtilbudet. Stort sett er jeg faktisk fornøyd. Det plager meg heller ikke å validere kortet før jeg går på banen så lenge jeg slipper å gå omveier for å gjøre det. Men kjære, søte, snille Ruter: Hvis dere vil at folk skal kjøpe billetter – og det vil dere nok – kan dere ikke iallfall sørge for at det lar seg gjøre uten urimelige anstrengelser? Dette er langt fra den største bekymringen i mitt liv, selvfølgelig. Men det hadde likevel vært deilig å slippe den.

A more familiar Arabic fail.

Alas, I do not know. However, I think I just stumbled across my soulmate who posted this brilliant, schadenfreudetastic piece on Loonwatch.com.

The site itself looks interesting, too, but I haven’t had the chance to check it out yet. I was just reading my Arabic text, minding my own business, when suddenly Google whisked me off and took me someplace only vaguely relevant for my current task. Why does this always happen to me?

Nå ja. Til saken: Nok en gang skaper herr Gaddafi kaos med sitt etternavn. Dagbladet unnskylder sin ulogiske transkripsjon med at de prøver å skrive arabiske navn på en måte som gjør at nordmenn lett kan uttale det. (Seriøst? Hvorfor skriver dere dh da? Tror dere virkelig at nordmenn kommer til å uttale det som den stemte interdentalen det er på arabisk?). Ikke hjelper det at folk kommer med sine egne teorier i kommentarfeltet heller.

Brukeren Per Persson skriver:

Mohammad al-Khadaffi, Moammar Gadafi etc. har ingen transkribering slik at det passer alle. Mange tror at arabisk er et språk slik som fransk, det er både riktig og feil. mange fra Irak tror de snakker arabisk, og det gjør de også, mange i marokko tror også at de snakker arabisk, og det gjør de også. Likevel klarer ikke irakeren å forstå marokkanerens arabisk. Men hvis de skrev det ned da? ja, l-krn

(koranen) er jo skrevet på arabisk, men det hjelper neppe, ettersom man i arabisk ikke bare utelater vokalene (som i arameisk, hebraisk og andre skriftsystem), men det finnes ingen rettskrivning, takk og pris.

Derfor skriver marokkaneren uforståelig arabisk for irakeren.

Koranen lærer mange på rams, likevel setter de det ikke i forbindelse med det de skriver til hverdags.

Når dette er sagt, så vil en øst-libyer har lite problemer med å forstå en egypter (hvis de begge kan arabisk).

Nei. Vet du hva. Uansett hvordan du velger å skrive etternavnet hans, så heter han i alle fall ikke Muḥammad. Koranens navn på arabisk er القرآن, som regel med epitetet الكريم etterpå. Altså al-qurʾān al-karīm, her transkribert i pauseform uten hensyn til kasus. Ofte er hele Koranen, inkludert tittelsiden, fullvokalisert, så om du translitererte ville du fått det jeg skrev her (eventuelt al-qurʾānu l-karīm). Ikke “l-krn”, fordi den mangler en rotkonsonant (hamzaen).

Man utelater IKKE alle vokalene når man skriver arabisk. Det stemmer at i de fleste tilfeller skriver man ikke ut de fleste korte vokalene, annet enn for å markere ellers ambivalente tilfeller. (Ofte markerer man for eksempel verb i passiv med en kort vokal som skiller dem fra aktive verb). Lange vokaler skrives derimot alltid ut i moderne arabisk. Koranen er imidlertid som jeg sa fullvokalisert. Det var den jo ikke fra begynnelsen, for da den ble skrevet ned var det arabiske skriftspråket ennå ikke formfullendt. Men i dag er det iallfall liten tvil om hvordan man skal lese Koranen.

Det stemmer at arabisk kan ses på som flere enn ett språk. Men det som skiller seg så radikalt fra land til land er ikke det skrevne språket, standardarabisken, men talemålene. En marokkaner vil nok ofte ha problemer med å kommunisere med en iraker om hver av dem tviholder på sin egen dialekt. Som regel vil to arabere fra vidt forskjellige dialektområder finne en middelvei gjennom såkalt leveling, det å bytte ut lokale dialektformer med former fra en mer allment gjenkjennelig prestisjedialekt, som regel fra et urbant sentrum, eller gjennom å tilnærme seg standardarabisken dersom begge to har en viss kjennskap til den. Skrive gjør de fleste i formelle og semiformelle sammenhenger på standardarabisk, og her vil ikke marokkanerens skrift skille seg noe særlig fra irakerens, selv om lokale variasjoner forekommer også i standardarabisken.

I andre sammenhenger brukes gjerne talemål i skrift, forsåvidt, eksempelvis i sosiale medier eller uformell skriftlig korrespondanse mellom familie og venner. Men om marokkaneren skulle skrive et formelt brev til irakeren, eller om han i det hele tatt var klar over at han skrev til en iraker, kan du vedde på at han ville gjort seg flid med å skrive så nær standardarabisk som han var i stand til.

For selvfølgelig finnes det rettskriving på arabisk. Hvorfor skulle det ikke finnes? I et språk som arabisk, som baserer seg på et system med konsonantrøtter og mønstre, kan en feilstaving endre et ords betydning fullstendig. Arabisk har både en omfattende grammatikk og en veldig klar rettstaving, i all hovedsak basert nettopp på Koranen. Det kan finnes enkelte små forskjeller fra land til land siden arabisken mangler et pan-arabisk organ eller råd for samkjøring av blant annet språklige spørsmål. For eksempel fikk jeg en gang påpakning fra en lærer ved Universitetet i Damaskus for at jeg brukte en alif madda (آ) da jeg bøyde verbet qaraʾa (قرأ) i imperfekt hankjønn dualis (يقرآن). Hun mente jeg måtte skrive det med hamza + alif (يقرءان), for madda kunne man jo ikke skrive i verb, sa læreren, bare i nomen. Da jeg prøvde å si at dette var det jeg hadde lært i Oslo, avfeide hun det med at det var “Egyptisk grammatikk”, altså den grammatikken de lærer bort i Egypt (ikke egyptisk talemål selvfølgelig). Jeg har forøvrig til gode å finne andre arabiskkyndige som er enige med henne.

Hva gjelder transkripsjon av navnet til Libyas hardt pressede leder, har jeg jo alt skrevet om det her. Jeg kommer ikke til å gjenta meg. Men til personen som gjentatte ganger spør: Det må da finnes en enkel vestlig oversettelse uten å måtte forholde seg til arabisk?, har jeg følgende å si: Nei. Vi oversetter selvfølgelig ikke navn. Derfor må vi nesten forholde oss til arabisk.

I løpet av dagen har jeg oppdaget nøkkelen til flyplasslykke: slike små bagasjetraller man kan legge håndbagasjen på når man er forbi sikkerhetssjekken. Jeg hadde aldri tenkt over dem før i dag, da jeg la merke til at det var så mange av dem på Gardermoen. Så jeg tok en, lesset kamera og laptopveske over på den, og trillet videre. For en følelse! Å kunne rusle glad og lett bortover uten å få vondt i nakke, skuldre og rygg, hvorfor har jeg ikke kommet på dette før?

Så da jeg landet i Istanbul og tuslet inn i avgangshallen, satte jeg meg ned og hvilte litt før jeg kom på at jeg jo måtte skaffe meg en nett, liten tralle. Jeg gikk for å lete, og gikk, og gikk. Hele veien gjennom hallen gikk jeg, fra lounge-området til Food Court, men ingen ledige traller i sikte. Katastrofe! Nedstemt slepte jeg meg tilbake til plassen min, forberedt på å sitte stille i fem timer for å slippe skulderverk. Men der, ved gaten til en annen Dubai-flight, sto det en forlatt tralle helt alene. Så jeg skyndte meg bort, brøytet meg gjennom en flokk arabiske menn og kastet meg over den. Lykke! Nå står den på andre siden av bordet mitt og venter på meg. Vi får ta en liten tur til før jeg finner gaten min.