Journalister og fremmedspråk…

Nå som han er død, trodde jeg at den libyske eksdiktatoren ville vandre pent og stille inn i historiebøkene og, i likhet med det osmanske riket, bare sporadisk skape debatt blant spesielt interesserte om sitt navn, mest som en avsporing. (Jeg skriver osmansk fordi, helt ærlig, har du noen sinne støtt på en fyr som heter عثمان og som romaniserer det Ottoman?) Men nei, en knapp uke etter Gaddafis død har Aftenposten.no en sak om navnet hans, formodentlig på grunn av en rekke sinte e-poster som krever enten enighet rundt transkripsjonen i norske medier eller iallfall en annen transkripsjon enn den Aftenposten bruker.

Det er i og for seg greit, så klart, men da er det jo underlig at journalisten kontakter en språkekspert som ikke kan arabisk. Det er sikkert veldig greit og lett for en Aftenposten-journalist å kontakte Per Egil Hegge, men når han uttaler at «[d]en første lyden i navnet Gadafi [...] er en harkelyd som er vanlig på arabisk, men som ikke eksisterer på [sic] europeiske språk» og at arabisk ikke skjelner mellom korte og lange vokaler, da spørs det om det ikke ville vært bedre å ringe eller sende en e-post til noen som faktisk har kjennskap til språket. (Arabisk undervises både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I Oslo har vi én professor i arabisk, én i semittiske språk, to førsteamanuensiser i arabisk og en haug med øvrige vitenskapelige ansatte som er kvalifisert til å uttale seg. Bergen har minst én professor og helt sikkert mange flere øvrige med arabiskkompetanse. Var alle på konferanse denne dagen?)

For å klargjøre dette med én gang: Arabisk skiller selvsagt mellom korte og lange vokaler, både i uttale og i skrift. Heldigvis, ellers ville det vært komplett umulig å lese. Og den første lyden i eksdiktatorens er… ja, hva er den? Som en observant leser påpeker i kommentarene, skyldes mylderet av transkripsjonsmuligheter de store forskjellene i fonologiske trekk mellom standardarabisk og ulike dialekter. (Dét, og det triste faktum at det ikke finnes én internasjonal standard for romanisering av arabisk).

Jeg har tatt for meg dette før, og skal ikke gjenta meg selv. Men jeg håper journalister kan bli litt bedre til å konsultere (og lytte ordentlig til!) fagfolk med relevant kompetanse, så langt det lar seg gjøre. Og vær så snill, kan vi være enige om at eskimomyten er en myte nå?

Edit: Se der, det gikk jo an å få tak i noen allikevel.

رمضان كريم

كل عام وانتم بخير

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ramaḍān karīm. Mitt hjerte er med Syria i dag. Det er ikke så mye annet å si.

En melding til advokat Geir Lippestad

Kjære Geir Lippestad,

Jeg vil bare takke deg for at du har tatt på deg oppgaven med å forsvare Anders Behring Breivik. Å forsvare ham – personen, ikke gjerningene – er å forsvare rettsstaten, demokratiet og vår lille nasjon. Det er en veldig viktig jobb du gjør, selv om den nødvendigvis er tung. Om denne mannen ikke skulle stille likt med alle andre foran loven, og bli frarøvet sine rettigheter, ville det vært et steg i feil retning for samfunnet vårt. Lytt derfor ikke til de som skriker ukvemsord i affekt eller på noen måte lar sin sorg og sitt sinne gå utover deg. Å forsvare gjerningsmannen er å forsvare rettsstaten som beskytter og forplikter oss alle sammen. Tusen takk for at du gjør det.

Al-Qaida: Kjært barn har mange navn

Dagbladet melder via nyhetsbyrået AP at Osama bin Laden ønsket å skifte navn på terrornettverket al-Qaida. Problemet skal ha vært at gruppens fulle navn, al-Qaida al-Jihad var blitt forkortet til al-Qaida, slik at det mistet alle religiøse elementer. Bin Laden skal ha tenkt seg to alternativer, nemlig  Taifat al-Tawhed Wal-Jihad eller Jama’at I’Adat al-Khilafat al-Rashida.

«Bruk hele navnet, eller snakk til hånda!»

Som vanlig har jeg bare lyst til å pirke litt i disse navnene. Jeg vil først som sist avvise påstanden om at det fulle navnet til terrornettverket skal være eller ha vært al-Qaida al-Jihad. Det stemmer selvfølgelig ikke, fordi denne konstruksjonen betyr “basen er jihaden” på arabisk. Det fulle navnet som refereres til i artikkelen er Qaidat al-Jihad, “basen for jihad”; et navn som skal ha blitt skapt i april 2002  etter sammenslåingen av egyptiske Islamsk jihad og de gruppene bin Laden hadde kontroll over. Dermed er dette navnet heller ikke det opprinnelige navnet (som bare var al-Qaida slik vi kjenner det); navneskiftet kom jo til og med etter at hele verden plutselig ble klar over nettverket.

Apropos nettverk så har jeg aldri sett eller hørt al-Qaida omtalt som noe annet enn munaẓẓamat al-qāʿida (al-irhābī) eller altså (terror-)nettverket al-Qaida i arabiske medier. Ikke dermed sagt at det ikke forekommer, men bin Laden hadde nok grunn til å føle seg frustrert over navnet.

Når jeg først er inne på al-Qaida, vil jeg passe på å minne om hvordan det uttales. Vi

skriver vanligvis al-Qaida på norsk, og det er en transkripsjon jeg synes passer godt for allmenn bruk. Vi som sitter på våre høye, akademiske hester skriver al-qāʿida, fordi ordet inneholder en lang vokal og en stemt faryngal frikativ¹. Den første konsonanten er forresten en emfatisk /k/ (kˤ), men ingen blir sint hvis du uttaler den som en vanlig /k/. Mennesker som ikke har herdet strupene sine med arabisk eller tilsvarende språk, bør ganske enkelt uttale det al-KAA-ida, rett frem slik en ville lest disse stavelsene på norsk. Hovedsaken er at trykket ligger på første stavelse etter den bestemte artikkelen al, og at <ai> ikke uttales som en diftong. Noen sier al-ka-II-da, som er et helt annet ord og betyr “kvinnelig følgesvenn” eller “kone”. Nå er det sikkert noen som kommer til å uttale det slik med vilje fordi de tror at bin Laden ville snudd seg i sin våte grav, hadde han hørt

det.

«Tawḥīd. Taw-HEEEED!»

Bin Laden hadde rett i at al-Qaida er et litt stusslig navn, med tanke på nettverkets mål og ambisjoner. Arabiske organisasjoner, partier og til og med stater har jo gjerne ganske lange navn som sier veldig mye. (Bare se hva Libya under Gaddafi egentlig heter). Da virker de andre to forslagene mer vanlige. Jeg har faktisk ikke så mye å utsette på dem, annet enn at jeg ville transkribert dem slik dersom jeg skulle skrevet for en norsk avis: Ta’ifat al-Tawhid wal-Jihad og Jama’at I’adat al-Khilafa al-Rashida. Altså, siden den som skrev det i utgangspunktet har markert ʿayn i jamāʿa, hvorfor ikke også i ʾiʿāda? For ja, AP, den første bokstaven er en stor i og ikke en liten l slik det kan se ut i enkelte fonter, og dermed er det merkelig å skrive en stor a midt i ordet. Tenk hvis man kunne betale journalistene for å gjøre research istedenfor å publisere sammendrag av artikler fra nyhetsbyråene. Jaja. Al-khilāfa al-rāshida henviser forresten ikke til et hvilket som helst kalifat, selvsagt, men kalifatet til al-rāshidūn; de fire rettmessige kalifer som etterfulgte profeten Muhammad i 632 og utover. (Vanligvis refererer arabere til al-khulafāʾ al-rāšidūn eller bare al-khilāfa.)

Ulempen med navnene er at de er lange og tar mye plass, og derfor får de heller ingen akademisk transkripsjon her (med mindre noen spør). Men jeg kan gi en uttaleguide: 1) TAA-ifat at-taw-HIID wal-dji-HAAD, og 2) dja-MAA-’at i-’AA-dat al-khi-LAA-fa ar-RAA-shi-da. Doble vokaler er lange, så klart. Det spørs om navnene hadde fått gjennomslag uansett om bin Laden hadde blitt kastet på sjøen eller ei; sannsynligvis ville folk bare kalt al-Qaida terrornettverket tidligere kjent som al-Qaida.

¹ Jeg har ingen lingvistisk bakgrunn og aner ikke om det er dette det heter på norsk. Men det ligner på det det heter på svensk, så det får være godt nok.

Wednesday Wehr

Lo and behold, Wednesday Wehr is back, sort of. I’m going to dedicate today’s post to a word that I really need to just get out of the way. It’s that one word which astonishes every new Arabic student and which has caused many a surprised outcry and sudden laughter to break the silence in countless libraries across the world. You’ve guessed it, today’s word is:

تهتلر II (tahatlara): to behave like, or imitate, Hitler. The root, if you look it up, is هتلر, which of course is a quadriliteral root based on the name Hitler. Such quadriliteral verbs based on foreign names or verbs are not uncommon. Other examples found in Wehr

Who cares about Hitler? Here's a kitler instead. You know, takatlara - to act like a kitler. Or katlara - to turn your kitten into a kitler.

include بلشف balšafa, to Bolshevize, and اقلم aqlama, to acclimate, acclimatize, adapt, adjust. This form is very much productive today. However, let us try to find out whether tahatlara is in fact in use anywhere.

Google the word and you’ll just have to skip the top hits, they are all rather like this blogpost; i.e. written by Arabic students who find the very concept of having this word hilarious. Skip past the repetitions of a strange poem that implores the reader to “act like Hitler as you like, and be a better doctor than your doctor”, and you will see that yes, apparently, the word is actually used in Modern Arabic, albeit by a very few. (On the other hand, how often can you possibly need to use this word?).

My favourite example is from a piece in Ad-Dustour, date unknown, by Khairi Mansour. The author remembers a time in Moscow when, after a particularly fiery speech was given by Saddam Hussein, former ambassador to Egypt Vasiliev predicted that the Zionists would start comparing Hussein to Hitler, after “the name of the German Führer had changed into a technical term in the political Zionist dictionary”. What is particularly interesting, from a linguistic point of view, is a line in the next paragraph where the word is used in its transitive first form; a form which is not listed in Wehr but is definitely both logical and plausible. Mansour writes: “Only a few years had passed when Vasiliev’s prediction came true and Zionism was able to turn Saddam Hussein into Hitler”. (Arabic: واستطاعت الصهيونية ان تهتلر صدام حسين).

All right, it’s not the most interesting thing to happen in Arabic linguistics since the pidginization theory, but it does confirm that tahatlara is not merely an archaic word known only to the giggling novice student of Arabic. I, for one, find this oddly comforting.

United Arab Emirates, March 2011

 

En liten klagesang

Det er ikke så ofte jeg klager om slike ting, iallfall ikke offentlig. Jeg har ikke sansen for å spy eder og galle over alt som går meg imot, hver gang det skjer. Jeg pleier ikke engang å klage når banen eller trikken er forsinket, selv om trikken strengt tatt blir forsinket hver eneste gang det faller snø i Oslo. Det går bra, for trikken går jo så ofte likevel.

Men i dag, like før jeg skulle dra på jobb, kom jeg på at jeg måtte fornye månedskortet mitt. Det kan jeg gjøre på t-banestasjonen, tenkte jeg. Utstyrt med Flexus-kort og bankkort gikk jeg dit med raske steg og en naiv optimisme. Automaten hadde nemlig ikke tenkt å samarbeide. Hver gang jeg forsøkte, kom jeg så langt som til skjermen som spør om man ønsker kvittering eller ikke (selvfølgelig vil jeg ha kvittering). Uansett hva jeg valgte av alternativer der, fikk jeg beskjed om at transaksjonen var avbrutt. Fra maskinens side. Jeg fikk aldri satt inn bankkortet mitt engang.

Okei, tenkte jeg. Jeg måtte rekke banen som gikk om et halvt minutt dersom jeg skulle ha sjanse til å komme tidsnok på jobb. Som den moderne borger jeg er, har jeg aldri med meg kontanter, så jeg fikk ikke kjøpt billett fra den andre typen billettautomat. (Hvor forvirrende det må være for utenbysfra at vi har to ulike typer billettautomater stående?) Mitt enfoldige selv trodde at jeg kunne stole på kortet mitt og Flexus-automaten. (Jada. Min egen feil). Uansett har jeg med mitt stramme studentbudsjett ikke spesielt lyst til å betale for en enkeltbillett når jeg allikevel må kjøpe månedskort hver måned.

Så jeg tok banen. Uten gyldig billett. Nei, det er ikke lov. Men jeg har heller ikke dårlig samvittighet. De tre stoppene ned til Jernbanetorget sto jeg og tenkte ut hva jeg skulle si dersom det var kontroll på veien. Det slapp jeg å teste ut i praksis, men da jeg gikk av i sentrum gikk jeg iallfall rett bort til den betjente boden (eller knutepunktet eller hva for slags fancy navn det egentlig har). Der ville jeg iallfall møte et varmt, levende og forståelsesfullt menneske som kunne hjelpe meg, tenkte jeg.

Men akk. Damen bak bordet var nok både varm og levende, for all del. Imidlertid er det ikke så enkelt å få fylt på et studentmånedskort. Jeg vil jo helst dra nytte av denne rabatten mens jeg kan, så jeg passet på å fortelle den hyggelige damen at jeg er student. Selvsagt hadde jeg mitt gyldige studentbevis klart.

– Det er vel lagt inn i kortet at du er student?, sa damen.

– Ikke vet jeg, svarte jeg. Damen la kortet på kortleseren, og konkluderte med at det var det ikke.

Ikke vet jeg hvorfor kortet mitt ikke var noe studentkort, siden jeg oppga at jeg var student da jeg byttet til Flexus-kort i fjor sommer. Det førte til at damen måtte inn og gjøre noe i systemet på datamaskinen. Dette var et problem, fordi det måtte gjøres i en bestemt rekkefølge. Denne rekkefølgen kunne damen ikke for sitt liv klare å huske.

– Hvis jeg tar det i feil rekkefølge, henger hele systemet seg, sa damen.

– Jeg forstår, sa jeg.

Hun så faktisk oppriktig engstelig ut der hun satt ubesluttsom foran skjermen. Et hengende datasystem er ikke noe å spøke med.

– Fins det ikke noen instruksjoner? spurte jeg.

– Nei, sa damen fortvilet. – Hvis det henger seg, forsvinner alt og jeg får ikke ut noen kvittering på hva jeg har solgt.

Okei. Klokken tikket, damen fortvilte, og bak meg sto en mann og telte penger på en litt utålmodig måte.

– Kan du ikke gå ut og prøve automaten?, spurte damen.

Kan og kan. Jeg kunne ikke i stad, det var jo derfor jeg kom. Men den stakkars, fortvilte damen og den pengetellende mannen levnet meg i grunnen lite valg. Så jeg gikk ut for å prøve lykken i automatene. Jeg trengte faktisk bare å prøve to før jeg fant en som var villig til å samarbeide med meg. Det ble nytt månedskort til slutt, med kvittering som bevis. Det er en luksus, har jeg skjønt.

Jeg rakk jobben, fikk fornyet kortet, og slapp å få bot. Og som sagt, jeg liker ikke å klage på kollektivtilbudet. Stort sett er jeg faktisk fornøyd. Det plager meg heller ikke å validere kortet før jeg går på banen så lenge jeg slipper å gå omveier for å gjøre det. Men kjære, søte, snille Ruter: Hvis dere vil at folk skal kjøpe billetter – og det vil dere nok – kan dere ikke iallfall sørge for at det lar seg gjøre uten urimelige anstrengelser? Dette er langt fra den største bekymringen i mitt liv, selvfølgelig. Men det hadde likevel vært deilig å slippe den.